Katarsis i løpingen: myte eller effektiv metode?

Noen nøyer seg med å slå løs på sofaputene, mens de roper så høyt at stemmebåndene nesten ryker, til naboenes fortvilelse. Andre trekker på seg joggeskoene og legger i vei som om de har fanden i hælene. Men kan idrett, og særlig løping, faktisk hjelpe mot problemene vi møter i privatlivet eller på jobb? Kan løpingen gi en katarsis?

Kata... katha... hva for noe?

Ordet «katarsis» kommer fra det greske katharsis og betyr renselse, rengjøring og å skille det gode fra det dårlige. Katarsis betegner dermed en utrensking av negative følelser, som samtidig fører til en positiv endring i individets liv. I psykoanalysen er katarsis et terapeutisk virkemiddel der behandleren hjelper pasienten med å frigjøre undertrykte følelsesmessige traumer. Det handler altså om å få ut det som tynger oss: stress, spenning, sinne, irritasjon og frykt. Det finnes flere veier til katarsis. I tillegg til psykiatrisk behandling kan man snakke med en venn, lytte til musikk, skrive ned det man føler eller drive med idrett. Hvordan kan fysisk aktivitet hjelpe oss med å finne fred med oss selv og andre?

Aktivitet demper følelsene

Mentaltrenere har visst det lenge: Skal du kanalisere en følelse, for eksempel før en konkurranse, er det bedre å være i aktivitet. Når kroppen settes i bevegelse, blir det lettere å håndtere det mentale presset. Oppmerksomheten rettes mot det man gjør, i stedet for mot uro før morgendagens løp. På samme måte kan en løpetur gi ro når bekymringene går i ring. Tankene fortsetter ofte å kverne de første minuttene, men ganske raskt mister de kraften og forsvinner til fordel for fullt fokus på aktiviteten. Slik kan løpingen gi en følelse av velvære fordi grublingen stopper opp. Effekten blir enda tydeligere hvis man klarer å løpe med oppmerksomheten rettet mot øyeblikket, altså konsentrere seg om nået og alle sanseinntrykkene: luften mot ansiktet, varmen på armene, lukten av naturen, fargene i blomstene og på himmelen. Å være til stede her og nå kan drive bort negative følelser og tilbakevendende tanker.

Løping er en utholdenhetsidrett, og den kan også gi velvære fordi den stimulerer produksjonen av endorfiner, de berømte hormonene som raskt kan bli vanedannende fordi de skaper en følelse av nytelse. Når vi jevnlig får denne endorfinkicket, kan det føles som om løpingen hjelper oss med å få det bedre. Trener man lenge eller hardt nok, skaper den fysiske belastningen dessuten en tretthet som fremmer søvnen, gir bedre restitusjon og gjør at man generelt føler seg i bedre form. Bekymringene blir lettere å håndtere når man er mer uthvilt.

Når livet byr på motbakker, er det ikke uvanlig at noen kaster seg helhjertet over løpingen. Treningen blir en prioritet fordi aktiviteten gir dem en følelse av velvære de savner: så lenge de løper, glemmer de problemene. Treningstiden blir som en pause fra livet som rommer bekymringene, uroen og angsten. Dermed løper man stadig oftere og stadig lenger, slik at dette tidsløse frikvarteret, adskilt fra den «virkelige» verden, får større og større plass. Er det egentlig katarsis? Eller flykter man bare uten å bli renset for noe som helst?

Hva om det bare er en myte?

Mange løpere hevder at løpingen har vært terapien deres. At løpingen hjalp dem gjennom en vanskelig periode, lot dem overvinne alvorlige problemer og gjorde dem friere. Noen ganger har den til og med reddet dem. Flere medieomtalte historier illustrerer løpingens livreddende rolle. Men lurer vi oss selv? Nekter vi å se hva som egentlig foregår når løpingen blir overdreven? Selv om løping har mange helsefordeler, kan den også føre med seg skadelige konsekvenser: skader, spiseforstyrrelser, overtrening, sosial og familiær isolasjon og treningsavhengighet.

De som fremhever løpingens betydning for den mentale helsen, har likevel delvis rett. Idretten gir både et fysisk utløp og tid helt for seg selv, der man kobler seg på seg selv, kroppen og sanseinntrykkene. Løpingen renser ikke nødvendigvis hodet for bekymringer og grubling, men den gir oss en pause fra tankenes og følelsenes virvelvind. Er man fornøyd med økten, kommer også en belønning inn i bildet, og en grunn til å være stolt av seg selv. Løping tilfører noe positivt i en sirkel der det negative ellers går på repeat.

Men gir løpingen dermed katarsis? Det er ikke sikkert. Studier har vist at yoga, meditasjon og pusteøvelser kan være mer nyttig enn løping, sykling eller boksing når målet er å roe ned sinne. Med andre ord: Når man er skikkelig sint, er rolige aktiviteter å foretrekke fremfor aktiviteter som øker aktiveringsnivået ytterligere. Føler man seg irritert, er det derfor kanskje ikke den beste ideen å legge ut på en to timer lang løpetur. Har man lett for å rakke ned på seg selv og sliter med dårlig selvtillit, er det heller ikke nødvendigvis særlig smart å løpe i gruppe eller på et sted der man sammenligner seg med andre. Da finner man fort mange grunner til å holde grublingen ved like, og dermed til ikke å få det bedre. Et annet eksempel: Hvis man flykter fra en spent situasjon i parforholdet ved å løpe så ofte som mulig, kan det fort bidra til å holde spenningene ved like og skape større avstand mellom partnerne. Tiden ute på løpetur kan være et friskt pust for den som løper, men kan samtidig kvele nærheten, kommunikasjonen og roen hjemme. Eksemplene kunne vært mange, og listen over reelle situasjoner lang. Brukt feil kan løpingen være direkte kontraproduktiv.

© STADION-ACTU

Det er vanskelig å gi et entydig svar på om katarsis gjennom løping er en myte eller en realitet. Svaret avhenger av personen og av hva slags problem man prøver å lindre gjennom fysisk aktivitet. Alle må nok selv finne ut hva løpingen kan gi dem, samtidig som de husker at for mye ofte betyr flukt, bedøvelse eller i verste fall en vegring mot å møte virkeligheten. Å løpe for å glemme problemene løser utvilsomt ingenting og minner mer om det kortvarige kicket til en rusavhengig. Løping kan derimot inngå i en større prosess som hjelper oss til å få det bedre. Da er den virkelig en «helseidrett» i alle ordets betydninger: fysisk, mentalt og sosialt. Den kan også være ett steg på veien mot å bli frisk, så lenge man ser den som nettopp det og ikke som et mål i seg selv.

Les mer

➜ Les artikkelen vår: « Ett steg av gangen: Sammen finner kvinner tilbake til løpeskoene»