Reportasje: De nye løpeavhengige: Hvorfor begynner de, og hvorfor slutter de ikke?

Før var det nok å løpe noen meter for å rekke bussen for å få dagens dose mosjon. Nå fyller du kalenderen med treninger og løp, stolt over å ha blitt en fast løper. Men har du noen gang tenkt over hva som egentlig får deg til å løpe, og hvor langt det kan ta deg? Bak lidenskapen kan det skjule seg en godt innarbeidet vane, eller til og med en avhengighet. Marathons.com har undersøkt de dypere grunnene til at vi snører på oss løpeskoene.

✓ Vi ser nærmere på historiene til tre nye «løpeavhengige», og får innspill fra en idrettslege og ultraløper ved La Clinique du Coureur, en internasjonal referanse innen forebygging og behandling av løpeskader.

I denne artikkelen brukes begrepet «avhengige» litt på spissen. Det handler ikke om bigoreksi, altså avhengighet av fysisk aktivitet, men om personer som har løpt i flere år, ikke nødvendigvis hver dag, og som har vanskelig for å unnvære løpingen.

Du var neppe særlig begeistret for den berømte økten med 3 × 500 meter på videregående. Du ble heller ikke overbevist da venner begeistret fortalte om gleden ved den siste intervalløkten. Å løpe noen meter for å rekke bussen var årets eneste joggetur. Men en dag fikk du lyst til å gå ut og løpe. Kanskje påvirket av noen nær deg, kanskje fordi du ville få en sunnere livsstil. Grunnene varierer, og de er dine egne. Nå har du tatt steget. Du er ikke lenger bare en «søndagsjogger». Du har fullført flere gateløp og trener regelmessig. Men har du noen gang spurt deg selv om treningsfrekvensen er litt for høy? Og hvor kommer denne rutinen fra? Hvis du har gjort det, er det bra: Kanskje har du allerede undersøkt opphavet til dette forholdet og analysert hvordan løpingen, som strukturerer hverdagen din, engasjerer deg og får deg til å føle deg levende, noen ganger mektig, påvirker deg. Hvis ikke, er tiden inne for å se nærmere på det.

Vi trodde løping bare var en forbigående trend, men bevegelsen stakk dypere

Enten du ble dratt inn i løpingen av en venn som allerede løp, en kollegagruppe med et felles mål eller et ønske om å «komme i gang» og få klarere tanker, er det vanskelig å komme seg ut når man først har havnet i løpemiljøet …

I boken Les Enfants d’Achille et de Nike ser sosiologen Martine Segalen nærmere på det vanskelige spørsmålet om løping som «trend». Man kunne tro at nybegynnere raskt ville gå lei, trappe ned og slutte, av latskap, kjedsomhet eller behov for noe nytt. Når den første euforien avtar, går fremgangen saktere og rutinen setter seg.

« På 1970-tallet sa man at løping ville bli et motefenomen, en kortvarig mani uten morgendag, som hula-hoop eller samlehysteriet rundt buttons. For en feilslutning! Flere deltakere! Flere kilometer! Flere konkurranser, lengre distanser og stadig flere løpere. På 1990-tallet hadde det vanlige løpefenomenet ikke mistet noe av den opprinnelige kraften, og kombinerte fest og idrett», skriver hun i kapitlet «Des courses populaires pour des coureurs ordinaires». Og hun fikk rett. Omfanget har fortsatt å vokse, til stor glede for nybegynnere som oppdager denne verdenen.

I dag snakker vi tydelig om et fenomen, kanskje til og med en hektisk løpebevegelse som er blitt popularisert i sosiale medier. En trend varer per definisjon bare en stund. Ifølge Larousse er den «en måte å leve og oppføre seg på som er typisk for en bestemt tid eller et bestemt land». Et fenomen varer derimot over tid. Det er et «observert faktum, særlig i utviklingen eller som uttrykk for noe annet». Det er «en sosial konstruksjon fra slutten av 1900-tallet», skriver Martine Segalen i 1994.

Form og helse som startpunkt

En av de viktigste drivkreftene bak løpingen er ganske enkelt helsen. Å bevege seg for å få det bedre. Oppfordringen om å «drive med fysisk aktivitet» er ikke ny, men den klinger annerledes i dag. Kanskje fordi sosiale medier forsterker den, eller fordi tiden vi lever i får oss til å lytte bedre til kroppen. Å ta vare på livsstilen og seg selv gjennom bevegelse er nå godt etablerte verdier. Det er bra, med tanke på anbefalingene fra ANSES, det franske byrået for mat-, miljø- og arbeidsmiljøsikkerhet, som anbefaler 30 minutter kondisjonsaktivitet fem ganger i uken, styrketrening én til to ganger og noen økter med bevegelighet som supplement.

