Kan det å begynne sent med løping være den beste måten å holde lenge på?

✓ Vi ser nærmere på fenomenet sammen med idrettslegen og La Clinique du Coureur-eksperten Yann Schmitt.

Hvem kunne ha forestilt seg at de skulle oppdage et medfødt talent for løping som 40-åring? Sannsynligvis ingen, og likevel er Nathalie Mauclair nettopp en slik løper. På selve fødselsdagen sin løp hun sin første maraton. Ikke på 5 timer, slik en førstegangsløper kanskje ville gjort, men som en erfaren løper. 2.54 var hennes første tid på distansen. I dag er hun 55 år, dronning av ultraløp, og har begynt med triatlon, samtidig som hun fortsatt har løping på treningsplanen.

Det er klart at ikke alle får samme skjebne som Nathalie og blir skutt inn i løpingen på et sent tidspunkt. Men uansett resultatene ligger løpingens betydning et annet sted for disse førtiåringene, som allerede har et etablert liv. Mange begynte å bruke løpesko først sent i livet, drevet av ulike grunner. Noen holder seg imponerende lenge og stiller fortsatt til start i maraton i høy alder. Hva er hemmeligheten bak disse spreke masterløperne? Flere faktorer spiller inn, og en sen start på idretten kan være én av dem. Én ting er sikkert: Det finnes ingen aldersgrense for å begynne, og aller minst for å fortsette.

© Kenzo Mabeno

Når løpegleden kommer sent

« Det skjedde da jeg hadde jobb, hus, mann og barn … Jeg holdt nesten på å få tid til å ikke gjøre noen ting », forteller Nathalie Mauclair i podkasten Athlètes Mondiaux, om hvordan hun begynte å løpe som 40-åring. Trailløperen er ikke alene om å ha startet i en livsfase der alt ser ut til å være på plass, men der noe likevel mangler. Barna vokser til, blir mer selvstendige og frigjør tid. En tid som må fylles på nytt.

Noen ganger kommer impulsen fra et helt uventet hold. Etter hvert som hun fulgte barnas friidrettstrening, Marie Hanriot lot hun seg rive med av løpingen. « Sønnen min sa: ‘Bli med og jogg ned sammen med meg’», forteller hun. Så tok treneren vår meg under vingene sine og laget treningsplaner for meg. » Alix Revenu er 80 år og oppdaget også løpegleden ved en tilfeldighet, som 40-åring: « Jeg var i Landes. Om morgenen dro mannen min ut for å løpe. Jeg ble med ham. Det var en åpenbaring. Lukten av furutrærne, og han som løp rolig ved siden av meg. Dagen etter sa jeg til ham: ‘Skal vi gjøre det igjen.’ » Hun fikk raskt løpingen inn som en del av hverdagen: « Da vi bodde i Paris, dro vi ut og løp klokken 6. Mannen min skulle på jobb. Jeg hadde også barna. Vi løp i Tuileriene, og når jeg var alene, løp jeg helt til Pantin og videre. »

Andre begynner fordi de ønsker å gi noe videre. « Jeg ville la barna mine få oppleve dette », sier Julie Lajeunesse, som begynte å løpe etter fylte 30 og nylig satte personlig rekord, 45 år gammel. Og beundringen Michael Bettocchi ser i øynene til den tre år gamle sønnen når han krysser en mållinje, er uvurderlig. Etter å ha fulgt faren på løp får også gutten sitt eget øyeblikk i rampelyset. « På La Marlienne var det et løp for de aller minste. Det var én runde på banen, og han fullførte den, forteller den stolte faren. Uansett hva som skjer, kommer han til å ha lyst til å drive med idrett. » I disse historiene går flere utløsende faktorer igjen: et mer stabilt liv, påvirkning fra familien, et ønske om å dele opplevelser og en ny oppmerksomhet rundt kroppen. « Masterløpere er ofte mennesker som har fått livet på plass. De har jobb og noe fast, oppsummerer Yann Schmitt, idrettslege og ultraløper.Barna er åtte år, så de kan la dem være hjemme eller sykle ved siden av mens de løper. »

En mer bærekraftig treningsform

« Folk som begynner å løpe som 40-åringer, starter ikke på samme måte som da de var 20 », fastslår legen, som er ekspert på løping. Med alderen endrer løpsøkonomien seg, altså hvor mye energi en løper bruker på å holde en bestemt fart. Ifølge Schmitt: « De har mer erfaring, løper med større modenhet og disponerer løpet mer gjennomtenkt. » Selv når de har et tydelig mål, lytter de fleste som begynner i voksen alder, mer til kroppen. To år før Paris Marathon 2026 skaffet Michael Bettocchi seg startplass til løpet. Det kan virke som en gal idé når man vet at han på det tidspunktet hadde alvorlig fedme. Likevel fortsatte han å ta treningen i sitt eget tempo. « Det var den følelsen av: Kom igjen, meld deg på, fullfør. Men også at jeg ikke skulle ødelegge meg selv eller bli skadet», forteller han.

