Forfatteren som langdistanseløper: Haruki Murakami om løping

Haruki Murakami er kjent verden over for romanene som blander realisme og surrealisme. Med Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping har han skrevet en helt spesiell bok. Langt fra fiksjonsuniverset sitt forteller den japanske forfatteren om sin andre lidenskap, kanskje den aller første: løpingen. Etter hvert som sidene vendes, begynner man å lure på om han egentlig skriver om løping eller om det å skrive. Uansett er dette en bemerkelsesverdig bok for alle som begir seg ut på en lang og krevende innsats. Det kan være å starte en bedrift, komme seg ut av en vanskelig personlig situasjon, endre livsstil eller begynne med en kunstnerisk aktivitet. Murakami viser underveis at løping og skriving bygger på den samme tilnærmingen. Begge krever regelmessighet, utholdenhet og evnen til å holde fast ved et mål over tid. Gjennom minner, maratonløp og personlige refleksjoner gir han oss en tekst med en avvæpnende enkelhet, som gjør det lettere å forstå både den litterære og den sportslige veien hans. Som en lidenskapelig maratonløper har Haruki Murakami løpt en lang rekke maratonløp og også noen ultraløp. Litt av en prestasjon når man tenker på hvor mye energi skrivingen krever …

Haruki Murakami, en av verdens mest leste japanske forfattere

Haruki Murakami ble født 12. januar 1949 i Kyoto i Japan og vokste opp i en familie av lærere i japansk litteratur. Tidlig utviklet han likevel en fascinasjon for vestlig kultur, særlig jazz, klassisk musikk og amerikansk litteratur. Før han ble en anerkjent forfatter, drev Murakami i flere år en jazzklubb i Tokyo sammen med kona. Denne perioden forteller han om i begynnelsen av boken. Den første boken hans, Hør vinden synge, kom ut i 1979, fikk svært god mottakelse og oppmuntret ham til å fortsette som forfatter. Den internasjonale anerkjennelsen kom etter hvert med romaner som End of the World and Hard-Boiled Wonderland, Trekkoppfuglen, Kafka på stranden og 1Q84. Bøkene hans ble raskt oversatt til en rekke språk og begeistret millioner av lesere med stemningen, karakterene som treffer noe i oss og de universelle spørsmålene de reiser. I dag er han en av verdens mest leste japanske forfattere. Parallelt med forfatterkarrieren har den japanske forfatteren dyrket en sterk lidenskap for løping, og særlig maraton. Etter at han sluttet å røyke og la om til en sunnere livsstil, begynte han å løpe regelmessig tidlig på 1980-tallet. Snart klarte han seg ikke uten treningen, som han la til tidlig om morgenen før skrivingen. Løpingen ble raskt en avgjørende del av balansen i livet hans. Han har deltatt i en rekke maratonløp, blant annet New York og Boston. Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping slipper leseren inn i forfatterens hverdag og viser hvor viktig rutinene er for å hjelpe kroppen med å gjøre det vi ber den om, i Murakamis tilfelle å løpe og skrive. Her møter vi en svært disiplinert mann som er overbevist om at store prestasjoner først og fremst bygger på kontinuitet.

En bok med varig gjennomslag

Da Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping kom ut, vakte den straks oppmerksomhet blant Murakamis beundrere. Boken ble en stor suksess i Japan før den ble oversatt til en rekke språk og gjorde refleksjonene hans tilgjengelige for et internasjonalt publikum. En del av forklaringen ligger trolig i enkelheten. Boken har en direkte og personlig tone. Forfatteren henvender seg til leseren på en ukomplisert måte og deler tvil, vanskeligheter og erfaringer uten å gjemme seg. Denne oppriktigheten skaper umiddelbart en nærhet til forfatteren. Selv mennesker som ikke løper, kan kjenne seg igjen i spørsmålene han stiller. Bytt ut skriving med maling, og boken fungerer fortsatt. Han skriver også åpent om forholdet sitt til aldring, uten å gi opp av den grunn. Boken har dessuten blitt en referanse i løpemiljøer. Erfaringene hans viser at framgang i mindre grad handler om naturtalent enn om å gjenta innsatsen dag etter dag. Det er en av de viktigste lærdommene i boken. Dette realistiske synet står i kontrast til fortellinger som bare handler om prestasjon eller konkurranse. Litteraturinteresserte lesere kan glede seg over anekdotene fra mannen bak romanene, og får blant annet se hvordan treningsdisiplinen påvirker Murakamis skriveprosess direkte. Han sammenligner de to disiplinene, og det fungerer. Nesten tjue år etter utgivelsen er Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping fortsatt en referanse for løpere og litteraturelskere. Langsiktighet og utholdenhet står sentralt. Et verdifullt bidrag i en tid som helst vil ha alt med en gang, og resultater umiddelbart …

Lærdommene i boken: disiplin og utholdenhet

Utover den selvbiografiske fortellingen formidler Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping en rekke livsleksjoner, uten å gjøre noe stort nummer ut av dem. Den første handler om disiplin. For Murakami er de viktigste prestasjonene ikke resultatet av plutselig inspirasjon, men av jevnt arbeid, dag etter dag. Det gjelder både skriving og løping. Forfatteren understreker betydningen av repetisjon. Haruki Murakami løp på den tiden 10 kilometer hver dag, nesten uansett hva som skjedde. Om det blåste, regnet eller han var på jobbreise. Han er i dag 77 år og kan selvsagt ha endret treningsmengden siden den gang. Denne hengivenheten til treningen gjør inntrykk på leseren. Ifølge Murakami ligger den virkelige styrken i evnen til å holde fast ved rutinene, også når man er sliten, umotivert eller presset av hverdagen. Boken løfter også fram mental utholdenhet. Lange distanser konfronterer løperen med egne grenser. Man må lære å håndtere ubehag, tvil og lysten til å bryte. Murakami skriver om dette med mye humor. Han ser erfaringen som en skole i tålmodighet, som gjør oss bedre rustet til å møte livets vanskeligheter. Forfatteren viser også hvordan den indre utforskingen som følger med løpingen, kan gi en verdifull personlig balanse. Til slutt understreker boken betydningen av å definere sin egen suksess. For Murakami handler det ikke først og fremst om å slå andre, men om å være tro mot sine egne forpliktelser. Denne tilnærmingen oppmuntrer oss til å måle framgangen etter våre egne kriterier, ikke etter forventninger utenfra.

Gjennom disse refleksjonene går Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping langt utover sport og løping. Boken byr på en hel filosofi om innsats og utholdenhet, som kan brukes på mange områder i livet. Det er trolig denne universelle rekkevidden som gjør at den fortsatt inspirerer lesere med svært ulik bakgrunn.