Axel Ramponi, komikeren i smoking under Paris Marathon 2025: «Det hadde vært enormt å løpe UTMB i smoking!»

✔ .Målet var klart : å få navnet sitt inn i Guinness rekordbok ved å løpe den raskeste maratonen noensinne i dress og slips. Rekorden å slå var 2.40.52, satt i 2023 av en annen franskmann, Emmanuel Bonnier. Axel fullførte på 2.49. Han manglet ni små minutter … men elegansen var definitivt på plass.

Du var på sett og vis den lille stjernen under Paris Marathon 2025 … Fortell om det..

Det ble et voldsomt engasjement rundt forsøket på verdensrekord i dress. Jeg må innrømme at jeg hadde ventet det litt. I flere måneder har jeg laget innhold på sosiale medier rundt denne dresskledde figuren, samtidig som jeg er idrettsutøver. Etter hvert som jeg tok nye steg i løpingen, løp jeg mitt andre maraton i Valencia for halvannet år siden på 2.27. Da skjønte jeg at vi faktisk kan lykkes med ting vi aldri trodde var mulig. Det handler om kontinuitet, arbeid og ståpåvilje. Så kastet jeg meg over verdensrekorden og maratonen i denne dressen. For folk virker det selvfølgelig helt sprøtt å løpe i dress. Men siden jeg hadde trent med den i flere måneder og allerede løpt to maraton, føltes det mindre ekstremt for meg. Jeg likte veldig godt å se hvordan folk reagerte. Det var som om de fikk en liten systemfeil. De smilte, og det var tydelig at de syntes det var skikkelig gøy å se meg løpe slik. Mange sendte meg hyggelige meldinger og skrev at jeg hadde reddet dagen deres, eller at de hadde fått et smil av å se meg. Det ble virkelig en felles opplevelse med alle som sto langs løypa og var ute i løypa. Søndag følte jeg at jeg var på rett sted. Det er litt av en barndomsdrøm å gjøre ting utenfor allfarvei. Jeg er utrolig glad, for dette samlet virkelig folk. Etterpå måtte jeg riktignok hente meg litt inn, for jeg var ganske kjørt i mål (ler).

Du løp Paris Marathon i tredelt dress på 2.49.35. Hva ga deg denne sprø ideen?

Dette var først og fremst første gang jeg løp i dress. Da jeg begynte å lage videoer på sosiale medier, lette jeg litt etter min greie. Jeg startet like før mitt første maraton i Valencia. En av de første videoene slo an. Deretter begynte jeg å gjenta oppskriften med denne figuren og dressen, og det fungerte også godt. Først etterpå tenkte jeg at jeg kunne kombinere dressen med maraton. Jeg hadde sett artiklene om verdensrekordholderen, siden han fortsatt har rekorden, «Manu» (Emmanuel Bonnier), som nå er blitt en kompis og ga meg mange gode råd. Det var rett og slett en perfekt sammensmelting av omstendigheter. Og jeg fikk bare positive reaksjoner. I slike virale stunt kommer det ofte også negative reaksjoner. Folk kunne ha kritisert meg og sagt at det var fullstendig idiotisk å stå fremst på startstreken når man løper i dress.

 Ved starten finnes det en video der jeg er helt frakoblet. Jeg snur meg, fortsetter å snakke, og plutselig går startskuddet. Videoen er hysterisk. Jeg hører fløytesignalet, setter av gårde, lager min egen lille tjuvstart og gjør en finte.

Men hvordan fikk du tilgang til startfeltet sammen med eliten?

