Antoine Sénéchal vil løpe for livet

Nytt hjerte, ny løper. Enda en deltaker i maratonets store eventyr. Men Antoine Sénéchal blir ingen maratonløper som alle andre. Etter hjertetransplantasjonen i 2018 handler det ikke bare om å komme seg til målstreken. Først og fremst vil han kjenne på følelsen av å være fullt levende, sterk og som en del av samfunnet. Kort sagt vil han finne tilbake til livspusten. Kan han vise vei og gi håp til andre transplanterte som er klare for å flytte egne grenser og ta fatt på en sportslig utfordring?

2018, en ny pust

Ni år tidligere fikk Antoine Sénéchal et nytt hjerte, dagen før han fylte 18. For å håndtere den hypertrofiske kardiomyopatien han hadde hatt siden han var 11, så han ingen annen utvei enn å slutte med idrett. «Å slutte med volleyball midt i sesongen brøt en god utvikling», forteller han. Sykdommen utviklet seg i takt med veksten og førte ham som 17-åring frem til den eneste løsningen: en hjertetransplantasjon. Fra den dagen transplantasjonen var gjennomført, fikk han et nytt liv. På idrettsfronten måtte alt bygges opp igjen: musklene skulle rehabiliteres, fysisk aktivitet som hadde vært satt på pause i sju år skulle gjenopptas, og han måtte finne tilbake til kontrollen over pusten. De siste åtte årene har han trappet opp treningen i sitt eget tempo. «Jeg løper, sykler, går tur og trener styrke», sier han.

Poenget er å vise at også transplanterte kan løpe maraton.

Maraton som mål

Han vet at maratonbelastningen er betydelig, og har ennå ikke satt noen dato. «Kanskje når det er ti år siden transplantasjonen», vurderer han. Det betyr i 2028. Frem til da er det viktigste å ta steg for steg, for drømmen om å delta i et maraton en dag kommer til å bli realisert. Det er bare et spørsmål om tid. Foreløpig løper han opptil 10 kilometer sammenhengende. «Rett etter transplantasjonen trodde jeg at det å løpe maraton var enkelt. Jeg bagatelliserte det litt. Jeg tenkte at jeg ville være ute av sykehuset etter tre måneder, og at maraton var i boks etter seks. Men så skjønte jeg at det ikke var så enkelt muskulært å ha vært uten idrett i sju år», forteller han.

Før den legendariske distansen venter flere delmål, blant annet World Transplant Games i Belgia i 2027. I denne konkurransen, som samler transplanterte med alle typer organtransplantasjoner, planlegger Antoine å delta i blant annet gangøvelser, løping og sykling. Frem mot den første milepælen i kalenderen får han oppfølging av en trener og trener sammen med en gruppe mennesker som er rammet av hjertesykdom, og som også ønsker å komme i gang med fysisk aktivitet igjen. I Arras i Pas-de-Calais trener han i klubben Coeur Santé, fortsatt med en gradvis tilnærming. Ved siden av går han på kokkelinje ved en videregående skole, skriver på sin andre bok etter at den selvbiografiske fortellingen La Vie n’est pas un jeu kom ut, og stiller opp i mediene og på skolebesøk som leder for Association pour le don d’organes et de tissus humains (Adot 59) for å spre kunnskap.

Drømmen om et normalt liv

Idrett blir ofte sett på som et verktøy for å bygge seg opp igjen. Gjennom aktiviteten, verdiene og fellesskapet den skaper kan den hjelpe mennesker med å komme seg gjennom et traume og finne fotfestet på nytt. Det er derfor ikke tilfeldig at disse lekene finnes, eller at Antoine har satt seg som mål å tilbakelegge 42,195 kilometer. For de fleste løpere er et maraton riktignok en heftig utfordring, men en utfordring som er innen rekkevidde med jevn trening og riktig fart. For en transplantert er saken en annen. Umulig er det likevel ikke. «Poenget er å vise at også transplanterte kan løpe», sier han. «Det er litt som å ta igjen noe når jeg tenker på at jeg ikke kunne drive med idrett på lenge, og at jeg nå kan løpe maraton. Det er noe storslått over det.» Distansen får dermed en symbolsk betydning, nesten som en hellig gral. Den er vanskelig å nå, særlig etter en hjertetransplantasjon, men bærer et budskap som er langt større enn selve idrettsprestasjonen. Paris ville vært den perfekte rammen for å formidle det: «Se, transplantasjonen virker! La oss mobilisere rundt organdonasjon, for den kan gjøre det mulig å leve og begynne med idrett igjen.»