10 000 lilla silhuetter «tråkket på vold mot kvinner» under Sine Qua Non Run

Arrangementet har for lengst fått en fast plass på løpskalenderen i Paris, og i bevisstheten til folk langt utenfor byen. Da løpet ble arrangert for første gang i 2018, var det imidlertid bare 800 deltakere på startstreken. Den gang gikk starten ikke i nærheten av Place de la République, slik den gjør i dag, men fra Place de la Bataille de Stalingrad.

Tanken om å arrangere løpet ved skumringstid var med fra starten. For kvinner er dette et tidspunkt som ofte oppleves som særlig utsatt, fordi det er da de kan føle seg truet. Den første løypa gikk rundt La Villette-bassenget og videre langs Canal de l’Ourcq, gjennom Pantin, Bobigny og Paris. «Stedet er perfekt når man løper, uten biler. Man kan følge kanalen videre … men når mørket faller på og man er kvinne, blir det likevel vanskeligere. Man våger seg aldri særlig langt på grunn av denne mentale sperren», forteller Mathilde Castres, medgrunnlegger av foreningen.

© Monsieur Coq Productions

Siden 2025 har løpslandsbyen ligget på Place de la République, et mer sentralt sted som symboliserer kamp og samhold. Starten går bare noen skritt unna. Med arrangementets suksess var det ikke lenger mulig å fortsette som før. Man måtte tilpasse seg, bytte sted, utvide logistikken og styrke organiseringen.

Også i år gikk kvelden unna i et forrykende tempo. Appeller og aktiviteter, blant annet selvforsvar, avløste hverandre på scenen som var rigget for anledningen. Deltakerne vandret mellom standene og møtte foreninger som Règles Élémentaires og En Avant Tout(e)s. De kunne også ta en pause i Maison Bulle eller besøke teltet til osteopatklinikken i Cachan. En første dynamisk oppvarming ledet av Lucile Woodward gikk forut for starten på 6-kilometeren. Deretter fulgte flere innholdsrike programposter, før deltakerne på 10-kilometeren fikk sin egen oppvarming. De krysset målstreken under gatelysene, før en DJ-sett avsluttet dagen.

Å tråkke på volden med løpesko på

Løpet ble til som et svar på den sexistiske og seksuelle volden kvinner utsettes for. Mathilde Castres husker en deltaker som under den første utgaven tok på seg løpeskoene igjen etter ti års pause, fordi hun hadde blitt utsatt for et overgrep under en løpetur. «Den historien ble et vendepunkt. Vi innså at arrangementet måtte videreføres. Vi måtte handle», understreker foreningens leder. Også i dag vedvarer problemene. Kvinner får fortsatt løpingen sin begrenset av den reelle faren enkelte mannlige handlinger representerer.

Heldigvis har ikke alle opplevd seksuell vold. Men sexistisk vold er fortsatt overalt. Sara-Lou og Alice føler seg relativt forskånet. Likevel fikk de høre et «oi, 430» fra to menn da de kom til området. «Det er ganske ironisk å høre en slik kommentar om rumpene våre når vi kommer hit», påpeker Sara-Lou. To deltakere som er bevisste på problematikken, nøler ikke med å bruke T-skjorten når anledningen byr seg. «Jeg skal benytte sjansen til å spre budskapet ved å bruke den på volleyballtrening», sier Saquib, en ung mann. Andre, ansatte i AMP Visual TV, var allerede kjent med saken gjennom jobben sin. Også de ønsket å delta i løpet, som aktører i den audiovisuelle bransjen.

Det er ganske ironisk å høre en kommentar om rumpene våre når vi kommer hit.

En løype akkompagnert av heiing fra start til mål

Klokken 18 åpnet 6-kilometerløperne festlighetene. Stemningen var formidabel allerede i det første løpet, med publikum langs hele traseen. Korps, plakater og heiarop fulgte deltakerne, som var mellom 10 og nærmere 80 år. 76 år gamle Marie ble heiet fram av publikum hele veien. Den spinkle løperen imponerte med farten sin. «Barnebarna mine var bak meg, og de kommer snart», smilte løpeentusiasten, som har vært gjennom noen vanskelige år og nylig mistet mannen sin. Farten hennes på de 6 kilometerne vakte mange reaksjoner blant tilskuerne. Noen unge jenter syntes hun var «så søt», mens andre utbrøt: «Hun løper fra oss!»

Løypa førte løperne fra Rue Beaurepaire, der startskuddet gikk, til Canal Saint-Martin og La Villette-bassenget. Stemningen var fantastisk. Broene var fulle av titalls tilskuere, og i år tittet solen fram mot slutten av dagen. Kraftige vindkast sørget likevel for et betydelig temperaturfall. Målområdet ved vannet ga en sterk følelse av velvære, som tusenvis av finishere delte. 6-kilometerløperne trengte bare å følge merkingen tilbake til bagasjeinnleveringen. På veien passerte de startområdet, der starten på 10-kilometeren nettopp hadde gått.

© Monsieur Coq Productions

© Monsieur Coq Productions

© Monsieur Coq Productions

© Monsieur Coq Productions

© Monsieur Coq Productions

© Monsieur Coq Productions

For enkelte, som Lala, tidligere basketballspiller og nå mor, var løpet en stor utfordring. Stoltheten over å ha nådd målstreken er tydelig i blikket hennes, ikke minst fordi hun løp for en sak som betyr mye. For andre handlet utfordringen mindre om å holde distansen og mer om å forbedre tiden. «Vi skulle virkelig gi jernet, så vi la noen små strategier», sier to venninner. Begge er erfarne løpere, men fikk ikke startplass på 10-kilometeren, som ble utsolgt på grunn av den store interessen.

Imran Naajii fra run club Eightlines koste seg med seieren på 10-kilometeren. Den erfarne løperen, som har en personlig rekord på 29.47, farter fra løp til løp i Paris og liker å delta på slike solidariske idrettsarrangementer som både mobiliserer og skaper bevissthet. «Jeg startet veldig kontrollert, selv om planen var å gi alt. Fram til den sjette kilometeren løp jeg sammen med en annen løper, før jeg fullførte alene. På et tidspunkt tok jeg feil i en sving og fulgte feil vei i 30 meter, før en frivillig ledet meg tilbake på rett spor. Det var et arrangement jeg hadde enormt stor glede av å delta i», forteller han. Han lot seg løfte av energien i dette løpet, som både var veldedig og festpreget.