Vortex Race: løpet som snurrer i hodet og i beina

I Lausanne fikk de en småsprø idé: å gjøre en sirkelformet bygning om til en løype. Resultatet er en 2,8 km lang rampe, åtte etasjer opp og 2000 løpere som er klare til å løpe i ring … helt opp på taket. Velkommen til Vortex Race, det mest elleville løpet på den sveitsiske løpskalenderen.

På campus ved Universitetet i Lausanne denne torsdagen 16. oktober trekker Vortex allerede til seg oppmerksomhet. En enorm ring av glass og betong står på søyler, opprinnelig bygget for å huse deltakerne under ungdoms-OL i 2020 før den ble gjort om til studentboliger. Åtte etasjer er bundet sammen av en sammenhengende innvendig rampe. Den heller bare 1 prosent, men er 2,8 km lang. Det kan gi hvem som helst noen ideer.

En kveld bestemmer noen studenter seg for å utfordre hverandre: «Hva om vi løper helt opp?» Den typen spøk som ender som et offisielt arrangement. Noen år senere er Vortex Race allerede inne i sin femte utgave, og løpet er utsolgt.

Å løpe i ring, men ikke uten mål og mening

Prinsippet virker enkelt: Start ute, kast deg inn på rampen, løp opp de åtte etasjene til taket … og ned igjen samme vei. Men ansiktene ved målstreken forteller en annen historie. Den slake stigningen blir en snikende prøvelse, den konstante svingen setter beina på prøve, og rundene i reprise begynner til slutt å rote til hodet. «Dette er et løp som ikke ligner på noe annet, fortalte en deltaker til France 3 Alpes. Du har ingen holdepunkter, du løper rundt og vet ikke helt hvor langt du har kommet. Men når du når toppen, er utsikten og stemningen verdt all innsatsen.»

Mellom svimmelhet og stolthet finner alle sin egen rytme. Noen setter fart for å få en god tid, andre kommer først og fremst av nysgjerrighet. Å løpe gjennom en universitetsbygning er ikke hverdagskost.

Et velorganisert kaos

Selv om arrangementet kan ligne på en utfordring mellom kompiser, er alt planlagt ned til minste detalj. Startpuljer, musikk, aktiviteter og studentfrivillige overalt. Deltakerne kan velge mellom to formater: «Campus», rundt 7 km med en utvendig sløyfe før man løper inn på rampen, og «Klassisk», en kortere variant for dem som vil konsentrere seg om spiralen.

Nærmere 2000 løpere kommer hvert år, fra hele den fransktalende delen av Sveits og enda lenger unna. Etter hvert har Vortex Race fått sin plass blant landets morsomste løp. Noen beskriver det som «årets mest elleville» (La Tribune overdrev ikke). På taket venter 360-graders utsikt over Lausanne og Genfersjøen. Nede er det DJ, foodtrucks og god stemning. Her er vi langt unna de store maratonløpenes strenge regime. Mottoet er å ha det gøy på en annen måte.

To franskmenn blant de ti beste

Det tok sveitseren Maxime Fluri litt over 20 minutter, nærmere bestemt 21:19, å forsere stigningen i 7-kilometersløpet. Noen sekunder bak holdt landsmennene Rico Punter (21:33) og Max Witteveen (21:36) plassene sine på pallen, mens to franskmenn kjempet seg inn blant de ti beste. Unge Simon Guillou fullførte klatringen på åttendeplass (22:52), mens Mathiss Maury passerte målstreken på tiendeplass med tiden 22:59.

Kroppen, hodet og et snev av galskap

På papiret virker ikke stigningen avskrekkende. 1 prosent er jo ingenting. Bortsett fra når den varer i nesten tre kilometer, uten pause eller flatstrekk. Beina blir varme, leggene strammer seg, og hjernen går i surr. Ingen visuelle holdepunkter, ingen sving til venstre eller høyre, bare denne sammenhengende, hypnotiske kurven som til slutt fører deg inn i en ganske merkelig tilstand.

Noen ser en metafor for studentlivet i det. Andre ser bare en anledning til å flytte grensene sine litt. En løper oppsummerte det enkelt: «Du tror det ikke går oppover, men når du kommer til toppen, har du gitt alt.»

En UFO i løpsverdenen

I en løpsverden som ofte kretser rundt asfalt, sluttider, drikkestasjoner og medaljer, bryter Vortex Race med konvensjonene. Her trengs verken alpepanorama eller endeløse rettstrekninger. Omgivelsene er arkitekturen. Stemningen kommer fra campusenergien. Sjelen ligger i ideen om å leke med hverdagen, å gjøre et sted om til en lekeplass.

Arrangementet viser at et løp kan være både seriøst og lettbeint, konkurransepreget og annerledes. En utfordring, ja, men uten å ta seg selv altfor høytidelig.

Å løpe i ring … men ikke forgjeves

Det er noe nesten poetisk ved Vortex Race. En perfekt sirkel, en runde rundt seg selv, en stigning uten fjell. Løperne snurrer, klatrer, svetter og ler, før de kommer ned igjen med den underlige følelsen av å ha vært med på noe helt eget. Mens andre samler kilometer på urbane maratonløp, velger disse løperne å klatre gjennom en sirkelformet bygning, ganske enkelt for utfordringens skyld. Og kanskje litt for symbolikkens del. I en verden der alt går rundt, har noen valgt å gjøre det løpende.

Så for alle som er lei av rettstrekninger, liker litt sprø løp og vil sitte igjen med minner som varer, går turen til Sveits. Å løpe i ring har aldri føltes bedre.

➜ Se maratonkalenderen