Hvorfor er fotballspillere redde for å løpe?

✓ Et innblikk gjennom erfaringene til to spillere og to trenere fra Paris-regionen.

Spillerne har et blandet forhold til løping, selv om de til sammen tilbakelegger nærmere ti kilometer per kamp. Tall fra CIES Football Observatory viser mer presist at midtstoppere løper minst, med et gjennomsnitt på 9,2 kilometer, mens midtbanespillerne tilbakelegger mest, 10,6 kilometer. Studien viser også at spillerne løper mer når laget har mindre ball. Uansett liga, enten den er profesjonell eller på amatørnivå, er forskjellene små og bekrefter én ting: Løping er uløselig knyttet til denne lagidretten. Til tross for de åpenbare fordelene er den likevel fryktet av spillerne, som samtidig er fullt klar over hvor viktig den er i treningen.

Fotball stiller andre krav enn vanlig kondisjonstrening. Løpingen består av en blanding av utholdenhet og intervaller, der eksplosive sekvenser med høy intensitet avløses av perioder med restitusjon. «Fotball er en utrolig komplett idrett når det gjelder løping», sier Mourad, trener i CSM Bonneuil Football, med én gang. Treningsformatene som ligner mest på belastningen i kamp, er «5–25»: fem sekunder med intensiv innsats, etterfulgt av 25 sekunder med lav intensitet, et sted mellom lett jogg og gange.

Løping er kjernen i sommerens egentrening

I pausene, og særlig i den lengste av dem, sommerferien, må spillerne løpe på egen hånd flere ganger i uken. Vanligvis økes mengden gradvis fra uke til uke. Løpeøkter inngår i programmet deres, som de kan velge å følge eller ikke, selv om det på det sterkeste anbefales å holde seg til planen for å være klar når treningen starter igjen. «Vi ber dem om å ta i», fortsetter Mourad, som vet at dette ikke er alles favorittaktivitet.

Baptiste, som spiller på R1-nivå for Val Yerres Crosne AF, har et ganske avslappet forhold til det. «Jeg følger egentlig ikke programmet helt, men gjør det litt på min egen måte. Jeg prøver likevel å la meg inspirere av det, først og fremst med intervaller.» Friheten gjør det lettere å tilpasse treningen til ferielivet. Denne fleksibiliteten er imidlertid forholdsvis ny. På 2000-tallet måtte spillerne gjennom to uker med jogging, som den gangen ble regnet som effektiv trening.

I dag har treningsinnholdet utviklet seg. Øvelser som regnes som mer effektive, skal utvikle det trenerne kaller «utholdenhetskapasitet». Målet er å løpe som om man har ballen, bare uten ball. I løpet av en treningsuke kan spillerne derfor løpe nesten hver dag, mellom 5 og 8 kilometer. François, trener og spiller i JAM, er på linje med treneren fra Val-de-Marne: «Oppkjøringen krever mye langkjøring for å bygge kondisjonen, men det er først og fremst viktig å variere med intervaller, som 10/10 eller 15/15». Hugo, som spiller på seniornivå, støtter dette: «Ofte ber de oss holde et rolig tempo, med korte drag på rundt 80–85 prosent av VMA.»

Nøkkelen til en vellykket oppkjøring er selvsagt kontinuitet. «Det anbefales å aldri ta helt pause. Skal du ha en god oppkjøring på amatørnivå, må du regne med mellom tre uker og én måned. Du begynner med rolig løping og legger gradvis inn mer kraft», oppsummerer Mourad.

Konklusjonen er klar: «Hvis du gjør en god utholdenhetsjobb i starten, kan du raskere gå videre til de andre delene av den fysiske treningen.» Intervaller, fotarbeid, styrketrening, kjernestyrke … En komplett oppkjøring bidrar også til å begrense skader når sesongen starter igjen. «En spiller som ikke har løpt, og som så setter inn en akselerasjon og får en strekk, var ganske enkelt ikke klar», påpeker treneren fra Bonneuil.

Intervallene er motoren i treningen

På trening løper fotballspillerne, men hovedsakelig med ballen i beina. Likevel kan deler av økten brukes til intervaller, som 15/15 eller 30/30, i bolker på 10–20 minutter. Den unge JAM-treneren legger dem noen ganger inn mellom starten og midtveis i økten: «Hvis økten varer i to timer, kjører vi intervaller etter 30 eller 40 minutter.» Løpingen kan også fylle en annen funksjon, nemlig å holde enkelte spillere i aktivitet mens andre spiller treningskamp. «Vi spiller én omgang hver og fyller på med intervaller rundt banen», forteller Baptiste.

Noen trenere har et annet syn, blant annet fordi de ikke alltid har nok kunnskap til å legge opp fysisk trening på en god måte. «Det er en vitenskap», presiserer Mourad. «Og i amatørfotballen har trenerne ikke alltid alle forutsetningene.» Noen nøyer seg med å trene utholdenhet. «Mange spillere møter da opp til kamp helt kjørt og uten rytme, fordi kroppen ikke er vant til lange og varierte belastninger», sier han.

Derfor er det viktig å fordele treningen godt mellom langvarig og intermittent arbeid. De to belastningene påvirker kroppen på ulike måter. Konkret kan sesongen begynne med en fase som hovedsakelig består av rolig løping i halvannen til to uker, ofte i oppkjøringsperioden. Gradvis nærmer treningen seg deretter mer intermittente belastninger, integrert i de vanlige balløktene, der spillerne må holde høyere tempo. Øktene følger velkjente formater: 30/30, med 30 sekunder arbeid og 30 sekunder pause, 30/15 og deretter mer fininndelte varianter som 15/15, 10/10, 10/20 eller 5/25. «Intervallarbeidet avhenger også av resultatene på VMA-testen og evnen til å opprettholde langvarig innsats ved hjelp av oksygen», forklarer Mourad. Målet er å tilpasse belastningen og sette sammen treningsgrupper ut fra hver spillers profil og kapasitet.

