Paris 20 km holder koken etter 47 utgaver

Klokken 8.50, badet i strålende morgensol, satte de 82 parautøverne i gang folkefesten fra nordenden av Pont d’Iéna. Ti minutter senere fulgte rundt hundre eliteløpere etter, fast bestemt på å krysse målstreken først ved Champ-de-Mars. Deretter fulgte ikke mindre enn 60 puljer på rundt 500 løpere, med to minutters mellomrom, for å flytgjøre løypa og gi alle muligheten til å nyte turen eller prestere under best mulige forhold. Et eget opplegg gjorde det også mulig å følge løpet direkte mellom klokken 8.30 og 10.30 på Ici Paris Île-de-France, samt på Facebook-sidene til vår kollega Stadion, France 3 Paris Île-de-France og Vredestein 20 km de Paris. Over 1 200 frivillige bidro til at arrangementet kunne gjennomføres uten problemer.

Ikke en halvmaraton, men fortsatt en enorm suksess etter 47 år

Allerede i mai var løpet fulltegnet. Begeistringen har vært til stede helt siden starten i 1979, og den har flere forklaringer. «Enkelhet og fellesskap står i sentrum for løpet, og hele teamet vårt jobber for at arrangementet skal gå best mulig», forklarer Benoît César, som har vært løpsdirektør i ni år. Da arrangementet ble lansert av ASCAIR (Association Sportive et Culturelle de l’Air) og OL-sølvmedaljevinneren på 1500 meter fra Roma i 1960, Michel Jazy, trengte rundt 8 000 løpere seg allerede frem på veiene, og særlig fortauene, for å oppleve en løype gjennom hovedstadens arkitektur.

Datoen påvirker også påmeldingen direkte. «Det er den perfekte perioden for å komme i gang igjen. I oktober er temperaturene bedre enn under Paris-halvmaratonen i mars», sier en ansatt i SNCFs finansavdeling. Distansen kan derimot skremme noen, både fordi den er lang og fordi den nærmer seg halvmaratondistansen uten å nå helt opp. «Helt ærlig merker man ikke forskjellen. Har man en referansetid på halvmaraton, er det bare å trekke fra fem minutter. Mot slutten er man bare glad for at det er én kilometer mindre», forteller kollegaen.

Den franske maratonmesteren fra 2025, Mathilde Sénéchal, som ble nummer seks søndag etter nok en deltakelse, legger til: «Det er alltid godt å kunne si til seg selv at når man er kommet til 19 kilometer, er det bare én igjen». Florian Carvalho, som allerede hadde tatt pallplass i Paris–Versailles to uker tidligere, lot seg ikke affisere av spørsmålet: «Det sitter i hodet, men det er fortsatt samme innsats som i en halvmaraton. Alle kan teste seg selv og se hvor de står. Det er utrolig tett: Jeg endte på rundt 1.02, langt bak teten, med masse franskmenn foran meg!»

En postkortløype som fortsatt begeistrer

Løypa ble offisiell i 2002, da den ble målt opp og godkjent av FFA. De tidligere rekordene er derfor ikke godkjent, noe som likevel har en fordel: Den bratte starten på den gamle traseen var lite egnet for dem som ville prestere. I 2016 bestemte foreningen, som da ble til Club des 20 km de Paris, en organisasjon dedikert til driften og arrangementet, seg for å gjøre løypa raskere samtidig som den kongelige rammen skulle beholdes. Trocadéro og den svakt stigende delen er borte. Nå følger løperne kaiene på høyre bredd, tar seg til Étoile via Avenue Marceau, løper ned mot Bois de Boulogne og avslutter søndagens langtur med målgang på Champ-de-Mars, like ved det berømte Eiffeltårnet, mens området rundt er gjort om til en eneste stor løpsarena. Historisk? Utvilsomt.

«Dette har vært favorittløpet mitt i minst ti år!», utbryter Cécilia Buffeteau, som fullførte på 1.24.51. «Før jeg løp min første halvmaraton, var dette løpet det første jeg deltok i! Det er fantastisk: løypa, årstiden, og hvert år er det sol. Traseen er rask til tross for tunnelene, og organiseringen er førsteklasses: Man blir ikke stående og vente i startpuljene. I Paris-halvmaratonen regner det, det er kaldt, og løypa er mindre “wow”. Den er mindre prestisjefylt enn dette løpet, og det er langt færre aktiviteter.»

Elektrisk stemning fra start til mål

Supporterne var på plass hele formiddagen: Det ble slått på sperringene, ropt, heiet, spilt musikk og holdt opp plakater, den ene mer originale enn den andre. Enkelte tilskuere løp til og med fra sted til sted for å støtte sine favoritter på nært hold. Célia Tabet, som ble nummer fire, forteller: «Jeg sovnet ikke underveis, for hver gang vi passerte et sted, var det folk som heiet!» Mathilde Sénéchal, som har samme utstyrsleverandør, Puma, legger til: «Vi var aldri alene, og det gjør det lettere å holde konsentrasjonen gjennom hele løpet».