Jeg gjorde egentlig ikke så mye. Jeg sendte arrangøren en e-post med 2.27-tiden min og 31 minutter på 10 kilometer. Det er N4-resultater som automatisk plasserer meg i elitepuljen. Jeg har stor respekt for eliteløperne som trener knallhardt. For meg er det en annen idrett. Løping på ulike nivåer er både den samme lidenskapen og en kunstform. Vi har ikke samme drakt, men vi deler lidenskapen. Det er litt det samme her. Vi har ikke samme nivå, men vi har den samme lidenskapen. Jeg ligger et sted mellom søndagsløperne og dem som også trener litt mer de andre dagene i uka. Jeg følte meg litt brydd over å stå der. Men det løste seg fint, for eliteløperne stilte seg på den andre siden av buen. På den ene siden sto amatører, kanskje semi-proffer, og på den andre siden de virkelige proffene. Til slutt så jeg ikke malplassert ut. Ved starten finnes det en video der jeg er helt frakoblet. Jeg snur meg, fortsetter å snakke, og plutselig går startskuddet. Videoen er hysterisk. Jeg hører fløytesignalet, setter av gårde, lager en slags tjuvstart på egen hånd og gjør en finte (ler).

Du siktet mot en Guinness-godkjent verdensrekord for maraton i dress. Hvilke krav må oppfylles?

Jeg kontaktet arrangøren for å høre om jeg kunne få følge eller hjelp underveis, for det er ganske mye dokumentasjon som skal sendes til Guinness. Siden dette er et stort maraton, var det ikke mulig å lage noe spesielt opplegg. Så jeg ordnet det meste selv. Noen kompiser tok bilder her og der. Arrangøren delte også rekordforsøket mitt ganske mye. De fikk meg med i en reklame på France Télévisions. Det ble altså gjort en del arbeid på forhånd for å skape oppmerksomhet rundt rekordforsøket.

Å løpe under 2.50 er en sterk prestasjon i vanlig løpertøy … hvordan forberedte du deg til å gjøre det i dress?

Jeg ville løpe Paris Marathon uten å gjennomføre en «ordentlig maratonoppkjøring». Jeg hadde ikke lyst til å prøve å slå personlig rekord, som jeg satte i Valencia, særlig fordi Paris har en krevende løype. Samtidig hadde jeg lyst til å oppleve dette på nytt, siden jeg bor like ved, mellom start og mål. Jeg tenkte at det måtte være fantastisk å stå opp om morgenen, gå 500 meter til start, og etter målgang gå 500 meter hjem. Det er bare i Paris jeg kunne fått til det. Jeg gjennomførte de harde øktene, men presset meg ikke gjennom tolv økter i uka, slik jeg gjorde foran Valencia. Det ble bare seks eller åtte økter, mens jeg samtidig testet dressen litt. Men det var ikke nok, og jeg optimaliserte ikke opplegget godt nok.

Tilpasset du treningen med tanke på begrensningene dressen ga, som vekt, varme og bevegelighet?

Ikke i det hele tatt (ler). Jeg kjøpte en rimelig standarddress fra Célio. Den var ganske tung. Jeg valgte en vest som ikke var teknisk på noen måte. Skjorten var fra De Fursac, et merke som bruker rene tekstiler. Under hadde jeg en T-skjorte. Skoene hadde jeg allerede testet grundig under Valencia Marathon halvannet år tidligere. De hadde riktignok gått ganske mange kilometer. Jeg stilte til start slik, og i tillegg håndterte jeg ernæringen dårlig. Jeg møtte veggen på grunn av lavt blodsukker. Jeg tror alle disse faktorene gjorde at jeg lærte mye søndag. Kanskje kan jeg prøve igjen en dag, med alle disse detaljene bedre justert.

Siktet du mot en bestemt tid, eller handlet det «bare» om opplevelsen?

