Å være heiagjeng på maraton er en utakknemlig oppgave

Prolog: Her begynner dramaet

– Nei takk, jeg skal løpe maraton på søndag.

– Igjen? Er du ikke lei av disse løpene snart? Jeg får nesten komme og se på, så jeg kan sjekke at du faktisk løper!

– Tør du? Jeg venter på deg ved starten, langs løypa og i mål! Du kommer til å se, det blir kjempebra stemning. Du kommer til å ko-se deg.

– Greit!

Og der var det gjort. Kompisen din, som ikke er det minste sporty, har latt seg trekke inn i et kaos han ikke aner noe om. Og én ting er sikkert: Han kommer ikke til å bli skuffet!

Kapittel 1: En brutal oppvåkning

For offisielle løp er fulle av begrensninger. Det er bare å glemme å snorke på puta til klokka elleve søndag formiddag. Vekkerklokka ringer brutalt allerede klokka seks, fordi man må beregne tid til transport, folkemengdene, orienteringen i det enorme sirkuset rundt et populært maraton og den endeløse jakten på løpekompisen man allerede begynner å hate. Men en avtale er en avtale. Dermed må han rive seg løs fra den varme senga, helle i seg en trippel espresso som vrenger magen, og sette kursen mot løpsområdet.

Kapittel 2: Starten

De to vennene finner omsider hverandre etter en slitsom og ganske tilfeldig leteaksjon blant tusenvis av stressede deltakere og ofte like forvirrede tilskuere. Maratonløperen er i «mester»-modus. Han nyter denne etterlengtede dagen til fulle, sammen med den hjelpsomme kompisen. Etter oppvarmingen lemper han klærne sine over på ham, for innleveringen er altfor tungvint, stapper en flaske sportsdrikk og tre colasmak-geler i hendene hans og avtaler å møtes ved den tredje drikkestasjonen , den viktigste av dem alle, ifølge ham selv.

Nå begynner garderobe- og drikkestasjonssupporteren å innse at han har begitt seg ut på noe som er fullstendig over hodet på ham.

Det verste er at løperen plutselig forlater ham der, fordi han må skynde seg til startpuljen.

Startpuljen? Hvilken startpulje?

Kapittel 3: Drikkestasjonen

Med ett øre mindre etter å ha bivånet starten legger supporteren ut på jakt etter den berømte tredje drikkestasjonen. Han spør seg fram, litt småpanisk, for han aner ikke når kompisen skal passere stedet de har avtalt. Hvor fort løper egentlig en som er litt trent?

Omsider finner han drikkestasjonen, der massevis av folk allerede står og ser ut til å ha det skikkelig moro. Den uerfarne supporteren har derimot fått mer enn nok. Han har gått en milliard kilometer for å komme dit, ventet, fått trommehinnene sprengt av startskuddet, og nå må han vente igjen.

Rundt ham står folk med hjemmesnekrede plakater. De ler og speider ivrig etter løperen sin. Han, denne éndags-supporteren, én dag og aldri mer, vet ikke helt hva han skal gjøre. Så han blir stående. En hel evighet.

Det føles som om alle løpere i hele universet allerede har passert, så lang tid tar det. Kompisen er fortsatt ikke her. Eller har han gått glipp av ham?

Supporteren er varm, sulten og har vondt i føttene etter å ha trippet rundt. Kanskje han bare skulle tømme flaska med sportsdrikk og ta en liten gel?

Det er ikke tid til å tenke seg om. Endelig kommer kompisen. Han røsker flasken ut av hendene på supporteren, knurrer litt når han sliter med å finne gelene sine, og forsvinner videre. Fire sekunder. Fyren brukte fire sekunder på denne livsviktige drikkestasjonen. Og først og fremst på supporteren, som blir stående der som et spørsmålstegn, temmelig forbløffet og skikkelig frustrert.

Kapittel 4: Målgangsbildet

Hvis regnestykket hans stemmer, har han sett kompisen passere halvveis. Med tanke på hvor lenge han har ventet, burde han rekke å ta bildet rett før mål, slik han ble bedt om. Han setter derfor kursen mot målstreken, fortsatt litt urolig fordi han ikke lenger er helt sikker på hvor langt et maraton faktisk er, eller hvor god tid han har. Det må også sies at det hviler en slags kollektiv adrenalinrus over dette fordømte maratonet, og den har smittet fullstendig over på ham. Kort sagt: Han er stresset.

Han går noen kilometer til, føttene verker infernalsk, og han skulle aldri ha tatt på seg de splitter nye mokasinene. Til slutt når han målområdet. Fullstappet, selvsagt. Folk presser seg mot sperringene, albuer seg fram og kjemper seg til første rad. Det lukter litt svette også.

Supporteren åler seg så godt han kan fram til metallgjerdet, som straks skjærer seg inn i magen hans.

Han venter.

En evighet til.

Han begynner å kjede seg og teller målgangere slik man teller sauer, da kompisen plutselig dukker opp i horisonten. Han ser ikke særlig imponerende ut: En tynn stripe med sikkel tegner et hvitt komma på haka, øynene står på stilk, trøya er svart av svette, og ansiktet er vrengt i en grusom grimase. Han har selvsagt ikke sett supporteren.

Klikk, klikk. Bildet er i boks!

Supporteren kaster et blikk på den gigantiske klokka over målstreken: 4.32. Han har ikke peiling, men får følelsen av at det ikke akkurat er noe å skryte av.

Kapittel 5: Fraværet av takknemlighet

Supporteren kommer seg ut av folkemengden og finner omsider kompisen, denne selverklærte mesteren som skryter på fest, men som ikke er fullt så tøff etter å ha gått tom litt etter litt gjennom 42 kilometer. Med tre ord: Han er ferdig.

– «Går det bra?»

Supporteren vet ikke at det finnes livsfarlige spørsmål som må unngås for enhver pris. Han står der med rene klær og colagelen som overlevde den tredje drikkestasjonen, og som han har båret rundt på i timevis. Han smiler tappert og legger litt ekstra munterhet i stemmen for å glede kompisen. Svaret er et blikk som kunne drepe. Han må ha sagt noe dumt, men skjønner ikke hva.
En engel passerer, eller kanskje en demon, før en uskyldig stemme, virkelig?, sier:

– «Kan du hente litt vann til meg og hente bilen på parkeringsplassen?»

Moralen i historien: Bare fordi du elsker å løpe og koser deg på et arrangement, betyr ikke det at vennene dine er like entusiastiske. Et godt råd hvis du vil beholde vennene dine: La dem sove ut på søndag og ordne deg selv, med mindre du føler deg i stand til å være takknemlig under alle omstendigheter!