Kvinneløpene fortsetter å trekke løpere

Å være kvinne og løpe : To sider av livet som ikke alltid er enkle å forene. Mental belastning knyttet til rollen som mor eller partner, jobb, barn som skal følges opp og alt som tar tid i hverdagen, kan noen ganger gjøre det vanskelig å løpe, eller til og med å melde seg på et løp.

Å delta i et kvinneløp er en måte å unne seg selv noe på, ved å vie seg fullt og helt til forberedelsene og selve gjennomføringen. Samtidig får man dele en sosial opplevelse med venninner, kolleger eller familiemedlemmer, en hel generasjon kvinner samlet rundt løpingen.

Slik oppsto kvinneløpene

➜ Å løfte frem kvinner: synlighet og anerkjennelse

I 1997 startet Patrick Aknin La Parisienne for å protestere mot mannsdominansen i sportsmediene, sette kvinner i sentrum og lansere et nytt syn på idrett, med velvære fremfor prestasjon som utgangspunkt. På samme bølge kom i 2003 La Sarabande des filles de La Rochelle. Da løpet ble arrangert for første gang, fikk det ikke den brede folkelige oppslutningen det har i dag. President Dominique Bartoli husker at løpet ble møtt med skepsis i starten: « Det var ganske revolusjonerende da vi bestemte oss for å lage et løp bare for kvinner. Dynamikken rundt kvinneidrett var fortsatt helt i startfasen. De første årene fikk vi høre: «Et kvinneløp? For noe tull.» Nå som kvinnene har fått smaken på det, takker alle friidrettsklubbene rundt oss oss, fordi de har fått flere kvinnelige medlemmer. » Inspirert av La Parisienne ble La Sarabande altså til med et ønske om å gjøre kvinner mer synlige i løpeverdenen. Som hun påpeker: « I blandede løp er det gutta som tar de fremste plassene, mens kvinnene får mindre oppmerksomhet, både i pressen og ellers. Kort sagt snakker man mindre om dem ». I Amiens, under en foreningsmesse, ønsket Anne-Marie Quelin, tidligere president i Femmes Solidaires, å knytte kontakt med en idrettsklubb som kunne hjelpe henne med å løfte kvinneidretten. « Foreningen har alltid vært opptatt av dette, fordi vi mener at kvinner ikke får nok anerkjennelse i idretten, verken gjennom lønn eller representasjon i mediene », forklarer dagens president, Martine Tekaya. US Camon Athlétisme viste seg å være den ideelle partneren for prosjektet. Slik ble Course Solidaire Féminine d’Amiens til for 16 år siden, som et resultat av det målrettede samarbeidet mellom Femmes Solidaires og klubben fra Camon.


➜ Å gi kvinner følelsen av at de hører hjemme i løpingen

De første årene delte medarrangørene overskuddet. Etter at Femmes Solidaires begynte å motta støtte, valgte foreningen å ikke lenger ta del i inntektene, siden friidrettsklubben sto for den praktiske driften av arrangementet. Initiativet fra Femmes Solidaires videreførte tradisjonen fra tidligere kvinneløp i Amiens, som L’Amiénoise, dagens Jules Verne. Disse løpene hadde gradvis fjernet seg fra det opprinnelige målet da de ble gjort blandede, og dermed mer konvensjonelle, på bekostning av kvinnenes synlighet. Det var en reaksjon på at slike arrangementer forsvant. Noen kvinner løp ikke, eller hadde sluttet å løpe, fordi ektemennene deres ble prioritert når fritiden skulle brukes på idrett. Tanken var derfor å snu på rollene: « La mennene stå langs løypa og heie på kvinnene », forteller foreningspresidenten. En måte å gi kvinner tilbake full frihet til å løpe, og la dem kjenne at de har en legitim og synlig plass i idretten.


