WE’LL RUN: historien om klubben som løper for mer enn bare løpingen

Klokken er 19.30. Det er en fuktig tirsdagskveld i april, og litt tidligere har regnet høljet ned over stadionet i Paris’ 20. arrondissement. Nå har himmelen tørket opp. Det begynner til og med å bli varmt. Tiden er inne for en lun kveld i regi av WE’LL RUN, en sammensmelting av «We Will Run» og «Wylliam». Rundt ti løpere står ved inngangen til Maryse Hilsz-idrettssenteret, og kvelden får en helt egen farge. Wylliam, grunnleggeren av løpeklubben, møter hver nyankommen med et bredt smil. Han deler ut T-skjorter med klubbens logo, et symbol på fellesskapsånden.

Turen går til stadion, der økten skal begynne. Snart strømmer flere medlemmer til, og til slutt står rundt 40 personer samlet i en ring. Wylliam tar plass i midten og setter i gang den aktive oppvarmingen med et «Står det bra til med laget?». Så kommer klubbens kamprop: «WE’LL …», roper han, og gruppen svarer i kor: «RUN». Han presenterer kort foreningen, «som snart fyller halvannet år», og ber alle klappe for hverandre fordi de har møtt opp denne kvelden. Den motiverte gjengen går gjennom ulike fysiske øvelser: hopp, tipping, knebøy … Deretter fortsetter de to og to med en propriosepsjonsøvelse der de skal forsøke å berøre partnerens skulder, før de avslutter med en stoløvelse rygg mot rygg.

I denne klubben er det ingen fast sluttid for treningen. Klokken spiller ingen rolle. I pausen drikker løperne og henter seg inn før neste økt: 6 x 400 meter, 4 minutters pause. Etter tirsdagens VMA-test har de ikke akkurat fått det lett. Wylliam forklarer hva EF betyr, «grunnutholdenhet for dem som ikke kjenner begrepet», og foreslår at de bruker de tre rundene på banen «til å jobbe med farten, fotisettet og eventuelt bli litt kjent». Deretter forklarer han: «Målet blir å holde samme fart på hver 400-meter, eller løpe stadig raskere. Det blir intenst.» Det er ingen tvil om at programmet blir krevende og langt fra avslappende.

Sammen er vi sterkere

Når den siste runden er unnagjort, merkes gleden. «Jeg hentet energi fra gruppen!» roper Eddy etter 1000-meterøkten. Han trenger den verdifulle støtten, og han er ikke alene. Antonin kjente Wylliam før foreningen ble startet. I begynnelsen kom han for treningen, nå kommer han for lagfølelsen. Han har funnet andre løpere som han kan «utfordre seg sammen med», samtidig som alt skjer med omtanke. Tito er en av dem. Han kommer bare på tirsdager for å «løpe med full gass». I ett år har han og Léon kommet for å koble av på «denne sosiale møteplassen». Antonin forklarer: «På samme måte som du kan møte en vennegjeng på bar, møtes vi på banen.» Vincent, en venn av Wyll, sier seg enig: «Det handler først og fremst om mye kjærlighet og sterke bånd», og om en solid kjerne.

Djiby, som Wylliam møtte under Blocks League, en konkurranse WE’LL RUN deltar i, kjempet seg til målstreken i Paris Marathon. Det samme gjorde lagets to trofaste medlemmer, Vincent og Antonin, som fikk ekstra krefter av å se supporterne samlet under klubbens banner. «Når jeg løp og så dem, ble jeg glad», forteller Vincent. Marc, familiens «onkel», ble kjent med Wylliam gjennom datteren Annaëlle, som også er skuespiller. Selv om han er skadet, deltar han igjen på en intervalløkt sammen med henne 21. april. Et verdifullt øyeblikk mellom far og datter. Eden, som Annaëlle «nærmest måtte overtale til å komme» fordi det var hennes siste dag, «var der fra starten». Takket være Wyll ble hun finisher på 10 km. For henne hadde løping i utgangspunktet vært et ork, men nå tror hun fullt og helt på vennens prosjekt. Et prosjekt som vokser gjennom jungeltelegrafen og kraften i sosiale medier.

Mer enn en klubb helt fra starten

I begynnelsen var de seks personer som stilte til adidas 10K Paris i 2023. De kjente hverandre allerede gjennom en turklubb, og Wyll var initiativtaker til det første prosjektet. Lidenskapen for løping, som han dyrker hver dag, fikk ham til å starte sin egen klubb. Målet er «å samle flest mulig mennesker rundt felles verdier, med løpingen i sentrum». I dag kan Wylliam være stolt av hvor stort fellesskapet har blitt. Inkluderende, flerkulturelt og menneskelig: Når cheerteamet støtter ham under løp som Paris Marathon, der han meldte seg på i siste liten for å hjelpe en venninne, «er det en form for anerkjennelse».

«Hver klubb har sin egen essens, sitt eget avtrykk og sin egen historie», mener Eden. Det som løfter dette fellesskapet, er Wylliam: en svært ydmyk trener som holder seg i bakgrunnen, men samtidig er lett å komme i kontakt med. «Han lar aldri noen bli gående alene. Når gruppen blir for stor, gir Wyll ansvaret til folk som kjenner løypa, mens han blir igjen hos de siste. Det er den eneste treneren jeg kjenner som ønsker at utøverne hans skal lykkes mer enn ham selv.» I tillegg til kvalitetene som leder er det verdiene foreningen står for, det sosiale mangfoldet, ulikhetene og delingskulturen, som gjør dette til et unikt eventyr, langt større enn selve idrettsopplevelsen. Klokken har passert 22, natten har senket seg, og lysene slukkes på stadion. Et tydelig bevis på at «folk koser seg, siden de blir helt til slutt», konkluderer Wylliam. Når lysene slukkes, er en ny vellykket kveld over. Neste avtale er satt: «Easy Run på torsdag». Om to dager skal de løpe 8 km, en fin gjennomkjøring før stafettene neste tirsdag.

WE’LL RUN er ikke bare en løpeklubb. Det er et fellesskap der menneskene og løpegleden møtes og skaper varige bånd. Med inkludering, omtanke og solidaritet som grunnverdier har klubben blitt en institusjon i Paris’ 20. arrondissement, langt utover det sportslige. Hver trening gir muligheten til å flytte egne grenser sammen, styrke vennskap og dele øyeblikk man husker. Dette er mer enn en gruppe løpere. Det er en familie, et lag som, slik Wylliam sier, aldri lar noen bli igjen. Gjennom prosjektet sitt har han skapt et unikt sted der hvert steg teller, og hvert møte beriker opplevelsen. Mens klubben fortsetter å vokse, er det først og fremst lagfølelsen og kjærligheten til løpingen som gjør WE’LL RUN til et unikt fellesskap.