Se Venezia … og løpe

✔Journalisten vår Charles-Emmanuel deltok på CMP Venice Night Trail og forteller om løpet.

Venezia. Som tusenvis av reisende før meg forelsket jeg meg i byen da jeg besøkte den for første gang i 2017. For meg var Venezia ensbetydende med Biennalen og kaféer med uteservering, der jeg kunne se båtene gli gjennom de evige kanalene. Nå har jeg også fått andre bilder på netthinnen: mer eller mindre raske steg gjennom natten, smale smug, broer og hodelykter i pannen. De siste kilometerne, da det virkelig røynet på, vil likevel ikke ødelegge minnet om dette trailløpet i Venezia …

En søndagsløper

Hvis løpets hundrevis av frivillige går som klokker, kan ikke det samme sies om meg. Jeg er nemlig en søndagsløper. Jeg har løpt for moro skyld, mer eller mindre regelmessig, i nærmere ti år. Løpingen har flere funksjoner for meg: Først og fremst hjelper den meg å koble av fra skjermen jeg tilbringer altfor mye tid foran på jobb og i fritiden. Så får jeg kjenne på den gode følelsen når jeg først er i gang, og jeg får ofte noen kreative «innfall» underveis. Blant annet. Jeg kjenner omtrent farten min på 10 kilometer. Men jeg hadde ikke deltatt i et løp siden en 10-kilometer i Laval nesten ti år tidligere. Det er mildt sagt lenge siden jeg kjente på hva det gjør med en åpningslinje full av tusenvis av andre løpere. Fellesskapet blir til konkurranseinstinkt hos meg. Søndagsløper eller ikke, jeg sikter meg inn på treningsfarten min på denne 16-kilometeren. Men så.

5000 løpere i en flaskehals

Med hodelyktene på setter vi kursen mot startstreken. Jeg har på meg trøyen fra AS Velasca, «verdens mest kunstneriske klubb». Fordi vi frykter kulden, er vi blant de siste som slutter oss til feltet. Feil valg. De første kilometerne blir ekstremt krevende. Det er bare to startpuljer, og den andre er svært tett. Det er også mange som går. Jeg gjør feilen å ikke akseptere denne farten som egentlig ikke er noen fart. Jeg løper forbi, bremser, svinger, setter opp farten igjen, akselererer og tar gresset. Jakten på klokka er i gang. Telefonen min viser en kilometertid som er helt uverdig, og jeg har fortsatt 1.30 i hodet. Jeg koser meg skikkelig med å løpe meg frem i feltet og sikksakke gjennom smugene. Men jeg løper for fort. Det vet jeg. Jeg er håpløs.

Lysglimt

Broene kommer på rekke og rad: 51 stykker, for å være nøyaktig. Det er broene som gjør at løpet klassifiseres som urban trail. Arrangørene har lagt løypa rundt hele øya Venezia. Det første området vi utforsker, Cannaregio, er praktfullt. Det er en utrolig følelse å suse gjennom dette virvaret av smug. Turistene er borte, og den vakre damen i nord er vår. I hvert fall nesten, for løypa er ikke stengt. Vi må passe på fotgjengerne. De frivillige sørger for flyt i feltet og hjelper oss med å finne veien. Med jevne mellomrom viser de oss de to eller tre trinnene ned til båtene langs de smale kaiene. Trinn som er dekket av glatt tang … Takk til dere! Kilometerne går unna. Jeg er fortsatt i god form, men kjører fortsatt over evne. Jeg trekker inn mest mulig luft for å kompensere, men beina kommer ikke til å holde. De mange fartsendringene på grunn av køene, og broene, er sakte men sikkert i ferd med å «spise meg opp». Likevel nekter jeg å senke farten.

Markusplassen

Etter Arsenalet, Venezias historiske skipsverft fra 1100, fortsetter den lille gruppen mot Biennale-hagene. Halvveis i løpet er allerede unnagjort. Så fort. Til tross for trøttheten har vi ikke lyst til at det skal ta slutt. Like etter den åttende kilometeren gjør jeg knapt bruk av løpets eneste vannstasjon. Jeg drikker halvparten av koppen og kaster resten i ansiktet. Likevel er jeg dehydrert. Jeg har drukket altfor lite i løpet av dagen, knapt en halv liter … Kaffe kan ikke erstatte vann. Enda en feil jeg skal få svi for! Markusplassen er et av løpets vakreste øyeblikk. Vanligvis er den full av turister fra hele verden, men nå ligger den tom. Monumental i sin eleganse og raffinement. Et stort øyeblikk. Resten av løypa blir mindre storslått.

Tre kilometer på stive bein

Den lille stemmen har alltid rett. Den prøvde å fortelle meg at jeg løp for fort til å holde dette tempoet helt inn og avslutte med stil. At jeg aldri løper så lenge. Etter å ha passert løpere siden starten ser jeg nå andre løpere passere meg. Jeg ser hvor lett de løper, mens jeg føler meg så tung. Steget kollapser. Knærne må bære stadig mer av vekten min, og jeg har ikke mer å gå på. Jeg glemmer at jeg har puttet rosiner i lommene. Broene over kaiene på motsatt side av Giudecca-øya blir stadig tyngre å forsere, og jeg kjenner godt at beina ikke holder tritt med farten jeg likevel fortsetter å påtvinge dem. Rundt den trettende kilometeren kommer regningen. Den er dyr. Jeg møter veggen. Vi har forlatt gamlebyen og beveger oss tilbake mot havnen og mål. Asfalten og de bredere veiene gir mindre energi enn de smale smugene, som bokstavelig talt så ut til å suge oss fremover. Jeg lider. Da den siste kilometeren nærmer seg, blir jeg passert av enda en løper. Jeg snur meg mot ham og innrømmer: «Jeg ser stjerner». Beina mine er som bomull, og jeg ser faktisk hvite flekker i synsfeltet. Hyggelig nok nekter løperen å løpe videre alene og venter på meg. Vi ler sammen. Jeg får tilbake litt krefter. Roberto, som er glad i utholdenhetsidrett og sykling, noe jeg først finner ut etter løpet, minner meg på at hodet sender signaler, men at kroppen fortsatt har mer å gi. «Så jeg kan øke farten enda mer? » spør jeg med et smil, mens jeg tenker på artikkelen jeg skrev for noen måneder siden om teorien om den sentrale guvernøren. Vi løper i mål sammen, smilende. Det er allerede over. Det tok meg 1.41 å tilbakelegge de 16 kilometerne. Langt unna de drømte 1.30 og de fantasifulle 1.25. Men selvsagt er jeg ikke skuffet, bare full av løpeglede! Jeg finner søsteren min på målstreken. Hun er også strålende fornøyd med løpet. Vi deler opplevelsen. Jeg har vondt overalt. Vi ler. De to kilometerne tilbake til leiligheten til fots føles endeløse …

«Jeg er en søndagsløper, men jeg har lyst til å kjenne på disse løpsfølelsene igjen, særlig når de er så spesielle som under dette nattløpet i Venezia.»

Og neste gang lover jeg å ikke åpne for hardt. Eller ikke.