OL-arven som drivkraft for Voies Royales de Saint-Denis
Etter sammenslåingen av Grand Marathon de Saint-Denis og Voie Royale samlet løpshelgen i Saint-Denis 8500 entusiaster fordelt på seks distanser, fra 5 km i valgfritt tempo til maraton. Med målgang på Stade de France videreførte Voies Royales de Saint-Denis arven etter de olympiske og paralympiske leker.
Selv om man gjerne vil lukke boken, kommer den tilbake. Igjen og igjen. Kapitlet om de olympiske og paralympiske leker. En av de vakreste sidene ble skrevet på Stade de France. 27. juli 2024 sto Antoine Dupont og lagkameratene på Frankrikes rugby 7-lag for bragden da de slo de dobbelte olympiske mesterne fra Fiji 28–7 i en elektrisk atmosfære. På den lilla løpebanen tok Cyréna Samba-Mayela olympisk sølv på 100 meter hekk 10. august 2024.
Disse minnene fikk de 8500 deltakerne i Voies Royales de Saint-Denis kjenne på mer enn ett år etter denne magiske parentesen. Hun ville skrive seg inn i historien og «følge i fotsporene til de franske utøverne på 21-årsdagen sin. Anaïs Herlangue, student på første året av masterstudiet i idrettsjuss i Dijon, fullførte sin første halvmaraton sammen med moren Florence Poupard, 47, på 2.14. «Målgangen var ikke så verst », sier de i kor. En solid underdrivelse, så mange frysninger som gikk gjennom kroppen da vi kom inn på arenaen.
«Å drive med sport med utstyr fra hverdagen»
Å gjøre drømmene til virkelighet. I fjor triumferte den synshemmede sprinteren Timothée Adolphe på hjemmebane, med paralympisk sølv på 100 og 400 meter. Arven etter lekene traff også Céline Casside, 46. Etter maraton i rullestol i Paris kastet tatovøren seg over 21,1 km, fra Aquatique Olympique til den praktfulle basilikaen i Saint-Denis, sammen med nevøene Liam og Dorian. «Jeg vil vise at man kan drive med sport med utstyr man bruker til daglig, og at det er mulig. Jeg har ikke brukt astronomiske summer», sier hun, mens hun drømmer om å delta i Berlin Marathon.
De to valgte i stedet humorens vei. «Jeg vet at han løper for Strava» og «Jeg løper for henne» sto det på trøyene til Clémence Guittonneau og Guénolé Corbin. Begge var skadet, men paret lot seg rive med av den parisiske galskapen. «Det var en fin bro», smiler de. Det var utvilsomt broen ved den olympiske landsbyen, en av de mest konkrete arvene etter verdens største idrettsbegivenhet. Den symbolske broen fikk for øvrig 7. desember i fjor navnet Louafi Bougueraen, til minne om den første fransk-algeriske olympiske mesteren i maraton, som tok gull for Frankrike i 1928.
Å kle seg i sitt fineste antrekk og skinne inne i Cité du Cinéma. Det var den perfekte rammen for Corentin Bellego og François Jumeau, om enn ikke uten dramatikk. «Det var litt glatt. Vi holdt på å falle», forteller de to, som møttes på École polytechnique. De fant hverandre ved 20-kilometeren og holdt sammen helt inn til halvmaraton på under 1.24. Samtidig savnet de to trettiåringene «stemning» ved inngangen til Frankrikes største stadion. «Det eneste som manglet, var en Beyoncé-konsert midtveis.»
Han forsøkte likevel å heve stemmen og fyre opp tribunene. Mathieu Poplimont, speaker, kom nok en gang inn på arenaen i Saint-Denis sammen med makkeren Romain Babillon. Denne foredragsholderen hadde allerede vært der, til åpningen av Stade de France 28. januar 1998. 12. juli samme år sendte Zinédine Zidane og Emmanuel Petit Frankrike til himmels i VM-finalen i fotball. 26 år senere fikk arenaen tilbake fargene under de olympiske og paralympiske leker. Søndag 26. oktober 2025 lå følelsen av en idrettsbragd over den franske idrettens tempel.
Ordføreren i Saint-Denis, Mathieu Hanotin, tok ikke feil: «Den olympiske arven lever videre». Med Saint-Denis-klubben i ryggen tok Voies Royales oss med tilbake til den mytiske arenaen fra de olympiske og paralympiske leker: Stade de France.