Valentin Vanhaeverbeek løper Paris Marathon til minne om sin avdøde bror: «Folk så T-skjortene våre og ropte: ‘Vi elsker deg, Raph’»
Valentin Vanhaeverbeek fullførte Paris Marathon for tredje år på rad. Denne gangen uten storebroren, som døde av kreft i februar, men omgitt av alle som var glade i Raphaël. En hyllest til en 23-åring som var kjent for sin ukuelige viljestyrke.
Den 49. utgaven av Paris Marathon samlet 57 464 fullførere søndag 12. april. Bak hvert startnummer skjulte det seg en personlig historie, også i Paris’ gater. Valentin Vanhaeverbeek skilte seg ut allerede fra start. Speakeren fikk øye på ham i feltet og ville vite mer om hvorfor han deltok. «Bare det fikk tårene til å trille», forteller den 21 år gamle maratonløperen. Sammen med fire andre løpere løp han de 42,195 kilometerne med en klump i halsen, mens supporterne la merke til trøyen med bilde av den avdøde broren. «Så snart folk så T-skjortene våre, ropte de: ‘Vi elsker deg, Raph’. Jeg satte utrolig stor pris på det, selv om følelsene ble sterke», forteller han. Ved målstreken sluttet rundt ti av Raphaëls venner seg til dem, og sammen krysset de målstreken arm i arm.
En maraton med en helt egen betydning
To år tidligere ble brødrene maratonløpere for første gang. Farvel, Toulon, og hei, Paris. Et drømmested for å dele et unikt øyeblikk, uten jakt på en bestemt sluttid, men med gleden over å løpe den myteomspunne distansen sammen. «Vi tok det litt lett… Vi skjønte ikke helt hva vi hadde begitt oss ut på», minnes Valentin. Vi hadde trent litt, men var langt fra fullstendig forberedt på denne utfordringen.» Han fullførte maratonen på 4.34 som 19-åring, mens den 23 år gamle broren brukte 6.02.
Maratonen i 2024 ble et vendepunkt for familien. «Takket være» den ble Raphaëls sarkom oppdaget. «Hvis han ikke hadde løpt den, ville vi kanskje ikke ha oppdaget det før lenge etterpå», forteller lillebroren. Denne svært sjeldne kreftformen rammer hovedsakelig unge mennesker. Det registreres færre enn 200 tilfeller i Frankrike hvert år. Diagnosen kom som et slag i magen. Deretter fulgte måneder med reising frem og tilbake, en delvis remisjon i januar 2025 og så et tilbakefall som det ikke fantes noen vei ut av.
Noen lysere øyeblikk ga også familien pusterom gjennom den lange perioden der alle klamret seg fast. Blant annet en ny deltakelse i Paris Marathon. «Raphaël ville løpe maratonen for å feire at det ikke lenger fantes kreftceller», forteller lillebroren. Han var svekket og løp til slutt bare de siste 15 kilometerne sammen med Valentin. En handling som illustrerte Raphaëls «styrke og karakter» på perfekt vis. «Han var en naturkraft», sier Valentin, som alltid har sett på ham som «inspirerende, imponerende og fantastisk». «Et forbilde», legger han til. Da Raphaël døde i februar, vokste ønsket om å løpe maratonen på nytt. «Jeg hadde allerede tenkt på det. Og vennene hans presset meg til å gjøre det», forteller Valentin.
«Det var virkelig tøft mentalt, men samtidig så vakkert, fylt av glede, vennskap og kjærlighet.
Samlet i minnene
De fem møtte smerten i denne utfordringen sammen. Et løp som var like mentalt som fysisk, og der minnene stadig dukket opp. «Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, selv om det var virkelig tøft mentalt. Det var så vakkert, fylt av glede, vennskap og kjærlighet», sier han med et smil. Dette løpet var deres måte å hedre Raphaël på, ved å fortelle historien hans og vise at han ikke ville bli glemt. «Det hjelper oss videre», understreker han. Sammen bidro de også til kreftforskningen ved å samle inn 10 000 euro til Fondation ARC.
Disse fem fullførerne kommer neppe til å glemme de 4.26 timene med oppturer og nedturer. De holdt sammen fra start til mål og ble båret frem av supporternes jubel. Valentin var i god form, men holdt seg likevel ved lagkameratenes side. «Noen var skadet, men de presset seg virkelig for å komme helt i mål», forteller han. Det er vanskelig å forestille seg hva de følte da de krysset målstreken, sammen med rundt ti andre unge mennesker som også var sterkt preget av å ha mistet vennen sin. Én ting er sikkert: Mammaen, deres «største heiagjeng», ventet på dem, stolt over hyllesten til sønnen.
Denne utgaven av Paris Marathon smakte nødvendigvis annerledes for Valentin Vanhaeverbeek. Broren var ikke lenger der for å dele øyeblikket, men langs hele løypa runget «Vi elsker deg, Raph» og holdt minnet hans levende.