Fra grekerne til hippiene, joggens historie

Legenden om Philippides, den greske budbringeren som skal ha løpt 40 kilometer for å fortelle herskerne sine at grekerne hadde seiret over perserne, har overlevd helt til vår tid. Historien motsies imidlertid av en rekke historikere og er trolig en myte. At løping allerede hadde en plass i antikken, er derimot ingen myte. Etter alt å dømme ble det løpt i Egypt, Asia, Irland og Hellas, blant annet under religiøse høytider. Kroppen ble dyrket som en hyllest til gudene. Ifølge enkelte kilder var Pythagoras selv en anerkjent idrettsutøver, i tillegg til å være en lærd mann. Senere ble idrett bannlyst av den katolske kirken, som hadde et helt annet syn på kroppens utvikling og velvære enn grekerne.

Løperen dukket riktignok opp igjen blant anglosaksiske aristokrater på 1800-tallet, men i bredere folkelag var det fortsatt ingen tegn til løping. Olympismens fremvekst på 1900-tallet og medienes utvikling, først aviser og senere TV, bidro trolig til å spre bildet av løperen i vestlige samfunn. Men på 1950-tallet var det fortsatt bare idrettsutøvere og militære som løp. I Frankrike var heller ikke en profil som Alain Mimoun nok til å få folket ut på løpetur.

Så kom hippiene …

Mot slutten av 1960-tallet begynte det likevel å skje noe på den andre siden av Atlanteren. Unge kvinner og menn, uten særlig respekt for konvensjonene, løp i parker og gater mens forbipasserende stirret forbløffet. Det finnes fortsatt avisutklipp fra hele USA som omtaler hendelser med «runners», gjerne kalt «weirdos» (merkelige mennesker). I dokumentaren «Free to run» av sveitseren Pierre Morath, som ser tilbake på denne pionertiden, forteller løpere at de foretrakk å løpe om natten for å slippe andres blikk. Men hva var det egentlig som fikk dette fenomenet til å oppstå i USA?

Historien, med stor H, er alltid summen av mer eller mindre tilfeldige hendelser. I 1962 oppdaget Bill Bowerman, den senere grunnleggeren av Nike (1968), treningsmetodene til treneren Arthur Lydiard under en reise til New Zealand. Lydiard hadde utviklet et program for terrengløpere. Inspirert eller kanskje visjonær vendte amerikaneren hjem og ga i 1967 ut boken «Jogging: a physical fitness program for all ages» (jogging: et fysisk treningsprogram for alle aldre). Boken ble en bestselger, og aktivitetens popularitet fortsatte å vokse. Amerikaneren Frank Shorters seier i maraton under OL i München i 1972, sammen med fenomenet Steve Prefontaine (avbildet), som fortsatt regnes som en av USAs største langdistanseløpere, gjorde sitt for å popularisere løpingen ytterligere.

Gjennombruddet

Tabuene rundt kvinnelig idrett var fortsatt sterke, næret av både religion og patriarkalske strukturer. Også de skulle falle med løpebølgen. Etter at Kathrine Switzer ble den første kvinnen som offisielt deltok i Boston Marathons i 1967, begynte kvinner å løpe, til stor irritasjon for alle «gledesdrepere». Frihet for kropp og sjel passet løpingen perfekt med 1970-tallet. Olivier Bessy, idrettssosiolog og forfatter av boken «Courir de 1968 à nos jours», beskriver denne utviklingen i Frankrike etter mai 1968: «Forestillingen om utholdenhetsløp er gjennomsyret av disse aktivitetenes harde, strenge og asketiske karakter, knyttet til idrettens militære historie. Løpingen frigjør seg fra sitt konkurransepregede åk, drevet frem av nye aktører og nye deltakere som er mindre opptatt av konkurranse og mer interessert i å dyrke løping som fritidsaktivitet. De finner opp nye måter å løpe på». Løpingen hadde blitt et samfunnsfenomen. Man løp for prestasjonens skyld, men også for følelsen, fellesskapet og nærheten til naturen …

Denne nye måten å løpe på fikk sitt perfekte symbol i en folkefest av et løp: New York Marathon, som ble arrangert for første gang i 1970. Det som opprinnelig var et lite løp i Central Park, fikk en enorm folkelig oppslutning i 1976, da den visjonære Fred Lebow la om traséen slik at den strakte seg gjennom alle bydelene i «Big Apple». På 1980-tallet gjorde eksplosjonen i antall løp verden over løpingen til en fast del av masse- og populærkulturen. I Europa bidro magasinet Spiridon, oppkalt etter den første maratonvinneren Spyrídon Loúis, som ble startet i 1972 av Noël Tamini og Yves Jeannotat, til å gjøre løpingen mer tilgjengelig for alle. Ånden var den samme frihetlige som hos de amerikanske pionerene.

Magasinets slagord? «Løp alle sammen med oss». Man kan trygt si at budskapet nådde frem …