Rekorden var 2.40.52, og helt ærlig trodde jeg før start at jeg skulle klare det. Jeg tenkte at det ikke fantes noe scenario der det ikke skulle gå, og jeg var ganske selvsikker. Samtidig vil jeg ikke komme med unnskyldninger. For meg er det virkelig et nederlag at jeg ikke klarte rekorden. Jeg la ut med en plan om 1.19 på halvmaraton. Ved 30 kilometer hadde jeg fortsatt 1.20 minutters margin til rekorden. Jeg følte meg egentlig ganske bra. Men kroppen ga litt opp. Jeg klarer ikke helt å forklare det. Jeg var ikke nødvendigvis støl, men kjente en total utmattelse i kroppen. Det kan også skyldes at jeg brukte mye energi på å være i kontakt med folk underveis. Det var så mange som heiet på meg, og det ga meg et enormt løft. Samtidig sendte jeg et lite smil her, et vink der og en tommel opp et annet sted. Det var vanskelig å kontrollere i første halvdel av løpet. Jeg hadde veldig lyst til å ta del i alt rundt løpet, men var ikke konsentrert nok om rekorden og selve konkurransen. Jeg kommer til å lære utrolig mye av dette nederlaget.

Hva var den tøffeste delen av løpet? (spoiler: slipset?)

Helt ærlig følte jeg ikke noe særlig varme. Jeg var litt vond i skuldrene, for dressen gjør armbevegelsene vanskeligere. Det som også var tøft, var at jeg trener i Bois de Boulogne. Jeg løper der hver dag. Jeg hadde løpt avslutningen av løypa utallige ganger og kjenner den ut og inn … men jeg klarte ikke å få ut noe, for jeg hadde ingenting igjen. Jeg gikk helt tom. Likevel var jeg mentalt med ved 30 kilometer. Jeg prøvde å holde fast, men kroppen svarte ikke lenger. Hver gang noen løp forbi meg, forsøkte jeg å henge på, men det var ikke mer å hente. Da bestemte jeg meg for å roe ned i skogen. Alle mine nærmeste, familien og vennene mine var der. De hadde samlet seg i en hel sving ved Trocadéro. Jeg tenkte at jeg kunne prøve å komme tilbake og spare energi til den delen av løpet. Det er synd, men man kan ikke lykkes med alt på første forsøk. Løping handler også om å lære ydmykhet. Man må være utrolig utholdende. Historien hadde vært enda vakrere om jeg hadde satt rekorden, men slik endte det.

 Opprinnelig var jeg fotballdommer i ti år, og jeg ble regnet som den mest utholdende i regionen. Men som dommer blir man ofte booket til kamper på søndager. Derfor ender man opp med løp lørdag kveld, noen ganger om natten. » 

Du er ikke bare asfaltmaratonløper. Du har også deltatt i terrengløp, blant annet Val d’Aran by UTMB. Hva er det som trekker deg mot de lengre og villere formatene?

Jeg kommer fra Lorraine. Vi har Vogesene i regionen, og jeg begynte å løpe med terrengløp og trail. En kompis som heter Simon fikk meg i gang, og jeg løp mitt første 10-kilometerløp, Corrida de Malin i Lorraine. Jeg tror jeg løp på rundt 40 minutter. Det var ganske bra allerede da. Jeg løp noen løp i Vogesene, blant annet trail des Roches. Senere vant jeg trail Blanc des Vosges over to dager, og et annet løp i Metz. Jeg har også deltatt i Mozart Trail i Østerrike, et løp på 80 kilometer. Jeg har altså en bakgrunn som trailløper og trener seriøst. Opprinnelig var jeg fotballdommer i ti år, og jeg ble regnet som den mest utholdende i regionen. Men som dommer blir man ofte booket til kamper på søndager. Derfor ender man opp med løp lørdag kveld, noen ganger om natten. For fem år siden sluttet jeg som dommer og fokuserte på løpingen. Jeg trener i klubb og representerer RMA, Racing Multi Athlon. Jeg trener med coachen min, Hicham Bengherada, som leder en solid treningsgruppe. Hvert år legger jeg opp en sesong der jeg går tilbake til landeveien fra september, siden jeg bor i Paris. Fra april–mai henter jeg meg inn etter maratonen, og om to uker starter jeg oppkjøringen til Annecy. Da går jeg mer inn i en trailmodus.

Hvilke opplevelser får du i terrengløp som du ikke finner på landeveien?