Generelt har voksne mindre hastverk. De er tålmodige og forbedrer seg gradvis. Ingen press, bare gode løpsfølelser, samtidig som de følger med på signalene kroppen sender. Første gang Alix Revenu løp, hadde hun allerede ambisjoner da hun sa til mannen sin: « Vent på meg. Jeg blir med. Jeg løper i 15–20 minutter. » Men ikke alle går rett på løpingen. For noen er gange det naturlige utgangspunktet. Koichi Kitabatake er 92 år og husker de første turene sine for 20 år siden: « I begynnelsen kunne jeg bare gå. Men snart oppdaget jeg at jogging var lettere enn rask gange. »

Det sosiale spiller også en viktig rolle for kontinuiteten. De som begynte gjennom kolleger eller venner, setter pris på å kunne dele en aktivitet på en annen måte. « Jeg følger løpere som har løpt i 30 år, men av ren lidenskap. Planen deres er å løpe i løpet av uken for å være klare til helgeturen med vennene», sier Yann Schmitt. Når man begynner å løpe, teller hvert steg, særlig etter fylte 40. Prestasjonen kommer i andre rekke. Selv om den er en drivkraft for enkelte, som Marie, som var avhengig av løpingen de første årene, eller Alix, som løp maraton etter maraton uten å stresse, forholder de seg annerledes til den. « Det er senere i livet man hører folk si: ‘Pass på, jeg vil ikke løpe for mye, for jeg må ta vare på restitusjonen’ », forklarer spesialisten.

Fysisk trenger man mer restitusjon jo eldre man blir. « En ung person kan gjennomføre flere harde økter med kortere mellomrom. Etter en lang og tøff tur vil en eldre person kanskje trenge litt mer tid på å hente seg inn. Det er dette man må følge med på, altså om det oppstår skader », fortsetter helsepersonellet. Yngre utøvere tar mindre hensyn til kroppen, særlig når prestasjon står på spill. « En av sønnene mine var fransk mester på 1500 meter. Han holdt på å jogge ned, de hørte et ‘knekk’, og så hadde han et brudd », forteller Marie, som ser nøkternt på sønnenes vei videre. De har blitt mer typiske søndagsløpere. Det er tross alt bedre enn å slutte helt med idrett, slik mange tidligere aktive gjør etter å ha prioritert intensitet og til slutt mistet motivasjonen. Som voksen blir tilnærmingen altså mer gjennomtenkt. Men gjør det faktisk at man kan holde på lenger?

Når en ung person løper på mosjonsnivå, er jeg ikke særlig bekymret for hvor lenge de kan holde på.

Å holde hele veien

« Det viktigste for meg er å komme i mål i god stand », sier Alix Revenu før hun legger ut på sin 45. maraton i forbindelse med 80-årsdagen, etter ti år uten løping. Hun kunne sette seg dette målet fordi kroppen fortsatt er i stand til å gjennomføre. Det gjelder ikke alle, blant annet ikke mannen hennes, som ikke lenger kan ta seg en løpetur langs sjøen i Cascais, der paret har bodd de siste ti årene.

Å bli eldre betyr ikke nødvendigvis at man må gi slipp på prestasjon, men at man definerer den på nytt. « Noen bryr seg ikke lenger om tiden, men følger med på aldersklassene og er veldig stolte over å kunne si: ‘Jeg ble beste kvinnelige masterløper’. » Andre utfordrer seg selv på andre måter enn gjennom resultatet, for eksempel ved å si: « Jeg vil løpe maraton når jeg er 60 », forklarer Schmitt. Uten nødvendigvis å tenke gjennom innsatsen som kreves for å komme dit, setter de seg andre holdepunkter. Da Koichi Kitabatake løp sin 36. maraton, ønsket han « bare å nyte stemningen », allerede lykkelig over å kunne tilbakelegge 42,195 km som 92-åring.

Noen er fortsatt svært aktive i friidrettsklubben sin, som klubbens eldste medlem, Rodrigues Diamantino, 82 år. Han er først og fremst en landeveisløper som liker 10 km, og begynte å løpe som 58-åring. « Da jeg sluttet å drikke », presiserer han, før han smilende legger til: « Jeg angrer ikke, for når jeg ser enkelte som knapt klarer å stå fordi de har løpt siden de var unge. » Ordene hans reiser et spørsmål: Sliter det på helsen å løpe fra ung alder? Dr. Schmitt nyanserer: Å løpe dårlig, kanskje. Men « når en ung person løper på mosjonsnivå, er jeg ikke særlig bekymret for hvor lenge de kan holde på ». Det er ingen fare ved å løpe når man blir eldre, snarere tvert imot. Fordelene er mange: bedre hjerte- og karhelse, lavere risiko for høyt blodtrykk, hjerteinfarkt, enkelte kreftformer og tilbakefall, bedre kognitiv funksjon, og vedlikehold av ledd og muskler samt bedre benhelse. I tillegg kommer søvn og generell livskvalitet. Derfor trener Diamantino tre til fire ganger i uken: « Da jeg begynte sent, oppdaget jeg at det ga mye igjen både for helsen og fysikken. »

Nøkkelen, uansett alder, er å tilpasse treningen, redusere belastningen ved behov og prioritere kontinuitet. « Jeg vil heller at dere løper et kvarter hver dag enn én lang søndagstur som ødelegger knærne. Når man ser på den ukentlige mengden, kommer dere bedre ut av det, samtidig som dere tar vare på helsen », sier Schmitt. Han understreker også hvor viktig styrketrening er for løpere, « særlig i den alderen, fordi muskelsvinnet kan komme ganske raskt, og styrketrening bremser utviklingen ».