@Margauxlifestyle, en personlig historie som treffer kvinner

Margaux er en idrettsutøver i størrelse 42, en sjelden profil i sosiale medier, og utfordrer bildet av den perfekte kvinnelige atleten. 85 prosent av følgerne hennes på tvers av plattformene er kvinner som kjenner seg igjen i den uvanlige veien hun har gått. Historien hennes, og standpunktet hun tar, gir håp og minner alle om aldri å gi opp.

✓ Intervju med @Margauxlifestyle, som forteller om fremgangen sin i sosiale medier, hvordan hun har kommet seg gjennom personlige utfordringer, og hvordan hun gjør tvilstunder om til inspirasjon for følgerne sine. Margaux er først og fremst en stemme som blir hørt, og et bilde på motstandskraft i en verden der bildet av den kvinnelige idrettsutøveren fortsatt altfor ofte er fastlåst.

Du er en kvinne med stadig større innflytelse, med flere hundre nye følgere hver dag. Hvordan fikk du denne posisjonen?

Akkurat nå skjer det gradvis, jeg har noen reels som gjør det bra! Rundt 2014 opprettet jeg Instagram-kontoen min, og så bloggen i 2015. Jeg la ut ting litt på impuls, og det vokste raskt frem et lite løpemiljø rundt meg. Løping var på moten, og alle fulgte hverandre for å heie. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg begynte å løpe, men jeg kjøpte pulsklokke i 2013. Mitt første offisielle løp var Praha halvmaraton i mars 2015, under Erasmus-året mitt, sammen med mamma. Den dagen følte jeg meg virkelig som en løper. Jeg var stolt av meg selv … Senere forbedret jeg meg, satte rekorder og løp til og med Paris maraton. Så gikk jeg opp i vekt i 2019, noe jeg opplevde ganske tungt fordi jeg ikke forsto hvorfor. Jeg trente fortsatt regelmessig, med tre løpeturer og to til tre styrkeøkter i uken, men jo mer jeg gikk opp, desto dårligere ble jeg. Jeg begynte å få kommentarer basert på fordommer mot tykke personer. Og fordi jeg nektet å la det passere, ble jeg etter hvert engasjert i kampen mot fettfobi. Jeg snakket om løping og overvekt, og forsøkte å endre synet på mennesker med større kropper.

I motsetning til det mange tror, skyldes overvekt ikke alltid dårlig kosthold og for lite aktivitet. Det ene førte til det andre, og jeg begynte for alvor å snakke om PCOS, en hormonforstyrrelse Margaux selv har, og vektnedgang. Jeg havnet raskt i en ganske unik posisjon i sosiale medier, fordi det ikke er mange som snakker om løping og overvekt. I løpemiljøet finnes det mange kvinner med sterke tider og imponerende fysikk, og den vanlige løperen kan derfor ha vanskelig for å kjenne seg igjen. Jeg fikk flere følgere, noen ganger flere hundre på én gang, andre ganger mer gradvis. Da jeg passerte 25 000, la jeg om måten jeg produserte innhold på, og siden har det bare fortsatt oppover. Det viktigste for meg er å få frem et budskap og sørge for at det når dem det gjelder. Jeg ønsker først og fremst et fellesskap av kvinner som løper og inspirerer hverandre.

Det henger altså sammen med din personlige historie, som har blitt universell og som mange kvinner kjenner seg igjen i. Har den økte synligheten hjulpet deg med å reise deg etter det du gikk gjennom?

Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte så mye over det der og da. Jeg tror det, selv om det skjedde ganske naturlig, først og fremst fordi jeg nektet å la meg tråkke på av folk som fornærmet og rakker ned på meg uten å kjenne meg, kampen min eller all innsatsen jeg la ned. På den tiden hadde jeg virkelig behov for å bevise for verden at jeg ikke spiste dårlig, og at jeg trente. Etter hvert var det flere kvinner som kjente seg igjen, og det skapte et fellesskap, et søsterskap.

I dag er det en glede å gå ut og løpe. Det er min egen boble, et øyeblikk løsrevet fra tiden, der hjernen kobler ut og jeg bare kan være til stede .
Margaux

Hva fikk deg til å begynne med løping? Og hva motiverer deg fortsatt i dag?