Det er to helt forskjellige idretter. I terrengløp lette jeg etter noe nytt, nye opplevelser av anstrengelse. I et maraton er du i kjelleren i 10–30 minutter. I et terrengløp på 80 kilometer eller mer kan det vare i timevis. Jeg liker dette med å grave dypt i meg selv og lære underveis. Proffene sier at det blir som et helt liv komprimert til noen få timer. Formen svinger voldsomt, og man går gjennom ulike tilstander. Det er litt det jeg søker, å presse meg selv.

 For å spøke litt pleide jeg å si at hvis jeg fikk problemer mot slutten, kunne organisasjonen Mécénat Chirurgie Cardiaque også operere hjertet mitt. » 

Er du dress på asfalt og shorts i gjørma, eller kunne du også prøvd en utkledd ultraløping?

Målet er UTMB. Det hadde vært enormt å løpe UTMB i smoking, og etterpå går jeg rett av med pensjon (ler). Først må jeg skaffe meg kvalifiseringen. Det blir en første korsvei, for jeg har prøvd i to år uten å lykkes. Men hvorfor ikke? Det kunne vært fantastisk å gjøre det i dress. Det hadde vært helt vilt!

Du løp også for Mécénat Chirurgie Cardiaque. Hvorfor akkurat denne saken?

Jeg kjente allerede til organisasjonen. Jeg hadde møtt dem på et arrangement jeg ledet for noen år siden. De reparerer hjerter hos barn som ikke kan opereres i hjemlandet. De henter barn fra andre land, opererer dem her og sender dem hjem med et nytt hjerte. Takket være maratonen kunne de operere fem barn, så dette har en tydelig effekt. Det er en sak som treffer meg spesielt. Jeg likte tanken på å kunne åpne hjerter og reparere dem. Det fikk meg til å tenke at alle prosjektene jeg setter i gang, også bør ha en liten veldedig dimensjon, slik at de inngår i noe større og gir oppmerksomhet til saker som er viktigere enn bare å gjennomføre et morsomt løp. Å knytte slike utfordringer til veldedige tiltak er noe jeg vil gjøre mer av fremover. For å spøke litt sa jeg at hvis jeg fikk problemer mot slutten, skulle jeg gjerne ha latt dem operere hjertet mitt også.

Du er også komiker og svært aktiv på sosiale medier. Hvordan får du disse universene til å henge sammen?

Hovedtemaet mitt er sosial mobilitet. Hvordan går man fra Lorraine til Paris? Hva ser man av morsomheter når man skifter sosialt perspektiv? Det er kjernen i det jeg gjør. Samtidig er vi alle like overfor naturen og motstanden i løpingen. Det er elementer jeg gjerne vil ta inn igjen. På et tidspunkt i showet kunne jeg tenke meg å ha en tredemølle på scenen og løpe mens jeg forteller vitser. Jeg skal spille et første 30-minutters show sammen med en venn 1. juli. Ja, det blir selvfølgelig noen vitser om løping. Nå gjenstår det bare å bygge det videre.

Har du hentet inspirasjon fra andre løpere eller idrettsprofiler da du bygget imaget ditt?

Jeg liker Mathieu Blanchard veldig godt. Det jeg setter stor pris på ved ham, er at han holder på med flere prosjekter samtidig. Han setter seg stadig nye mål og finner nye prosjekter. Jeg er litt på samme jakt etter å lære gjennom å oppleve ting. Og så er Kilian (Jornet) selve referansen. Innen trail har vi Thibaut Garrivier og Baptiste Chassagne, som jeg har vært så heldig å løpe med. Jeg følger de største franske utøverne. Nicolas Navarro er et godt eksempel på en som over tid har klart å etablere seg. Mehdi Frère er også et forbilde for meg, selv med suspensjonen. I klubben min hadde vi også Félix Bour, et eksempel på utholdenhet og motstandskraft. Jeg henter også inspirasjon fra flere humorister, blant andre Greg Guillotin og Rémi Gaillard fra tidligere.