➜ Et ønske om å flytte grensene

I 2019 ble La Duchesse lansert. Dette løpet, som bare er åpent for kvinner, arrangeres på kveldstid gjennom Nantes’ historiske sentrum, med en uvanlig målgang ved Château des Ducs de Bretagne. La Duchesse ble startet av foreningen La Fabrique Sportive, som arbeider for å styrke kvinneidretten i storbyregionen, og har blitt et høydepunkt i oktober. La Parisienne, som ble startet for 28 år siden av Patrick og datteren Jennifer, som senere kom inn som yogaekspert, bygget på den samme ideen om å sette kvinner først. Det samme gjorde La Sarabande i La Rochelle. Som pioner på feltet samlet La Parisienne 1 500 deltakere i første utgave. I 2010 nådde løpet rekordnivået 40 000. I september 2025 vil det første franske løpet som utelukkende er for kvinner, samle 25 000 løpere i hovedstadens gater. Det er et imponerende tall som viser den voksende suksessen til dette løpet og mange av arrangementene som følger etter, drevet av flere typer motivasjon: idrettslig, sosial og symbolsk.

© Louis Legon

Derfor velger kvinner å løpe sammen

Flere forklaringer kan belyse hvorfor kvinneløp har blitt stadig mer populære de siste årene.

✔ Det sosiale fellesskapet og behovet for å møtes kvinner imellom er blant de viktigste årsakene til suksessen. Mange melder seg på i grupper for å få med seg hele opplevelsen. « Her kommer utdrikningslag, venninner og kolleger for å utfordre seg selv. Det er virkelig dette som skaper engasjementet», forklarer Dominique, president i foreningen bak La Sarabande. Drivkraften er fellesskapsfølelsen, med heiarop, klemmer ved målgang og gleden over å ha delt en sterk opplevelse. Noen starter selvfølgelig alene, men også de finner sin plass i en trygg og inkluderende atmosfære. Enten de kommer med jobben eller på egen hånd, viser « denne entusiasmen, kvinnesolidariteten og anerkjennelsen som ligger i å få navnet sitt på startnummeret hvor mye dette løpet betyr for dem », sier hun, som har fulgt arrangementet siden starten.

Det samme søsterskapet finner man i La Parisienne, forteller Jennifer Molina, kommunikasjonssjef i Golazo Events: « Vanligvis løper man ikke La Parisienne alene. Det er mye solidaritet og fellesskap, og det er nettopp det som får folk til å melde seg på sammen med kolleger eller en venninne året etter. » Hvert år forbereder deltakerne seg ut fra temaet som er valgt på forhånd. I flere år var ulike land i sentrum, fordi grunnleggeren « elsket å reise og ønsket å løfte frem et nytt reisemål hvert år », forklarer en av arrangørene. Nå er temaene mer lekne. I år skal superheltinnene innta Paris’ gater for å feste, i en ånd som passer dette festløpet, en festival som varer i tre dager i en egen løpslandsby. Der tas både deltakere, partnere og barn imot, blant annet med barnepass. Over 1 500 musikere setter tonen, med et band omtrent hver 500. meter som fyller løypa med fengende melodier.

✔ At løpene er tilgjengelige for mange, gjør dem også attraktive. Course Solidaire Féminine d’Amiens er 5 km langt, fordelt på tre runder i den samme løypa i La Hotoie-parken. Formatet er laget for at flest mulig skal kunne delta. Målet er klart: så mange kvinner som mulig skal føle seg klare til å stille på start, uten omfattende trening eller stor skaderisiko. « Poenget er å løpe uten komplekser, ikke nødvendigvis å vinne. » Her finner man både godt trente kvinner og nybegynnere, noen for å gjennomføre en personlig utfordring, andre for å dele en opplevelse. At arrangementet også har en nordisk gåklasse, er et velkomment alternativ som åpner løpet for kvinner « som ikke kan løpe ». Presidenten i Femmes Solidaires, Martine Tekaya, legger til: « Jeg er selv hofteproteseoperert og deltar i gåklassen ». Målet er også å holde arrangementet økonomisk tilgjengelig, med « lavest mulig startavgift », forklarer Jean-Yves Evrard, som har ansvaret for Amiens-løpet. I år ble prisen dessuten satt ned for studenter, slik at det skulle bli enklere for dem å delta.

Andre løp følger en lignende modell. La Duchesse tilbyr flere formater: 10 km for dem som vil utfordre seg på en offisiell distanse, og et blandet parløp for dem som heller vil dele opplevelsen med en nær person, også en mann, eller løpe med gjensidig støtte som drivkraft. I flere år hadde La Parisienne en løype på rundt 6,2 km, senere 7 km. « Det var helt bevisst at distansen ikke var offisiell, nettopp for å dempe prestasjonspresset », forklarer Jennifer Molina. En måte å fremme fysisk aktivitet på, i en sunn og avslappet ramme.