Lorena Méninguan, som ble beste franske kvinne i Paris Marathon 2025, var også entusiastisk: «Jeg hadde noen småuhell, så jeg måtte ta en pause (ler). Tiden ble litt dårligere enn i fjor, men farten var bedre! Når vi kommer ut på kaiene, gir stemningen helt utrolig energi!» Og Anaïs Quemener, som ble nummer ti på 1.09.15, bekrefter: «All denne heiingen gir et skikkelig løft. Jeg hentet energi fra den, og fra Ta-gelene mine! Jeg var litt spent på starten, for det blir alltid litt trengsel. Jeg avsluttet til og med litt raskere enn jeg hadde sett for meg!»

Denne entusiasmen trekker løpere fra hele Frankrike, blant dem Élodie Bellettre fra Amiens, som ikke ville gå glipp av arrangementet til tross for en vanskelig uke: «Jeg var på nippet til å dra på sykehus, så utslått var jeg av covid. Tirsdag løp jeg ikke, jeg hvilte og startet forsiktig igjen. Dette løpet er helt vilt! Jeg elsker det og anbefaler det til alle.» Også Florian Carvalho, som nylig ble nummer tre i Paris–Versailles, brukte stemningen til ukens langtur: «Jeg kom hit med et annet mål. Det var mer en kvalitetsøkt som forberedelse til EM i terrengløp (Lagao, Portugal, 14. desember). Man kan ikke sikte mot tusen mål samtidig, særlig ikke på min alder. Men uansett ble det en fin langtur.»

Dette har vært favorittløpet mitt i minst ti år! Før jeg løp min første halvmaraton, var dette løpet det første jeg deltok i! Det er fantastisk: løypa, årstiden, og hvert år er det sol.

Imponerende mange parautøvere

Den 47. utgaven av Paris 20 km samlet et usedvanlig sterkt felt av parautøvere, med 82 utøvere på startstreken. Blant dem var 16 rullestolløpere, deriblant åtte eliteutøvere, som varmet opp fra tidlig morgen før starten nøyaktig klokken 8.50. Flere profiler stilte til start, blant dem Thiebaut Daurat, som er vis verdensmester på 5000 meter. Han vant så vidt foran Julien Casoli, seks ganger vinner av Paris Marathon, og flere andre utøvere fra hele Europa. Vinneren, som kom fra Gers for å sikre seg seieren på 47.56, hadde hatt en svært urolig natt: «De hadde mistet forhjulet mitt på flyplassen! Jeg tilbrakte natten uten å sove. Heldigvis lånte en venn meg et hjul i siste øyeblikk. Under løpet løsnet hjulet, så jeg måtte stramme det to ganger og hente inn feltet for å ta igjen det tapte».

Elitefeltet besto av fem menn og tre kvinner, et tydelig tegn på løpets internasjonale status. På kvinnesiden dominerte irske Shauna Bocquet, som ble nummer åtte på 5000 meter under Paralympics i Paris, foran italienske Rita Cuccuru, vinner av Paris Marathon 2024, og franske Nadège Monchalin. En egen honnør går til brosteinen i Paris, sjarmerende, men krevende for rullestoler i nærmere 35 km/t.

Paraklassen samlet også 17 stående utøvere og 24 blinde løpere med ledsager, blant dem Clément Gass, en kjent skikkelse innen tilrettelagt idrett. Flere synshemmede, ledsaget av frivillige, fortalte at de var svært fornøyde med opplevelsen, som mange gjentar år etter år. Det gjelder også Arthur Le Compte du Colombier, som stilte til start for fjerde gang: «Jeg fikk kjenne det litt mer denne gangen, men organiseringen blir bedre, og alt flyter bedre! Her får ledsageren startnummeret gratis». Ramos Martins løper «for moro skyld», sammen med Marie Tempe, som han møtte gjennom foreningen Courir en duo, «for å få henne med på alle de håpløse utfordringene sine og ha det gøy». «Organiseringen er utrolig. Vi hadde ti minutter å gå på, og til og med egne garderober og toaletter», forteller hun.

Clément Gass, som er blind fra fødselen, er en 38 år gammel statistikkingeniør. Han hadde verdensrekorden på maraton for selvstendige blinde løpere, med tiden 4.04 satt i 2019 i Cernay-la-Ville i Yvelines. Han er en lidenskapelig løper og har lagt inn opptil 250 kilometer i uken i Vosges-fjellene, ofte alene. For ham har løping alltid vært den eneste idretten som gir full frihet. I 2015 utviklet han en tilpasset GPS-app som gjør det mulig å orientere seg uten ledsager. Det var denne appen, sammen med en lett og forsterket hvit stokk for å unngå fysiske og menneskelige hindringer, han brukte søndag. Resultatet ble sterke 1.38.01. Målet før start var å løpe under to timer. Respekt.