 Noe som gjorde inntrykk på meg, var første gang jeg gikk ut hjemmefra i dress for å løpe min første tur i den. Jeg møtte to løpere hundre meter fra hjemmet mitt. Han ga meg en high five og sa: «helt rått, kompis». Det gjorde virkelig inntrykk. Etter 20 sekunder med løping hadde jeg allerede denne første interaksjonen, og den fikk meg til å tenke: «Nå er jeg inne på noe.» Her var det noe kraftfullt. » 

Løpemiljøet kan være ganske seriøst. Opplever du at det er rom for slike morsomme og utradisjonelle initiativ?

Stort sett, ja. Jeg har selv spurt meg om jeg er en slags bløffmaker fordi jeg har forlatt tanken om hele tiden å jage personlig rekord for å gå litt utenfor allfarvei. Jeg vet at noen kan synes det er helt på siden, eller rett og slett latterlig, å gjøre noe slikt. Men alt i alt har det blitt tatt godt imot, med masse positive meldinger. Jeg ser løpere som Azeddine Habz like innleggene mine innimellom. Det finnes folk i løpemiljøet som lar seg engasjere av dette. Samtidig har jeg ikke fått så mange reaksjoner fra løpere som virkelig støttet prosjektet, fordi det ikke stemmer med det man vanligvis skal gjøre i løping. Da jeg trente i Bois de Boulogne, var folk veldig hyggelige. Det ble mye spøk rundt dressen. Noe som gjorde inntrykk på meg, var første gang jeg gikk ut hjemmefra i dress for å løpe min første tur i den. Jeg møtte to løpere hundre meter fra hjemmet mitt. Han ga meg en high five og sa: «helt rått, kompis». Det gjorde virkelig inntrykk. Etter 20 sekunder med løping hadde jeg allerede denne første interaksjonen, og den fikk meg til å tenke: «Nå er jeg inne på noe.» Her traff jeg noe enda kraftfullere.

Har du lyst til å prøve denne typen utfordring i andre formater? Halvmaraton, trail …?

Neste mål er å løpe MaXi-Race rundt Annecysjøen. Det er 100 kilometer med 6000 høydemeter. Innerst inne begynner jeg å tenke at det kunne vært morsomt å gjøre også det i dress. Jeg har blitt kontaktet av flere tekniske merkevarer som kan utstyre meg. Det blir avgjørende å tilpasse dressen. Jeg leter stadig etter nye utfordringer, også utenfor løpingen. En annen kompis fortalte meg nylig om Fastest Known Time (FKT). På enkelte strekninger finnes det rekorder, for eksempel på GR20 på Korsika. Det finnes massevis av steder med tidsrekorder, og jeg tenker at det kanskje kunne vært morsomt å prøve seg på slike utfordringer i dress. Jeg må uansett tenke gjennom det jeg har opplevd og fortsatt opplever, for jeg er fremdeles litt høy på løpet. Det er en kraftfull følelse, og den gir meg lyst til å flytte grenser i andre disipliner også.

Hvis du kunne sende en melding til løpere som nøler med å kaste seg ut i litt sprø utfordringer, hva ville du sagt?

Kjør på! Man lærer aldri mer om seg selv enn når man faktisk gjør ting, og noen ganger når man går litt utenfor allfarvei. Ha det gøy, og ta vare på gleden uansett nivå, enten du er profesjonell eller mosjonist. Da kan vi dele verdiene som finnes i løpingen. Egentlig trenger man ikke så mye. Noen ganger finner du den sprø opplevelsen rett utenfor døren.

Bak dressen og de presist timede poengene personifiserer Axel Ramponi løpingens ånd på sin egen måte: en eksplosiv blanding av selvironi, prestasjon og menneskelighet. Ja, han bommet så vidt på verdensrekorden. Ja, han gikk tom ved inngangen til skogen han kjenner ut og inn. Men først og fremst samlet han folk, fikk dem til å le og viste at løping også kan være et show. At asfalten kan bli en scene. Og at slipset fint kan kombineres med en solid tid under 2.50. Hva skjer videre? Kanskje UTMB i smoking. For med Axel er alt mulig.