I starten var det for å få utløp for frustrasjonen. Jeg orket ikke lenger å sitte på en benk. Jeg var en nervebunt. Jeg er tidligere turner, så dette var tøft! På den tiden kunne mamma, som var rundt femti, løpe en time med venninnen sin mens de pratet. Egoet mitt nektet å gi seg. Jeg fortsatte. Jeg tenkte at hvis mamma klarte det, kunne jeg også. Jeg oppdaget at jo mer jeg løp, desto roligere ble jeg. Det gjorde meg godt, og jeg fortsatte. Det var under Praha halvmaraton at jeg virkelig begynte å like løpingen. I dag er det en glede å gå ut og løpe. Det er min egen boble, et øyeblikk løsrevet fra tiden, der hjernen kobler ut og jeg bare kan være til stede. Jeg setter på musikk og nyter landskapet. Jeg har tre–fire ruter jeg liker å løpe hjemmefra. Når jeg har en langtur i Lyon, liker jeg å oppdage nye steder.

Hvordan håndterer du hetsen og alt det negative i sosiale medier?

I begynnelsen tok jeg det veldig tungt. Nå sletter jeg, blokkerer og tenker ikke mer på det. Av og til bruker jeg det, fordi det gir meg ideer til innhold. Det har nesten blitt en inspirasjonskilde. I dag påvirker det meg ikke direkte lenger.

Kan du fortelle om jobben din, hva den består av og hva den betyr for deg?

Jeg er innholdsskaper i vid forstand. Jeg lager innhold både for meg selv og som frilanser for merkevarer og bedrifter. Jeg er inne i en fase der innflytelsen min vokser, men det er fortsatt bare begynnelsen. Jeg vil ikke høres skrytete ut, men for meg er det allerede stort å ha kommet dit jeg er. 45 000 følgere er flere enn det bor mennesker i hjembyen min, Agde. Jeg er litt sånn «wow»! Men sammenlignet med de største profilene er det fortsatt relativt lite.

Livsstilen din ser ut til å være fullt tilpasset jobben. Hvordan opplever du det i hverdagen?

Akkurat nå fungerer det godt. Jeg setter stor pris på friheten til å styre tiden min, selv om det kan være intenst. Trening, ulike avtaler og ikke minst arbeid skal få plass, for det er fint å være på farten, men jeg må også komme videre med jobben og levere det som skal leveres. Det kan være et puslespill, men som selvstendig næringsdrivende er jeg heldig som kan tilpasse treningen slik at jeg får løpt på dagtid. Jeg liker å dele det som skjer i livet mitt som idrettsutøver. Det er helt greit å legge ut en rød eller svett story, selv om jeg selvfølgelig passer litt på kameravinklene. Man må finne en balanse. Det finnes en skjevhet her: Siden jeg bare snakker om sport, tror noen at det er det eneste jeg gjør. Jeg prøver å ta bort dårlig samvittighet hos kvinnene som følger meg, ofte kvinner med familieliv, som sier: «Men hvordan får du det til? Jeg har ikke tid.» Det at jeg bare viser sport, betyr ikke at det er det eneste jeg gjør. Det er bare resten dere ikke ser.

Hvordan ser en vanlig dag ut for deg? Og mer generelt, hvordan organiserer du en uke med trening, avtaler og jobb?

Dagene mine er forskjellige hele tiden. Det eneste som er sikkert, er at jeg trener seks dager i uken, noen ganger to ganger om dagen, og jobber sju dager i uken. Alt flyter sammen, privatlivet og jobben. Jeg er singel og har ingen barn, og denne livsstilen hadde ikke vært like enkel om jeg hadde vært i et forhold og hatt familie. Jeg har trent triathlon i fire år, og driver også med styrketrening og dans. Når det gjelder løping og sykling, trener jeg ofte alene. Jeg får oppfølging av en svømmetrener, fordi jeg lærte å svømme veldig sent på grunn av øreproblemer. Jeg kan ikke si at jeg egentlig kunne svømme. Crawlteknikken min var elendig, og jeg klarte ikke å svømme 25 meter uten å bli andpusten. Da jeg var 29, meldte jeg meg inn i triatlonklubben i Rillieux og begynte på treningene. Jeg hadde hatt vanskelig for å holde ut uten en jente på samme nivå som meg. Vi delte mange latterkuler i et år, selv om vi slet. Vi følte oss som sinker, men sammen kunne vi le, og det hjalp meg å holde koken!