I sjeldnere tilfeller kan intervallene også erstattes av en ordentlig løpetur, som oftest på egen hånd. «I løpet av sesongen er det lurt å legge inn en løpetur i uken», mener Hugo. Baptiste er enig, selv om han innrømmer at det ikke alltid er lett å få det til å passe inn i treningen. «Noen ganger tar jeg en løpetur, men det skjer egentlig ganske sjelden. Jeg har ikke alltid lyst eller tid til å løpe på egen hånd.» Av og til løper de i gruppe. I Yerres hender det at spillerne møtes for en tur i skogen. Det er ikke en vanlig praksis, og avhenger mye av trenerne. Baptistes trener er for eksempel ingen stor tilhenger av løping. «Generelt liker ikke treneren min å sende oss ut for å løpe. Han foretrekker å legge det direkte inn i balltreningen», understreker han.

Jeg gir dem en distanse de skal tilbakelegge så raskt som mulig, for å vise at hvis de ikke klarer 5 km på 25 minutter, er de fortsatt et stykke unna nivået som forventes.

Når løpingen avgjør prestasjonen

Alt dette arbeidet med både utholdenhet og kraft gir til slutt resultater. Alle er enige om én ting: God trening gjør deg bedre. François nyanserer likevel bildet: «Regelmessig løping forbedrer de såkalte fysiske egenskapene, men gjør deg ikke teknisk bedre, verken i pasningsspillet eller avslutningene.» Gevinsten ligger et annet sted, i evnen til å gjenta lange og intensive arbeidsperioder. «Hvis du løper mer enn motstanderen, presterer bedre, er raskere, angriper rommene tidligere og klarer å gjenta disse løpene, blir du farligere enn ham», understreker Mourad.

En god oppkjøring gir deg altså muligheten til å skaffe deg et forsprang. Det merker Baptiste og Hugo ute på banen. «Jeg pleier å forberede meg ganske godt før sesongstart, og kjenner at jeg ligger litt foran enkelte som ikke har gjort det», forteller Baptiste. Hugo er tydelig: «Når jeg har forberedt meg dårlig, merker jeg det med én gang. Og når jeg kommer tilbake i god form, merkes det også.» Mourad understreker: «I teorien vil du, hvis du er fysisk klar, har løpt mer og dermed har bedre utholdenhet, holde deg i form, være bedre rustet for kamp og i større grad unngå muskelverk.» Løpingen blir dermed et viktig prestasjonsverktøy, både i egentreningen i pausen, når spillerne følger en individuell plan, og som del av fellestreningen.

Og likevel hater fotballspillerne det

Trenerne kan gjenta det til det kjedsommelige og forklare med teskje at løpingen gjør spillerne bedre … ingenting hjelper. Det er svært sjelden, kanskje umulig, å møte en fotballspiller som faktisk liker å løpe uten ball. Enten det er en rolig løpetur eller intervaller, er motivasjonen begrenset. Hugo innrømmer det uten omsvøp: «Jeg gjør det når jeg ikke har noe valg.» Baptiste, som kommer fra en løpefamilie, nyanserer litt: «Jeg har et litt ambivalent forhold til løping. Jeg løper på eget initiativ, men det er ikke akkurat noe jeg koser meg med. Jeg gjør det først og fremst for å holde meg i form.» Han ser selv at de ofte er færre når de løper i skogen enn på vanlig trening. Begge er enige om én ting: «Det klages hver gang», «det murres» så snart det er snakk om løping.

En mulig måte å motivere de få spillerne som er litt åpne for løping, er å la dem konkurrere mot klokken eller mot hverandre. Baptiste blir tydelig mer motivert når alle starter sammen i et overkommelig tempo og øker mot slutten av økten. «Vi måler oss litt mot hverandre, og det er gøy», innrømmer han.

For å håndtere motviljen mot løping er det kanskje avgjørende å utfordre dem. «Jeg gir dem en distanse de skal tilbakelegge så raskt som mulig, for å vise at hvis de ikke klarer 5 km på 25 minutter, er de fortsatt et stykke unna nivået som forventes», sier Mourad. Dialogen spiller også en viktig rolle: å forklare hvorfor øvelsen gjøres, vise hva den gir, og kanskje minne spillerne på at jobben må gjøres for at fysikken skal holde tritt.

Til syvende og sist er det likevel trenernes vaner som veier tyngst, og de har naturlig nok utviklet seg. «Vi prøver å integrere oppkjøringen i treningen, med mye ball, fordi gutta er lei av å løpe uten ball.» Dagens praksis skiller seg derfor fra den de møtte som unge spillere. «Gutta vil ikke løpe. For dem er det kjipt, og de har åpenbart ikke lyst til å gjøre det», oppsummerer Mourad. Derfor har trenerne, særlig på amatørnivå, en viktig oppgave i å tilby mer motiverende alternativer.

Effekten av løpingen, enten den inngår i individuell trening eller som en del av fellesøktene, er reell. Og det er hele paradokset: En helt avgjørende aktivitet blir ofte oppfattet som en plikt, eller til og med brukt som straff, selv om den kunne vært tilnærmet som en lek. Det forsterker inntrykket av at løping er slitsomt … selv om det finnes andre måter å straffe en spiller på, som å nekte ham å diskutere den neste kampen.