Komikeren Hugues Lavigne blir ambassadør for 10 km Onatera Paris 17

I mange år satte han sine spor på rugbybanene i Toulouse. Søndag 29. november stiller Hugues Lavigne til start i 10 km Onatera Paris 17, der han også er ambassadør. Det er en ære for den tidligere beboeren i 17. arrondissement, en mann med en solid fysikk, som først og fremst ser løpingen som «en måte å kjenne at man lever på». Hugues er kjent for selvironien og humoren som lekent vrir på hverdagens situasjoner. I utholdenhetsidretten finner han en form for hvile. «Å løpe langt eller til og med 5 km og være helt utslitt etterpå, synes jeg er fantastisk. Det roer ned hodet mitt», forteller han. Han har selv utfordringer med hyperaktivitet, et tema han snakker åpent om, blant annet i forestillingen «Hyperactif», som står på plakaten nå.

Fra rugbyspiller til maratonløper

Veien fra rugbyspiller til løper er kort. En flytting, behovet for å ta vare på kroppen og årene som gikk, fjernet ham gradvis fra ovalballen og førte ham over i en ny idrett. Da Hugues som 26-åring flyttet til Paris, like ved Pont Cardinet, hadde han fortsatt en fot innenfor rugbyen. Mesteparten av tiden tilbrakte han imidlertid på sykkel, som støtte for brorens oppstartsbedrift for levering mellom privatpersoner. Løpingen fikk etter hvert «en mer seriøs plass» i livet hans.

Sammen med noen venner begynte han å forberede seg til Frankfurt Marathon. På det tidspunktet besto løpserfaringen av én eneste 10-kilometer, løpt som 18-åring på 42:36. Men den raske løypa i det tyske løpet gjorde at distansen virket overkommelig, særlig fordi løpegleden gradvis tok overhånd. «Jeg begynte å sette pris på de lange distansene. Når man passerer 20 km, blir belastningen en helt annen. Man presser grensene sine, og smerten er faktisk veldig god», sier han.

I dag, som 35-åring, har han tre maraton på merittlisten og skal snart løpe det tradisjonsrike 10 km Onatera Paris 17. Målet er klart: 42 minutter. Det er et ambisiøst mål for denne løpeentusiasten, som trener tre til fire ganger i uken med en trener på avstand. «Foreløpig klarer jeg å holde riktig fart i 5 km, og etter det dør jeg», innrømmer han, uten å være sikker på at han når målet. Hugues trekker paralleller mellom nervene før start og sceneskrekken før en forestilling. «Vi har forberedt oss på dette, så nå må vi bare gi alt», sier han. Løpingen har fått en fast plass i hverdagen, blant annet fordi den er så enkel: «Når jeg er på turné med forestillingen, kan jeg samtidig løpe, oppdage nye steder og hente meg skikkelig inn igjen. » Men også på grunn av fellesskapet. «I en individuell idrett finner man lagfølelsen, og det er utrolig viktig», understreker han.

Når nederlaget blir en god historie

Av og til tar komikeren over for løperen. I enkelte løp bruker han krefter på å filme seg selv og lage humorinnhold, slik han gjorde under Toulouse Marathon. «Jeg filmet meg selv hver femte kilometer og dro noen små vitser. Man ser veldig tydelig at jeg ikke har det bra fra 35-kilometersmerket. Det hjalp meg kanskje ikke på resultatet, men folk fikk seg en god latter. Fremfor alt traff det fordi det var naturlig. Man kan ikke alltid lykkes med utfordringene sine, og det er fint å vise fram nederlagene også.»

Det er også budskapet han ønsker å formidle som frontfigur for det sportslige og folkefesten i 17. arrondissement i slutten av november. «Alle som deltar, uansett hvilken tid de løper på, skal være stolte. Det er stort. Det er måneder med forberedelser, trening, idrett og liv.» For ham begynner suksessen allerede ved påmeldingen. Enten deltakerne løper alene, i par eller på lag, handler det viktigste om å ta utfordringen, fra den første fullførte 10-kilometeren til kvalifisering for det franske mesterskapet.

Tilbake til røttene i 17. arrondissement

I 2027 finner vi ham på startstreken i Marathon de Paris, der han skal forsøke å realisere «drømmen» om å løpe på 3:50. Først skal han 29. november tilbake til atmosfæren i nabolaget der Paris-eventyret begynte, i håp om å komme tett på favorittgatene Rue Lévis og Rue Dulong. «Det er fantastiske gater. Den første er en veldig bred gate med masse butikker og en kafé i enden. I mitt hode, da jeg nettopp hadde kommet til Paris og handlet i Rue Lévis, tenkte jeg, selv om jeg ikke hadde mye penger: ’Jeg er pariser’, og jeg syntes det var både vakkert og stilig. » Nå er avtalen klar: Han skal kjenne på stemningen i en flat løype, og det vil du ikke gå glipp av.