Hvordan trener du løping i hverdagen?

For tiden veksler jeg mellom VMA-økter og langturer. Jeg trener ikke så mye intervaller, for det er ikke helt min greie. Jeg blir aldri med gruppen, fordi jeg har lavere fart enn alle de andre. Akkurat nå er hovedmålet mitt i gateløp å fullføre, for noen ganger kjemper jeg mot tidsgrensene … og av og til taper jeg.

Hender det ofte at du møter følgere på idrettsarrangementer? Hva betyr disse møtene for deg?

Det skjer. Jeg blir fortsatt like brydd, for å be om en selfie fra noen man møter på gaten er for meg noe man gjør med kjendiser. Og jeg er ikke Beyoncé. Når folk sier at de ser opp til meg, eller at de er fans … Jeg blir ikke vant til det, for jeg er jo bare en helt vanlig dame som trener og roper litt høyt når noen behandler henne dårlig. Når de takket være rådene mine slutter å bruke joggebukser i bomull, ikke lenger skammer seg over å løpe i shorts, eller tar sitt første startnummer … Det er det som gjør meg stolt: at de våger og får glede av det. Problemet er at mange er redde, ikke føler at de har rett til å være der og bærer på en stor mental belastning. Ofte må dynamikken i parforholdet endres for at de skal få frigjort tid. Det kan kreve mye arbeid med seg selv bare å komme seg ut og løpe, mens det virker helt uproblematisk for menn. De stiller seg ikke de samme spørsmålene som kvinner, som har en endeløs liste.

Kan man si at kontoen din er samfunnsengasjert, siden enkelte kjenner seg igjen i kampen din?

Når jeg ser reaksjonene på den siste reelen min om kroppen til en kvinnelig idrettsutøver, er den definitivt blitt det. Det er ikke ofte noe får så stor rekkevidde. Jeg vet ikke om man kan kalle det «suksess», men på under 48 timer hadde den passert 300 000 visninger. Jeg har aldri opplevd en slik start. To eller tre av reelene mine har passert én million visninger, blant annet den siste, som jeg syntes var veldig morsom å lage. Der tar jeg opp vanlige situasjoner med fettfobi i idretten, som begrenser tilgangen til idrett for personer med større kropper. Og den passerte én million visninger. Det er enormt!

Hvilket budskap ønsker du å formidle når du stadig snakker om utfordringene kroppsfasong kan gi ved valg av treningstøy?

Fra størrelse 42, som er min størrelse, blir det vanskeligere å finne treningstøy som både passer og ser bra ut. Jeg har ikke alltid problemer, men jeg kan ikke handle klær overalt. Det er flere ting jeg må ta hensyn til, blant annet for å unngå gnagsår mellom lårene. Det handler ikke om vekt, men om kroppsfasong, og det er et tema som stadig kommer opp. Så ofte at jeg nesten blir gal: Jeg har snakket om det overalt og laget innhold for å synliggjøre det, men får fortsatt dette spørsmålet to–tre ganger om dagen. Derfor tar jeg det opp nesten hver uke … akkurat som med sports-BH-er i store størrelser!

Margaux er ikke bare en influencer, men et levende symbol på utholdenhet og forvandling. Gjennom historien sin viser hun at det er mulig å redefinere bildet av kvinner i idretten, langt unna påtvungne standarder. Ved å dele utfordringer, seire og tvilstunder gir hun fellesskapet sitt et rom for ærlighet og søsterskap. Prosjektet hennes er både personlig og universelt, og oppmuntrer alle kvinner til å utfordre seg selv, ta sin plass og aldri la andres forventninger definere dem. Å følge Margaux er å bli med på en reise der hvert steg, også de vanskeligste, blir en seier.