På grunn av alle disse rådene føler folk at de bør begynne å trene. « Hvis jeg ikke gjør noe hele dagen, men går ut og løper, slipper jeg å ha dårlig samvittighet», forteller Léonore, en festglad kvinne fra Paris-forstedene. Løpingen har hjulpet henne med å finne balansen mellom livet som ung voksen og fysisk velvære, og samtidig holde formen. Løpingen gjør det mulig å ta tilbake kontrollen over kroppen. Colin merket raskt fysiske fremskritt. Han følte at kroppen ble slankere, mens musklene våknet til liv. Vennen Julie forteller: « Det gjorde ham utrolig godt. Plutselig ble han skikkelig sporty, og han føler seg mye bedre». De to helsedimensjonene, bedre fysisk form og omsorg for kroppens utseende, henger derfor tett sammen. For mange er det løpingen som forener dem.

En eksplosiv fremgang fra første stund

I tillegg til de synlige effektene på kroppen belønner løpingen innsatsen raskt. Som forfatteren og løperen Martine Segalen beskriver det: «Løperens kjærlighet til løpingen blir gjengjeldt, for man kan utvikle seg svært raskt», særlig som nybegynner. Å gå fra fem til femten minutters løping på én uke har stor effekt. Når man kjenner fremgangen, får man lyst til å bli enda bedre.

Nybegynnere lærer raskt å kontrollere pusten, og både varighet og fart på turene blir bedre. Alle trekker frem det samme. « I begynnelsen hadde jeg ganske vondt i brystet og ryggen, men jo mer jeg løp, desto mindre vondt hadde jeg. Jeg utviklet meg veldig raskt, og det var utrolig tilfredsstillende. Det spilte en rolle, for det å mestre så lite i starten og så mye kort tid senere gjorde meg stolt», forteller Julie, som har løpt i ett år. Léonore supplerer: « I starten er det kjempegøy, fordi du ikke aner hvor langt du kan løpe. Jo mer du gjør det, desto lenger og raskere løper du». En løpetur gir altså alltid en følelse av mestring. Den kan til og med gi en følelse av styrke: «Det gjør godt for humøret å fullføre en økt og kjenne seg sterk.»

« Løperen er alltid glad når turen er over, etter å ha tilpasset lengde og fart til målene sine. En vennlig idrett, altså, som kan fange løperen i garnet sitt. For fremgangen krever trofasthet: Man må løpe ofte og stadig lengre, særlig når store løp nærmer seg, 20 kilometer, halvmaraton og maraton», skriver Martine Segalen i kapitlet «Løperen, et sosialt og selskapelig menneske». Dr. Schmitt deler observasjonen. Nylig fikk han en ung pasient som hadde løpt i tre måneder og allerede var oppe i 40 kilometer i uken. «I begynnelsen er det stort rom for fremgang. De som får smaken på det, går for fort frem.»

Han advarer mot de mulige skadevirkningene av for rask progresjon: «For meg er dette det største problemet. Ofte er det personer som allerede er i god form, som raskt ser fordelene ved løping og setter seg for store og ambisiøse mål for tidlig. Jeg ser ofte folk som sier: ‘Jeg har løpt i sju måneder, og nå sikter jeg mot maraton.’ De løper maraton, og så kommer de til meg fordi de er skadet. Det er der det begynner å gå galt». Kroppen må få tid til å tilpasse seg, også brusk, sener og muskler. Ellers kommer skadene raskt: beinhinnebetennelse, plantar fascitt eller patellofemoralt smertesyndrom. «Dette er stort sett de tre vanligste plagene hos nybegynnere.»

Fra den første 10-kilometeren til den første halvmaratonen …

Når nybegynnerne har passert én milepæl, blir de raskt dratt inn i konkurransepreget gateløping. « Et løp er både selve løpingen og en konkurranse over en bestemt distanse og trasé. Steget fra å løpe til å delta i et løp er kort», sier Martine Segalen. Noen tar steget fordi en venn, forelder eller kollega inviterer dem. « Jeg begynte å løpe fordi de på jobben skulle løpe 10 kilometer, og jeg tenkte at jeg kom til å skulke en arbeidsdag (ler). Jeg tenkte at jeg måtte begynne å trene, ellers kom jeg til å dumme meg ut», sier Léonore rett ut. Deretter hjalp forberedelsene til en halvmaraton henne med å holde rytmen. Ett løp leder til det neste, og det er ofte det som holder motivasjonen oppe, selv midt på vinteren. « Å stille på startstreken med startnummeret på magen oppsummerer og gir mening til treningsinnsatsen som ligger bak», analyserer Martine Segalen.