✔ Den personlige utfordringen, i møte med en travel hverdag og innsatsen man legger ned på egen hånd, forklarer også hvorfor kvinneløpene vokser. « Noen ganger glemmer de alt i en halvtime eller en time. Mennene passer barna », observerer Dominique. Rollene byttes dermed om, for ofte er det kvinnene som står langs veien og heier på partnerne sine. I denne pausen er det de som får se plakater rettet mot seg: « Kom igjen, mamma. Du er sterkest! » og « Vi venter på deg til aperitiffen. Ølet blir varmt. » At publikum, frivillige og arrangører viser den samme respekten for den første som for den siste deltakeren, gjør at mindre erfarne løpere kan senke skuldrene og fullføre. Bartoli understreker hvor viktig denne likebehandlingen er: « De må kjenne at selv om de bruker dobbelt så lang tid som vinneren, så venter vi på dem.» Ingen skal føle press for å bli raskt ferdig: « Sperringene tas ikke ned før de siste deltakerne er i mål. Jeg tror det er en gest de setter pris på. »

Den imponerende prestasjonen til enkelte deltakere, som vinneren av årets Amiens-løp, viser at den personlige utfordringen ser forskjellig ut fra person til person. Med tanke på alderen hennes lover tiden til Eloïse Evain, som løper i U23-klassen for Amicale du Val de Somme, godt for fremtiden. I denne prestasjonsorienterte utviklingen lanserte Golazo Events, arrangør av La Parisienne, en ny distanse: 10 km, etter mange ønsker fra deltakerne. De siste sju årene har løpet tilbudt flere formater: 7 km, 10 km og en gåklasse. Både faste deltakere og nykommere kan dermed teste seg på en offisiell distanse, som har blitt svært populær blant dem som fullførte 7 km året før, og blant de mer erfarne som tar med venninnene sine. « For noen er steget fra 7 til 10 km en stor prestasjon, og det er jo fantastisk », sier Jennifer. La Parisienne kan være akkurat det puffet mange kvinner trenger for å komme i gang.

✔ Symbolikken har også stor betydning. Course Solidaire Féminine d’Amiens arrangeres alltid rundt den symbolske datoen 8. mars, den internasjonale dagen for kvinners rettigheter. « Den opprinnelige regelen var søndagen etter 8. mars, eller selve dagen dersom den falt på en søndag », forklarer Jean-Yves Evrard, som har ansvaret for arrangementet i US Camon. Andre kvinneløp har valgt oktober, blant annet Odysséa, et veldedighetsløp som er direkte knyttet til Rosa oktober, den årlige kampanjen for å øke oppmerksomheten rundt brystkreftscreening. For å videreføre den feministiske profilen til Femmes Solidaires fikk alle deltakerne en «anti-plageånd»-fløyte i mål, et nyttig hjelpemiddel dersom man føler seg utrygg på gata. Gavene varierer, men er fortsatt tilpasset målgruppen og speiler både kvinnespørsmål og motetrender. Etter målgang i Sarabande des filles de La Rochelle fikk løperne leopardsokker. Etter diskusjoner mellom kvinner fra ulike generasjoner i foreningen, gikk leopardmønsteret av med seieren og ble også brukt på frivilliges t-skjorter og premiene som ble delt ut i målområdet.

Suksessen springer altså ut av behovet for å legge fra seg rollen som kvinne, mor eller leder en stund. Den handler også om lysten til å gjøre noe godt for seg selv, ta vare på kroppen og kjenne på egen styrke. Å melde seg på et løp betyr at man trener, og det gir den nødvendige motivasjonen til å holde fast ved en aktivitet man ellers hadde hatt problemer med å prioritere.

