Paris Marathon 2026: Vår reportasje midt i feltet med 57 464 fullførere

Søndag samlet den 49. utgaven av Paris Marathon 57 464 løpere på målstreken i Avenue Foch. Et arrangement som bare blir mer attraktivt, drevet av ønsket om å utfordre seg selv sammen med andre.

Søndag sto Paris i brann. Allerede klokken åtte våknet de pårørende til maratonløperne. Selv var de fortsatt friske, og ikke på langt nær like andpustne som «titanene» som gjorde seg klare til å sluke 42,195 kilometer. Mens eliteløperne fullførte på under 2.30, satte deltakerne av gårde pulje for pulje gjennom hovedstadens gater, som allerede var fylt av entusiastiske supportere. Hele dagen dirret folkemengden: plakater i været, slag mot sperringene, øredøvende rop, sanger og trommer på full styrke for å løfte løperne, særlig på de siste kilometerne før målstreken.

Følelsene bygget seg opp gjennom hele løypa, mellom tvil, fortvilelse og plutselige energikick. På Avenue Foch smakte ropene og tårene av lettelse og stolthet for de 57 464 fullførerne. De slitne ansiktene fortalte hvor stort dette hadde vært. De fleste hadde tømt seg fullstendig: De kastet opp, måtte på toalettet, klamret seg til sperringene og sank sammen på bakken … Det er over! Årets 49. utgave av Paris Marathon hadde også æren av å ha med Koichi Kitabatake, løpets eldste deltaker på 92 år. Han krysset målstreken på 7.21, med det japanske flagget over skuldrene.

Den 49. utgaven av Paris Marathon samlet 57 464 løpere på målstreken i Avenue Foch. Vi var tett på løypa i denne reportasjen.

Med hjertet i halsen for å kunne si: «Jeg er maratonløper»

Må man virkelig spytte lungene ut for å fullføre en maraton? Ikke nødvendigvis, for det er ikke alle som kommer i mål på bristepunktet. Men mange er ikke langt unna. For enkelte, som tegneserieskaperen Pénélope Bagieu, måtte det to forsøk til for å bryte firetimersgrensen. I år nådde hun endelig målet hun hadde satt seg, og stoltheten veier tyngst. «Beundre jevnheten, delte hun i sosiale medier om farten sin. En liten hilsen til Sveits! Ja, jeg skryter skikkelig nå, la meg holde på.» For andre var det nok med én eneste start for å få ønsket tid. Kevin Janvier kom i mål på 2.46, med et stort smil om munnen. Han var lykkelig over å ha fått oppleve dette spesielle øyeblikket, selv om han var «død».

Nesten en tredel av feltet, 29 prosent, besto av utenlandske løpere som også var stolte over å ha fullført i Lysets by. Julie Lajeunesse, med et smil fra øre til øre, delte gleden med de andre løperne. «Hun er en mester», hørte man rundt henne. Den 45 år gamle canadieren gledet seg over alt hun hadde fått se underveis. Hun hadde forberedt seg på forhånd og kjente de kuperte delene av løypa. Denne niende maratonen opplevde hun fullt ut. «», ropte hun strålende fornøyd. Nå venter hvile for moren, som satte personlig rekord denne søndagen med 2.43.30: «De neste dagene skal jeg nyte Paris litt, for før løpet handler alt om å konsentrere seg og hvile. Men jeg har tenkt å fortsette å løpe lenge, fordi det holder meg mentalt og følelsesmessig frisk.»

Jeg løp denne maratonen for min egen del. Med alle følelsene mine.
Julie Lajeunesse, 45 år fra Canada

Dobbel dose kjærlighet, løping med hjertet

Rundt 8 500 løpere stilte i maratonen for å samle inn penger til en veldedig organisasjon. De kunne kjennes igjen på det lille hjertet på startnummeret. Totalt ble det samlet inn 8,5 millioner euro til mer enn 300 organisasjoner, rekordhøye tall. For mange deltakere fikk løpingen en langt større betydning. 29 år gamle Joseph Petro fra USA kommer aldri til å glemme sin første maraton. «Det var utrolig! Jeg elsker Paris. Jeg har vært her én gang før. Da hadde jeg nettopp begynt å løpe, og jeg bestemte meg for at jeg skulle komme tilbake og løpe maraton», forteller New Jersey-mannen, fortsatt tydelig preget av opplevelsen. Førstegangsmaratonløperen fullførte på 3.20 og la til, sterkt beveget: «Jeg løp for American Cancer Society. Jeg mistet besteforeldrene mine, og faren min fikk kreft i år. Han har det bedre nå.»

Camille Michaud, som fullførte på 3.12, stilte også med et veldedig startnummer i sin andre maraton. «Jeg løp for CAMI Sport & Cancer, en organisasjon som utvikler treningsprogrammer for mennesker med kreft, forteller den 27 år gamle farmasøyten. Jeg jobbet i en måned med pasienter som hadde myelomatose. Det betydde virkelig mye for meg å delta og representere denne organisasjonen.»

Når det ble tøft, kunne de hente ny kraft ved å tenke på saken som drev dem videre, med tankene hos kreftsyke familiemedlemmer eller barn i Kambodsja som hadde fått langt dårligere kort på hånden. Justine Vidal løp på 4.52 for organisasjonen Enfants du Mékong. Hun ble adoptert da hun var fem måneder gammel i 1992, og hjertet var fullt da hun endelig kom i mål.

Én maraton, 57 464 historier

Er ikke det vakreste bildet til syvende og sist det av fellesskapet? Barn som løper foran pappa eller mamma, kikker av og til bakover for å forsikre seg om at foreldrene fortsatt henger med. Tusenvis av pårørende står tett i tett ved målområdet og venter på å få møte dagens «helt». Slik er det for Lauriane Legrand, som nesten ikke klarer å vente på å få se kjæresten sin. «Jeg tok på meg denne fantastiske «AymeRicard»-T-skjorten, som er skikkelig harry, og det elsker vi! Nå venter jeg på ham, for han kom i mål på 2.48», sier hun med et smil. Par i matchende antrekk holder hverandre i hånden. Fremmede gratulerer hverandre og takker for at de fikk oppleve et så intenst øyeblikk sammen.

Også flere kjente personer stilte til start og forsvant inn i mengden for å utfordre seg selv som hvilken som helst annen løper. Tidligere svømmer Laure Manaudou, cellisten Gautier Capuçon og den tidligere syklisten Nacer Bouhanni var blant deltakerne, anonyme i feltet. Blant fullførerne var det likevel historier som tvang frem respekt og kanskje enda større beundring enn de profilerte deltakerne. 22 år gamle Lou Riguet, som har vært i remisjon fra Hodgkins lymfom i fem måneder, er en av dem. Den unge løperen var strålende fornøyd over å kunne kalle seg maratonløper og feiret seieren over sykdommen: «Dette er den beste dagen i livet mitt!» Valentin Vanhaeverbeek løp til minne om broren sin, som døde av kreft 23 år gammel. Kanskje er maratonen til syvende og sist en måte å minne seg selv på at man lever, mens andre ikke har fått den samme sjansen?

Vi sees neste år til 50-årsjubileet for Paris Marathon. En symbolsk utgave av et løp som har blitt legendarisk, og som nesten har doblet antallet fullførere på 20 år. Noen bilder, som det av to løpere som støtter en utslitt maratonløper den siste kilometeren, kommer til å sitte fast for alltid.

✓ Alle resultatene fra Paris Marathon 2026