Noen ganger er det en mer ensom motivasjon som får folk til å kjøpe sitt første startnummer. Fjellmannen Colin drømte om å begynne med terrengløping, en lokal idrett som først virket komplisert. Derfor startet han med gateløp for å bygge god fysisk form. « Jeg var turgåer, men kjente behov for å tilbakelegge flere kilometer. På sikt trodde jeg at jeg skulle forlate landeveien og bare drive med terrengløping. Men jeg likte veldig godt å forberede meg til mål på asfalt, ved å løpe lengre og raskere, og bestemte meg til slutt for å fortsette», forteller han. Han har allerede rundt ti 10-kilometere bak seg.

Disse såkalte «vanlige» løperne deltar ifølge Martine Segalen i «folkelige» løp, fordi de samler tusenvis av deltakere. De er ikke først og fremst ute etter å sette pers eller vinne. For dem ligger «grunnen til å løpe i selve løpingen. Det utelukker på ingen måte konkurranse, utfordringer til seg selv eller kameratene». I mange tilfeller er det «selve konkurranseprosjektet som fører til at gruppen blir til».

Å se andre løpe kan vekke lysten til å prøve selv. Martine Segalen forklarer det godt: «Folkelige løp hevder å ha en pedagogisk verdi: Alle kan gjøre som oss. Men man må alltid ta det første steget og møte prøvelsen på den første kilometeren, deretter den femte. Når den første fysiske erfaringen er gjennomført, blir det lettere å gjenta aktiviteten med kortere mellomrom, fordi denne individuelle bevegelsen inngår i en kraftig kollektiv bevegelse». Med andre ord: Når man først har kommet i gang, vil man begynne igjen, selv om innsatsen gjør vondt. For å bli bedre, selvsagt, men også fordi man drives frem av fellesskapets energi.

Et tydelig fellesskap

Løping samler folk. De siste årene har hundrevis av løpefellesskap vokst frem, og alt ligger til rette for å bli med. Selv uten å løpe i en gruppe er løping en sosial idrett: med venner, familie eller fremmede man møter på arrangementer. «Hvert løp er en anledning til sosialt samvær. Hver løper som legger ut på asfalten, deltar i selve byens vesen. De er ‘anonyme’, men også aktører og tilskuere i et moderne idrettsskue, raske pilegrimer i det 21. århundret, båret frem av gleden ved å delta og stimulert av energien som går gjennom løperrekken», skriver Martine Segalen.

Ordene hennes gjenspeiles i Léonores erfaring: «Jeg elsker stemningen i løp, det er virkelig utrolig!» Hun har fortsatt opplevelsen fra Roma med kollegene friskt i minnet og har fullt ut tatt til seg den festlige atmosfæren rundt arrangementene. Men det er først og fremst i den lille gruppen hennes at konkurransen blir et minne for livet.

«Det er et utrolig sterkt fellesskap i løpingen. Det er godt å være en del av et fellesskap. Når man møter fremmede, snakker man om løpet og lærer mye av hverandre», sier Julie. Å være en del av dette fellesskapet som finisher i sitt første løp er både spennende og nesten blitt hverdagslig, med tanke på de hundretusenvis av løperne som starter hvert år. Det store antallet løp gjør opplevelsen mer vanlig, selv om den for enkelte fortsatt er en bragd.

Jeg sier alltid at mennesket ikke har noen grense. Noen kan løpe 500 kilometer, men man må lytte til kroppen.
Yann Schmitt, lege med spesialisering i løping

Velværekicket som gir ekstra kraft

Utskillelsen av endorfiner, som demper smerte og gir en følelse av velvære under innsatsen, dopamin, som frigjøres når vi når et mål eller forventer en belønning, og serotonin, som strukturerer hverdagen og stabiliserer humøret etterpå, spiller en avgjørende rolle for lysten til å fortsette å løpe. Når vi føler oss bedre etter en joggetur, tenker vi at vi sikkert får lyst til å gjøre det igjen i morgen … Selv om det noen ganger krever mot å forlate huset og løpe i regn, mørke eller kulde. «Løpingen blir da en mental begivenhet, ikke bare en fysisk. Den foregår hele tiden i hodet til den som har bestemt seg for en ny tur eller en ny treningsøkt», skriver Guillaume Le Blanc i kapitlet «Avhengig» i det filosofiske essayet Courir : Méditations métaphysiques.

