Hash House Harriers løper mot strømmen

«Drikkeklubb med et løpeproblem»: Så snart man havner på en nettside eller sosial profil merket Hash House Harriers, blir man konfrontert med gruppens filosofi. Det politisk ukorrekte er helt bevisst. Hash House Harriers oppsto i den anglosaksiske kulturen i første halvdel av 1900-tallet og samler i dag nærmere 30 000 utøvere verden over. Omtrent 1 500 aktive grupper finnes i over hundre land! Det finnes ikke noe forbund for Hash House Harriers, men gruppens kultur står sterkt. Også i Frankrike finnes fenomenet: 20 grupper er registrert og knyttet til organisasjonens globale nettsted. Medlemmene er svært knyttet til sitt eget «hus». Er du i Paris, Toulouse, Strasbourg eller Avignon, finnes det en gjeng lystige løpere i nærheten som tilbyr noe ganske særegent, et sted mellom løpetur og rebusløp. Løftet deres? Å løpe uten press, gå seg vill og feste sammen etter «leken». Før vi ser nærmere på reglene, spoler vi tilbake til Hash House Harriers-bevegelsens opprinnelse.

Hash House Harriers oppstår

Historien om Hash House Harriers går tilbake til 1938 og Kuala Lumpur i Malaysia. På den tiden bestemte en gruppe britiske utvandrere, blant dem Albert Stephen Ignatius Gispert, seg for å arrangere ukentlige løp inspirert av en tradisjonell britisk lek: hare and hounds. Prinsippet er enkelt: Én eller flere «harer» legger ut en løype med papirbiter eller mel, som de andre deltakerne skal følge. Men ganske raskt blandes det sportslige med en annen, mer sosial ambisjon. Grunnleggerne ville både trimme, motvirke utskeielser og skape fellesskap. Gruppens offisielle mål, nedskrevet allerede i 1950, sier sitt: å fremme fysisk form, ha det gøy sammen og feire stunden med en øl. Det sier seg selv at alkoholmisbruk er helseskadelig, og denne artikkelen er ikke en oppfordring til fyll.

Selve navnet, Hash House Harriers, stammer fra Selangor Club, der medlemmene pleide å spise. Stedet fikk kallenavnet Hash House på grunn av den tvilsomme matkvaliteten. Hash er britisk slang for en lite appetittlig blanding. Her ser man hele den britiske evnen til å gjøre narr av hverdagen. Hash House Harriers-gruppene ser da også ofte ut til å bestå hovedsakelig av britiske emigranter.

Årene går, og bevegelsen får ny fart og sprer seg gradvis over hele verden. Allerede på 1960-tallet dukker nye grupper opp i Asia, før de følger etter i Europa, Amerika og andre steder. I 1978 arrangeres det første «internasjonale» treffet for Hash House Harriers i Hongkong, den gang en høyborg for det britiske koloniriket. Grunntanken er den samme: et løp uten konkurransepress, der samarbeid veier tyngre enn konkurranse. Løypene strøs med vilje med falske spor, slik at de raskeste må roe ned og de andre får hentet inn gruppen. Denne lekne mekanismen er en av bærebjelkene i Hash-filosofien: Ingen skal bli etterlatt.

Slik fungerer leken

Men hva går egentlig denne berømte hare and hounds-leken ut på? Her finnes to grupper løpere: «harene» og «hundene», med referanse til den parforcejakten som sto den engelske aristokratien nær. Også her ligger ironien i betegnelsene. Harene skal legge ut et spor med mel som hundene må klare å følge. Man går seg med vilje vill, ler underveis og avslutter rundt et glass.

Hver samling, kalt en «hash», bygger på et enkelt prinsipp. Én eller flere deltakere, «hares», legger av gårde på forhånd for å markere en løype på bakken med mel, kritt eller papir. Resten av gruppen, «pack», følger etter. Men i motsetning til et vanlig løp er løypa med vilje full av feller. Her finner man:

➜ «Checks»: områder der sporet forsvinner, slik at gruppen må lete
➜ Falske spor som sender løperne i feil retning
➜ Tilbakevendinger
➜ Snarveier eller alternative ruter

Hashing setter pris på ulikt nivå. I mange løpeklubber kan prestasjonsforskjeller føre til homogene grupper, men Hash House Harriers legger opp løypene slik at samholdet bevares. Falske spor, «checks» og omveier tvinger de raskeste til å vente på de langsommere. Hver løpetur ender med et felles måltid, drikke og sang. Faste deltakere får tildelt humoristiske kallenavn.

En motstand mot det moderne

I en tid preget av individualisme og prestasjonsjag kan denne tilnærmingen oppfattes som en form for motstand. Uten å utgi seg for å være en modell minner den oss på at idrett også kan være en anledning til å møtes, utveksle erfaringer og slippe seg løs. Der noen forsøker å optimalisere hvert eneste steg, hevder retten til å løpe «dårlig». Denne filosofien gjør Hash House Harriers til en kuriositet i dagens idrettsbilde, men også til en form for kulturell motstand.

I dag fremheves en viss askese: en konstant oppfordring til å forbedre oss, som om vi var maskiner snarere enn mennesker. I hashing finnes en form for måtehold i filosofisk forstand: et nei til overdreven kontroll, en avstand til disse moderne kravene og en tilbakevending til den enkle gleden. Å løpe uten mål. Nesten for moro skyld. En annen type karneval. Å feste før man vender tilbake til en verden som tar seg selv for alvorlig. Løypene kan gå gjennom byer, skoger, gjørmete områder eller usannsynlige stier. Man går seg vill, finner hverandre igjen og har det først og fremst gøy.

Det er umulig å omtale Hash House Harriers uten å komme inn på alkohol. Historisk har dette vært en integrert del av opplevelsen. Tradisjonen reiser selvsagt spørsmål i en tid der vi forstår de folkehelsemessige konsekvensene av alkohol bedre. Samtidig er det viktig å understreke at alkohol i de fleste gruppene er valgfritt. Mange fremhever at alle står fritt til å delta på sin egen måte, uten press. Noen legger til og med vekt på alkoholfrie alternativer eller en mer familievennlig og inkluderende praksis. Å delta på en hash skal aldri bety å utsette seg for fare eller sosialt press. Gleden, som står sentralt i denne aktiviteten, kan bare finnes innenfor rammer der alle blir respektert.