Løp som fyller startlistene, men likevel kan forsvinne

Til tross for suksessen møter noen kvinneløp store utfordringer når de skal videreføres. La Duchesse i Nantes samlet 1 500 løpere i 2022, året da løpet også samlet inn rekordstore donasjoner. Én euro per påmelding, i tillegg til ekstra bidrag, gikk til foreningen Endofrance. Etter flere år med stor suksess gjorde imidlertid ulike forhold, knyttet til pandemien i 2020, værforholdene i 2023 og ikke oppgitte årsaker i 2024, at de to siste utgavene ikke kunne arrangeres. Arrangørene må finne løsninger når slike hendelser oppstår, og det er ikke alltid enkelt. La Duchesse har derfor opphørt å eksistere, i alle fall foreløpig.

Andre arrangementer går derimot svært godt. Representanten for Femmes Solidaires forteller: « Selv om beløpet vi fikk tilbake ikke var enormt, tror jeg løpet alltid har gått med overskudd. » Etter at foreningen begynte å motta støtte, har det blitt enklere å bidra økonomisk til gjennomføringen. Til marsløpet i 2025 ble deltakergrensen nådd svært raskt, og nye påmeldinger måtte avvises. Deltakerrekorden ble grundig slått, med 426 registrerte utøvere. La Sarabande des Filles de La Rochelle opplevde også en kraftig økning i antall deltakere, til tross for at to løp med 1 500 plasser hver, 5 og 10 km, ble slått sammen til ett 7 km-løp. Foreningspresidenten forteller: « Vi satte grensen til 3 000, og etter 18 dager var det fullt. Jeg måtte avslå den ene etter den andre og opprettet ventelister jeg ikke engang klarte å gi plass til ». La Parisienne har på sin side en fornyelsesgrad på 50 prosent hvert år. Mange deltar for første gang, men svært mange kommer tilbake året etter. Det viser hvor populært løpet er blitt, med over 20 000 deltakere de siste årene.

© Thierry Soum

Viderefører disse løpene gamle forestillinger, eller utfordrer de dem?

Spørsmålet er verdt å stille. På den ene siden har rene kvinneløp bidratt til å fjerne hindringer for deltakelse: trygghetsfølelse, inkluderende atmosfære, tilgjengelige formater og solidaritet mellom deltakerne. Noen, som La Parisienne, har eksistert i over 25 år og samler titusenvis av kvinner hvert år. Det viser at behovet er reelt.

I US Camon oppsto en egen kvinnegruppe parallelt med etableringen av Course Solidaire Féminine. Nylig ba medlemmene om å få tilbake blandede treningsøkter, fordi de ønsket å trene sammen med mennene i klubben. For noen handlet det om å utvikle seg, blant annet ved å få drahjelp, men også om det sosiale ved å dele en idrettsaktivitet uavhengig av kjønn.

Er det ikke også en risiko for at man setter kvinner på siden av idretten når man arrangerer løp bare for dem? Bidrar man ikke samtidig til et snevert bilde av den kvinnelige idrettsutøveren, som om hun bare deltar for stemningen, det morsomme og det avslappede, uten å jakte prestasjon? Samtidig fortsetter mennene å ta idrettsarenaen i besittelse ved å rette seg utelukkende mot prestasjon, uten å vike fra målet sitt og uten å ta inn over seg den menneskelige siden ved arrangementet.

Uansett hva enkelte måtte mene, gir kvinneløp gode rammer for prestasjon, enten målet er å holde en distanse helt til mål eller å jakte en tid som svarer til sesongens ambisjoner. At de fortsetter å eksistere, viser at de dekker et behov og gir løpere et sted der de kjenner at de hører hjemme.

I takt med at kvinneidretten og løpingen vokser, er det klokt å jevnlig vurdere hvilken rolle disse arrangementene spiller, hva de innebærer og hva de betyr for målgruppen. I dag er det tydelig at kvinneløp gir kvinner en egen arena, fortsatt en mangelvare mange andre steder. Her kan de bygge selvtillit, utfordre seg selv og, for én av dem, krysse målstreken først. Det viktigste er fortsatt å svare på kvinnenes behov. Som presidenten i Femmes Solidaires oppsummerer: « Noen ganger trenger de å være sammen med andre kvinner i en sammenheng der menn tar veldig stor plass », conclut la présidente de Femmes Solidaires.

Les videre

➜ Les artikkelen vår : « Ett steg av gangen: Sammen finner kvinner frem joggeskoene igjen »