Léonore har løpt i snart ett år og fullførte sin første halvmaraton på 1.52 den 19. oktober. «Jeg ble irritert når folk sa ‘du kommer til å se, dette blir en avhengighet’, men egentlig får det meg til å føle meg skikkelig bra. Det renser hodet etter jobb eller en kveld ute.» Den unge kvinnen fra Paris-regionen er ikke alene om å kjenne dette velværet etter løpeturen. Colin, som bor i nærheten av Annecy, har hatt løpingen på timeplanen i to–tre år og holder fast ved den fordi «det er stunder med avkobling, mental hvile og avslapning».

Uansett hvor man bor, er det godt å få litt frisk luft, særlig etter en dag innestengt på et kontor. «Jeg liker naturen veldig godt, alt som foregår utendørs. Jeg synes det er kjempekult», sier Léonore, som fortsatt utforsker idretten. «Jeg tilbringer mye mer tid i fjellet og ser flere landskap», sier Colin entusiastisk, glad for å kunne bruke nærmiljøet mer.

Ifølge en undersøkelse fra Fédération Française d’Education Physique et de Gymnastique Volontaire, gjennomført i år sammen med Ipsos France, mener 91 prosent av franskmenn at idrett har en positiv effekt på den mentale helsen. Martine Segalen oppsummerer balansen mellom det fysiske og psykiske godt: «Enten denne idretten utøves med måte eller i overkant, endrer den hverdagskulturen og inngår i et prosjekt som skal bedre velværet og bryte monotonien i hverdagen.»

Løping var ikke din greie. Så begynte du, på grunn av en utfordring eller fordi du trengte det. Nå løper du regelmessig og er finisher. Men har du noen gang spurt deg selv hvorfor du løper så mye?

En idrett for alle, overalt

Løping har fordelen av å være en av de mest tilgjengelige idrettene som finnes, både når det gjelder forberedelser, der det holder å ta på seg løpesko og passende klær, og omgivelsene den kan utøves i: alene eller sammen med andre, når man vil og så lenge man ønsker, uten å måtte oppsøke et bestemt anlegg.

Pasientene til idrettslegen Yann Schmitt i Strasbourg forteller ofte at de begynte fordi «det tar mindre tid enn andre aktiviteter». Han forklarer: «Hvis man vil løpe i 20 minutter, tar man på seg skoene, går ned og er ute på gaten. Så løper man i 20 minutter. Det er annerledes enn svømming, der man må reise, skifte, svømme og dusje.»

Også økonomisk er løping en rimelig idrett når det gjelder utstyr. «Man kan være en terrengløper som bruker 1000 euro på en klokke, har sko til 300 euro og klær for 1500 euro på seg, eller en som løper i den vanlige treningstrøyen alle har, en enkel shorts og et par sko kjøpt hos Decathlon eller Intersport», påpeker legen, som også er ultraløper.

Idretten passer for alle nivåer og aldre, og derfor er suksessen så bred. Martine Segalen avslutter sitt sosiologiske og antropologiske essay slik: «På tvers av alder og samfunnsklasse lar løpingen de tunge, de langsomme og de som ikke lenger er unge, vise hvem de er. Når de tar kroppen tilbake, tar de også byen tilbake og erobrer den for en stund fra bilene. De snur den på hodet og gjør den menneskelig igjen gjennom den eldste av alle antropologiske aktiviteter.»

«Lytt til kroppen» for å holde det gående

Alt dette gjør at løpingen, til tross for tiden og innsatsen den krever, blir en aktivitet man holder fast ved. Argumentene som tidligere holdt oss tilbake, «det er ensformig, ikke morsomt og ikke for alle», gjelder ikke lenger. I dag er det tilgjengeligheten, det fysiske og mentale velværet, fellesskapet og ønsket om stadig fremgang som trekker folk til løpingen og lar dem finne glede i den. Noen trenger bare frisk luft i naturen, andre vil avslutte turen gjennomsvette. Friheten er total.

For disse tidligere nybegynnerne handler det ikke lenger om å holde ut for enhver pris. Det viktigste er å forebygge skader, slik at de ikke tvinges til å avbryte en aktivitet de startet med gode intensjoner. For Léonore er det blitt «naturlig» å ta på seg løpeskoene, nesten en refleks når hun «kræsjer» hos noen hun kjenner. Colin ser ikke for seg å klare seg uten løpingen, med tre til fire turer i uken. Julie, som begynte å løpe takket være ham for ett år siden, føler seg dårlig når hun ikke løper på fem dager. Etter en nylig skade tar hun nå mer hensyn og varierer mellom ulike idretter.