Til slutt ble det registrert rundt 40 joëletter, deriblant to lag satt sammen av arrangørene. 14 år gamle Léonie Cheney fikk oppleve løpet gjennom foreningen Halar Que Cau («Det er nødvendig å gå fremover» på gasconsk), som kom fra Bayonne: «Det var kjempegøy! Jeg tok masse bilder som jeg sendte til venninnene mine». Foreningen, som ble opprettet for Léonie, gjør det mulig for personer med funksjonsnedsettelser eller redusert mobilitet å delta i løp. «Vi ville dele et øyeblikk med henne, oppleve Paris og ha det hyggelig. Vi har alltid flotte stunder sammen», forteller Pierre-François Lassalle, som skyver stolen og er medlem av foreningen.

En annen engasjert organisasjon, À pas de géant pour Maya, deltok også med to lag. Foreningen består av rundt hundre løpere og arrangerer omtrent ti løp i året, slik at 20 til 30 personer med funksjonsnedsettelser kan delta. «Litt hardere fysisk, men lettere mentalt. Det er fint å gi av tiden sin og dele disse øyeblikkene. To av tre franskmenn har allerede deltatt i et løp … hvorfor ikke dem?», spør Léopold Domange, en av foreningens ledsagere.

© STADION-ACTU

Det nye drikkesystemet skaper delte meninger

Det nye opplegget ved drikkestasjonene har ennå ikke overbevist verken eliten eller mosjonistene, men målet er å gjøre arrangementet mer miljøvennlig. For Lorena Méninguan er tilpasningen fortsatt krevende: «På halvmaraton går det greit, men på maraton er det ikke spesielt praktisk. Jeg fylte flasken før start for å slippe å stoppe, for i vårt tempo går ikke det. Heldigvis kan man klare seg med å drikke ganske lite når man bare løper i én time.» Cécilia Buffeteau måtte også forholde seg til nyheten, som hun fortsatt må lære å få inn i rytmen: «Det er ikke lett. Jeg drakk nesten ingenting, mens jeg vanligvis tar kopper eller flasker. Jeg hadde med meg egen flaske, men det er vanskelig å få den frem uten å miste tid eller sette noe i halsen. Vi har ikke fått inn den vanen ennå, det må vi lære oss. Jeg tror det blir standarden, men det er ikke helt på plass ennå.»

Det samme gjaldt Elodie Bellettre, som løp på 1.17.57 og også ble satt ut av systemet: «En stund bar jeg flasken i hånden, men så måtte jeg legge den bort fordi jeg fikk hold. Man stopper opp, og etterpå må man klare å komme i gang igjen. Paris Marathon neste år blir ikke noe for meg. Jeg ser ikke for meg å løpe med alt på meg.» Selv om flere ikke tok seg tid til å stoppe og fylle flasken, var det drikkestasjoner langs hele løypa. Løperne er fortsatt delte i synet på ordningen, men ifølge arrangøren må man venne seg til den: «Dette er første gang, men utøverne må lære å drikke på egen hånd». Paris kommune har nemlig bedt arrangøren fjerne plastflaskene. «Det er reglene, og dem må man akseptere», presiserer han. Det er likevel ingen grunn til å tørste, ettersom sju drikkestasjoner var planlagt langs løypa, «og det er ikke ubetydelig», minner han om.

Kvinnene tar større plass

Kvinneandelen økte fra 38 til 42 prosent i år, mens andelen menn falt svakt fra 62 til 58 prosent. Vredestein 20 km de Paris er dermed på vei til å bli et enda mer likestilt løp, noe som fortjener oppmerksomhet. Økningen i antall kvinnelige deltakere skyldes trolig også arrangementets inkluderende profil, som i stor grad oppmuntrer kvinner til å delta. Pauline Champavert, som er ny i løpemiljøet, fullførte sin første 20-kilometer denne morgenen.

Hun forteller: «Jeg ble inspirert av en venninne som løp mye. Da jeg så henne trene, fikk jeg lyst til å prøve selv. Da jeg begynte, oppdaget jeg at jeg kunne utvikle meg. Det er litt grusomt, men når man først er i gang, er det utrolig gøy å bli båret frem av alle menneskene!». Lysten til å utfordre seg selv spiller nok en rolle, men promoteringen av en sunn livsstil og idrett som kilde til velvære bidrar også til å gjøre løpet stadig mer populært blant de 13 000 kvinnene som krysset målstreken i år. «Det er klart at det var færre grupper å bli med i for ti år siden, da jeg begynte. Nå er det veldig lett å finne en gruppe, og det gjør det enklere å komme i gang og fortsette», legger masterløperen Marie-Claire Vernet til.

Den 47. utgaven av Paris 20 km minnet nok en gang om at på hovedstadens veier deles prestasjonene like mye som de løpes. Mellom solidaritet, inkludering og lidenskap er 20-kilometeren fortsatt en hyllest til den kollektive innsatsen.

✔ Finn alle resultatene fra Vredestein 20 km de Paris.