Menneskekroppens grenser på maraton: «Vi har ikke utforsket alt, og overraskelser kan fortsatt komme», sier Guillaume Millet

✓ Intervju med Guillaume Millet, som ser lenger enn bare tall og prestasjoner.

Hva går fysiologi ut på, og hva kan den bidra med i jakten på rekorder og stadig bedre prestasjoner?

Idrettsfysiologi handler om å studere hvordan menneskekroppen fungerer i bevegelse. Vi undersøker de akutte endringene i kroppen når den er i aktivitet, og de kroniske tilpasningene som følger av trening. Målet er å forstå hvordan kroppen reagerer. På mange måter studerer vi kroppens grenser. Fysiologien kan for eksempel gi utøvere og trenere kunnskap om hvordan prestasjonens ulike faktorer kan vurderes.

Hva skal til for å løpe raskere og lenger?

Det går ikke, det er enten det ene eller det andre. Å løpe fort og å løpe lenge krever nemlig egenskaper som står langt fra hverandre. Ser vi på maratonfart, trenger man høy VO2maks, altså et stort hjerte og blod rikt på røde blodceller, og evnen til å holde en høy andel av denne VO2maksen gjennom hele distansen. Med andre ord må man ha en stor motor og klare å holde den på høyt turtall i 42,195 kilometer. For å holde oss til bilmetaforen er det også viktig å ha lavt drivstofforbruk, altså å være energieffektiv. For løperen snakker vi om energikostnad, som blant annet avhenger av biomekaniske faktorer og utstyret.

Det har vært, og vil alltid komme, framgang. Hver enkelt faktor optimaliseres og granskes for å forbedre prestasjonene.

Er menn og kvinner likestilte når det gjelder prestasjon?

Nei. Hovedårsaken er at kvinner har lavere VO2maks enn menn. De beste kvinnene vil aldri slå de beste mennene. I tillegg har kvinner, også de aller slankeste, alltid en høyere fettprosent enn de slankeste mennene. På maraton vil kvinneeliten aldri kunne løpe fra mannlige toppløpere, selv om avstanden mellom kjønnene blir mindre jo lengre distansen er.

I 2019 løp Eliud Kipchoge maraton på under to timer i Wien (1.59.40). Kunne han ha satt rekorden uten den ytre hjelpen, som lukket løype og fartsholdere?

Nei, fordi opplegget med drafting som han hadde rundt seg, var helt optimalt og nøye planlagt. Det var gjennomtenkt: Fartsholderne skjermet ham for vinden, og han fikk drikke og næring fra en sykkel, slik at han slapp å bremse ved drikkestasjonene. Man anslår at hele opplegget sparte ham for langt mer enn de 20 sekundene som skilte ham fra to timer.

Har afrikanske utøvere større fysiske forutsetninger for å løpe raskere?

Dette er fortsatt et omdiskutert tema i fagmiljøet mitt. De dominerer maratonverdenen på en overveldende måte. Etter mitt syn handler det først og fremst også om kultur. I Afrika har friidrett en helt sentral plass. Utøverne blir sett på som «Zidane» hjemme i Frankrike. Det gjør at de trener mer. Jeg har vanskelig for å tro at det ikke finnes fysiske forutsetninger. Disse utøverne har lav energikostnad, og de er ofte små og langlemmede, med relativt liten muskelmasse. Høyde kan også spille til deres fordel, selv om det ikke er dokumentert. Det er altså flere faktorer i kombinasjon, uten at vi må glemme doping, som dessverre også kan forklare deler av dominansen.

Kan vi fortsatt påvirke utstyr, ernæring og andre faktorer for å se nye rekorder?

Vi har ikke utforsket alt, og overraskelser kan fortsatt komme. Se bare på skoene. Hvem ville for ti år siden trodd at man kunne hente så mye på såkalte supersko? Nike lanserte til slutt Vaporfly 4, med en ny karbonfiberplate og ikke minst et nytt materiale og en ny form. I morgen kommer det helt sikkert enda bedre sko. Det samme gjelder ernæring. På markedet finnes det energigeler som gjør det mulig å få i seg mer karbohydrat per time. Det har vært, og vil alltid komme, framgang. Hver enkelt faktor optimaliseres og granskes for å forbedre prestasjonene. Selvfølgelig blir hvert sekund stadig vanskeligere å hente, men tidene vil fortsette å bli bedre. Det store temaet i maraton akkurat nå er utholdenhet eller robusthet. Med andre ord: Hvordan kan man holde en høyere andel av VO2maksen gjennom maraton, og hvordan kan man begrense fallet i energieffektivitet når man blir sliten?

Bør vi glede oss over dette konstante rekordjakten?

Det er et filosofisk spørsmål som etter min mening ikke har et entydig svar. Ser man det som en jakt på rekorder og stadig mer, slik vi kjenner det fra forbrukersamfunnet, synes jeg det gir liten mening. Men ser man det gjennom framskrittene det kan føre til for mange, blir bildet annerledes. Når man i rekordjakten arbeider med å forbedre bestemte faktorer, kan det også komme medisinsk forskning til gode. Alt vi gjør for å optimalisere trening, kan brukes for pasienter som også trenger fysisk aktivitet for å få bedre helse. Slik sett er rekordjakten nyttig. For enkelte utøvere handler rekordjakten dessuten om sosial status og premier som gjør det mulig å forsørge en familie. Kan man bebreide dem for det?

Finnes det risiko ved å ville løpe stadig raskere og lenger, koste hva det koste vil?

Ja. Toppidrett er ikke det beste utgangspunktet for god fysisk og mental helse. For optimal helse bør man være mye i aktivitet, kanskje opptil to timer om dagen. Rekordjakten er noe annet. Det gjelder én prosent av befolkningen, som kan trene fem til seks timer daglig. Men la oss huske at risikoen ved å ikke gjøre noe er langt større enn risikoen ved å trene for mye.

Hvilke prosjekter arbeider du med for tiden?

Min forskning, og arbeidet til teamet mitt, handler om utmattelse hos pasienter og hvordan fysisk aktivitet kan motvirke denne utmattelsen, selv om det kan virke kontraintuitivt. Når det gjelder løping, undersøker vi forskjellene mellom utmattelsen som oppstår etter terrengløping og etter maraton. Parallelt jobber jeg med et stort prosjekt som heter «0 to 100», og som skal lanseres innen sommeren. Vi skal rekruttere 20 stillesittende kvinner og 20 stillesittende menn og trene dem slik at de om 18 måneder kan stå på startstreken i CCC under UTMB («Courmayeur-Champex-Chamonix», 100 km, 6050 høydemeter). Målet er å følge den fysiske og mentale forvandlingen deres og vise at idrett kan gi langt bedre helse. Utvelgelsen bør starte til høsten. Akkurat nå leter vi etter partnere for å få budsjettet på plass.

Guillaume Millets arbeid handler ikke bare om å flytte grensene for idrettsprestasjoner. Det åpner også nye perspektiver for folkehelsen. Gjennom optimalisering av trening, forskning på utmattelse og nyskapende prosjekter som «0 to 100» viser han at prestasjonsjaget kan bidra til bedre livskvalitet, både for eliteutøvere og stillesittende mennesker. Et tydelig budskap om at fysiologisk forskning ikke stopper ved rekordene, men også kan styrke folkehelsen og gi framgang for den enkelte.

✓ Guillaume Millets nettsted: www.kinesiologui.com