Løping anbefales, og det er også helt greit å løpe hver dag. Det er ikke noe problem for Yann Schmitt, som følger både nybegynnere og erfarne løpere. «De som ødelegger helsen fordi de løper hver dag, gjør det fordi de ikke lytter til kroppen. De begynner å bli veldig slitne eller får smerter, men fortsetter å løpe på samme måte. Da går det naturligvis mot skader. Men for en som løper litt hver dag, er det ikke noe problem. Kroppen reagerer bedre på daglige belastninger enn på store, sporadiske belastninger».

Ultraløperen Stéphanie Gicquel, som bidrar til forskning, sier at «løping ikke innebærer noen risiko når man gjør det riktig». Det er altså bedre å løpe litt hver dag enn to ganger i uken med store belastningstopper. «Helsen kommer først», minner dr. Schmitt om. Han legger vekt på forebygging når nye pasienter ber om råd for å løpe riktig. «Jeg gir dem ikke en oppskrift, men en verktøykasse som gjør at de kjenner varselsignalene.»

Faren for å bli skadet skyldes for høy belastning, for mye trening eller for ambisiøse mål. Dr. Schmitt anbefaler gradvis progresjon: «I starten trener folk ofte mest på volum. De løper stadig mer fordi de oppdager at de kan løpe lengre distanser eller i flere timer. Jeg sier ofte at de risikerer å brenne vingene i begynnelsen. Man bør virkelig følge 10-prosentregelen. Det handler alltid om sakte, men sikkert». Han anbefaler også styrketrening. Som Stéphanie Gicquel sier, er løpingen noe som må «følges opp, ellers kan den bli destruktiv». Yann Schmitt forklarer: «Det er styrketreningen som utgjør en stor forskjell mellom løpere for 20 år siden og dagens løpere, også på elitenivå. En som trener mye styrke for beina, i tillegg til mer generell styrke, vil helt sikkert få langt færre skader enn en som ikke gjør det.»

Og viktigst av alt: «å lytte til kroppen». Han gjentar dette rådet, som er avgjørende for å unngå fysiske problemer og kunne holde på lenge. «Jeg sier alltid at mennesket ikke har noen grense. Noen kan løpe 500 kilometer, men man må lytte til kroppen.» Det er bedre å korte ned en økt eller tur enn å gjøre situasjonen verre. «Hvis du har gjennomført en økt og ikke hadde vondt underveis, men våkner dagen etter med smerter et sted som ikke gjorde vondt dagen før, har du gjort for mye. Da må du gå ned ett eller to trinn. Tanken bør være at du dagen etter skal være i en fysisk form som gjør deg i stand til å gjennomføre den samme treningen igjen». Lytt til kroppen og bli kjent med den. Det gjør Stéphanie, som har den franske rekorden på 24 timer på bane, selv om hun fortsatt har ettervirkninger etter et kneskålbrudd. «Det får meg ikke til å slutte å løpe, fordi jeg vet nøyaktig hvilke massasjer og tøyninger jeg må gjøre. Når du kjenner kroppen din veldig godt, blir du mindre bekymret.»

På 1990- og 2000-tallet oppsto det mange myter om risikoen ved løping. «En periode ble løping frarådet fordi man mente at det kunne føre til artrose, ryggproblemer og så videre. Men bildet har snudd helt. Når det gjelder ryggen, vet vi at løpere styrker mellomvirvelskivene, som dermed holder bedre kvalitet. Løping kan også bremse utviklingen av artrose», sier Yann Schmitt.

Stéphanie Gicquel legger til: «Man sier ofte at løping er dårlig for leddene, men den bidrar til å bekjempe osteoporose, særlig hos kvinner i veteranklassene. Løping på vei lærer oss å rette oss opp og få en god bekkenstilling. Det har mye å si for kroppsholdningen, også i hverdagen.» Løping er altså ikke lenger kontraindisert. Den må bare tilpasses, for eksempel ved å endre løpesteget eller justere treningen. «Det er alltid viktig å oppmuntre pasienten, ikke si ‘det er over, du må slutte å løpe’. Ellers låser de virkelige entusiastene seg.»

De tok på seg løpeskoene for å tømme hodet, få ut litt energi eller bare kjenne hvordan det var. Og så sluttet de ikke. Underveis ble løpingen noe langt mer enn en idrett. En vane, et holdepunkt, noen ganger også en liten, erkjent avhengighet. Den roer like mye som den utfordrer, samler like mye som den isolerer. Så lenge man vet når man skal trappe ned. For løping handler ikke bare om å komme raskere eller lengre, men om å lære å lytte, puste og kjenne seg levende.

➜ Se maratonkalenderen.