«Et kult sted, men et sted der man virkelig kan løpe»: Når stoppeklokka tar flyenes plass under Tarmac Race

Prosjektet har vokst frem på rullebanen ved Aéroport de Valence-Chabeuil i Drôme, et område som vanligvis er utilgjengelig, og der hver meter er laget for alt annet enn løping. Likevel er det nettopp her det blir interessant. Anthony Aleixandri prøver ikke å pakke inn ideen. «Vi ville ha et sted som skilte seg ut», forklarer medgrunnleggeren av foreningen Reload og arrangøren av Tarmac Race, før han nesten i samme åndedrag legger til: «men først og fremst et sted der man virkelig kan løpe».

Bak enkelheten ligger en tydelig linje. Ingen kunstig kulisse, ingen aktiviteter som prøver å skjule tomrommet. «Noen ganger blir aktiveringene litt too much», sier han. Selve stedet snakker for seg. Rullebanen krever en viss respekt, en naturlig nøkternhet som holder arrangementet unna gimmicker.

To distanser danner rammen rundt arrangementet. En tilgjengelig 5-kilometer med 500 startplasser, og en tettere 10-kilometer med 1000 plasser, hvor det fortsatt er rundt 200 plasser igjen. «5-kilometeren er fortsatt det mest inkluderende formatet», minner Anthony om, med utgangspunkt i erfaringen fra løpsmiljøet. 10-kilometeren følger en annen logikk. «I dag er 10 kilometer referansen når folk snakker om tider». To formater, to mulige innganger, uten at budskapet blir uklart.

En løype for å gi alt

Løypa prøver ikke å overraske. Den rendyrker enkelheten. Hele traseen går på rullebanen og takseområdene, med brede sløyfer uten krappe svinger eller brudd i rytmen. «Man ser langt, finner flyten og holder farten», oppsummerer Anthony, som har bakgrunn fra salg. En setning som passer perfekt til forholdene. På 5 kilometer følger en liten og en stor sløyfe hverandre. På 10 kilometer kommer en ekstra runde som gir løpet en jevn rytme. Ingenting bryter mekanikken. Ingen ly eller lumske fartsøkninger. Bare en linje og det man selv klarer å legge i den.

Løypa er laget for raske tider!

«Løypa er laget for raske tider!» fastslår han uten omsvøp. Men nyanserer umiddelbart: «Den dagen det ikke blåser, ligger alt til rette for rekord. Når vinden kommer, blir det krevende». En enkel, nesten brutal sannhet som setter løperen ansikt til ansikt med seg selv. Deretter får løpet en annen karakter. Det går i skumringen, lagt opp for å følge lyset i stedet for å kjempe mot det. «På denne tiden av året er det krevende å løpe midt på dagen», forklarer en av bærebjelkene i en organisasjon på bare fem personer. 

Solen synker sakte over Vercors og Ardèche, LED-lysene tar over, og stemningen endrer seg uten brå overgang. En DJ og en speaker er på plass, men ønsket om å unngå overdrivelser består. «Jeg har ikke lyst til å spre meg i alle retninger», sier han. Flyplassen skaper allerede noe sterkt i seg selv.

Bastien Augusto og Raphaël Montoya på start, mens Alessia Zarbo fortsatt vurderes

Rundt løpet legges det til rette for en hel opplevelse. Løpsbyen åpner allerede klokken 17, med foodtrucker, bryggeri, iskrembod og møteplasser. «Vi vil ha noe både før og etter løpet», understreker Anthony. En måte å forlenge opplevelsen på, uten å fylle den med for mye. Bak denne flyten ligger likevel en krevende virkelighet. Å arrangere et løp på en flyplass er en konstant utfordring. «Det er ekstremt komplisert», innrømmer han. Sikkerhet, myndigheter og tekniske begrensninger. Og fremfor alt en regel som ikke kan diskuteres. «Hvis det skjer en organtransplantasjon eller en brann, kommer løpet i andre rekke». En setning som minner om stedets egentlige funksjon.

Selv ute på banen er alt under kontroll. «Vi må være i stand til å rydde alt unna på tjue minutter», forklarer han. En streng begrensning, men en som har vært med fra starten. På startstreken gir noen navn løpet ekstra tyngde, blant andre Bastien Augusto på 10 kilometer og Raphaël Montoya på 5 kilometer. Alessia Zarbo kan også bli en del av startfeltet. Utøverne er valgt med en viss tanke bak. «Vi ville ha kule utøvere», sier Anthony, tro mot prosjektets ånd.

Partnerne følger den samme linjen. Oakley i spissen, sammen med HOKA, Maurten, Specialized og BMW. «Vi ville ikke ta med alle», forklarer han. «Tanken var å ha premiummerker som passer til prosjektet». Tarmac Race prøver ikke å overbevise alle. «Jeg er ikke sikker på at jeg trenger å overbevise noen», sier Anthony. En tilnærming som går litt på tvers av strømmen. «Hvis folk har lyst til å komme, så kommer de».

13. juni tar ingen egentlig av fra rullebanen på Valence-Chabeuil. Men mellom lyset som skifter, asfalten som strekker seg rett frem og den underlige følelsen av å høre hjemme på et sted som egentlig ikke er laget for det, kan noen reise hjem med mer enn en sluttid. En sjelden opplevelse. Nesten som å være satt på pause.

➜ All informasjon om Tarmac Race