Likestilling i maraton: fra historisk utestengelse til dagens anerkjennelse

Når Paris Marathon 2025 nærmer seg, viser statistikken at full likestilling ennå ikke er nådd, selv om andelen kvinner stadig øker. Av 55 000 deltakere er 13 750 kvinner, altså 25 % av de påmeldte. Maraton, en av friidrettens klassiske øvelser, har lenge vært nærmest stengt for kvinnelig deltakelse.

I flere tiår var kvinner fullstendig utestengt fra de store idrettsarrangementene. Pierre de Coubertin, grunnleggeren av de moderne olympiske leker, var sterkt imot kvinners deltakelse i friidrett og store konkurranser. «OL bør være forbeholdt menn, mens kvinnenes fremste oppgave bør være å krone vinnerne.» (Pierre de Coubertin, La Pédagogie sportive, 1912.) «Det er usømmelig at tilskuere skal utsettes for risikoen for å se en kvinnes kropp bryte sammen foran øynene sine. Dessuten er ikke kroppen hennes, uansett hvor sterk hun er, skapt for å tåle visse belastninger.» Han motsatte seg kvinnelige utøvere og videreførte samtidens medisinske argument om at kvinner ikke kunne drive idrett fordi de var for skjøre.

På 1900-tallet mente man at fysisk aktivitet kunne gjøre kvinner sterile, forvandle dem til menn og oppmuntre til utsvevende liv ved å få dem til å vise fram kroppen på idrettsplassene. Pierre de Coubertin og tilhengerne hans hevdet at kvinner «ikke er skapt for idrett, av medisinske, estetiske og moralske grunner. Den gjør dem styggere, tar fra dem femininiteten og utgjør en fare for helsen deres, men også for samfunnet og særlig familielivet, fordi den hindrer dem i å ta seg ordentlig av hjemmet.» (Barbusse, 2016, s. 121, sitert etter Pierre de Coubertin.) Å nekte kvinner å løpe var også en måte å hindre deres frigjøring og frata dem frihet. Det uttrykte frykten for at de skulle bli selvstendige, og til syvende og sist for at de skulle bli likestilt med menn.

For motstanderne av kvinneidrett var det å drive idrett i strid med denne påstått skjøre kvinnelige fysikken, i tillegg til at det ble sett på som forstyrrende. Vitenskapen hevdet at belastningen fra fysisk aktivitet, som løping, kunne føre til at kvinners kjønnsorganer løsnet. Det var også en av grunnene til at 400 meter hekk først ble olympisk øvelse for kvinner i 1984. Pierre de Coubertin motarbeidet kvinners adgang til konkurranseidrett og hevdet at «idretten er selve symbolet på mannlighet». (De Coubertin, Essai de psychologie sportive, Jérôme Million [1913] 1992, s. 151.)

Alice Milliat, forkjemperen for kvinners adgang til løpskonkurranser

Aktivisten Alice Milliat sto opp mot baronen en rekke ganger og krevde at kvinner skulle få delta i friidrett under OL. Feministen ledet også organisasjoner for kvinner fra 1912, blant annet Fémina Sport og l’Ondine de Paris, og senere Fédération des sociétés féminines sportives de France. I tillegg arrangerte hun olympiske leker for kvinner. Det ble arrangert løp bare for kvinner, men distansene var fortsatt langt unna maratonlengde.

Sosiologen Béatrice Barbusse trekker blant annet fram «Marche des midinettes i 1903, et løp fra Tuileriene til Nanterre med over tusen deltakere», og «Chaville-crossen, i området rundt Paris, som ble arrangert 28. april 1918 og var det første løpet der kvinner konkurrerte i shorts og trøye». (Barbusse, 2016, s. 122.) Denne aller første kvinnelige terrengløpskonkurransen på 2400 meter gjorde inntrykk. Kvinnene viste armer og bein og tok seg ut i konkurranse, noe som ble regnet som usømmelig.

Dagen etter var pressen kritisk, men også nysgjerrig. Broucaret beskriver det slik: «De 42 deltakerne var kledd som menn, i trøye og shorts, en bekledning motstanderne mente var usømmelig. Arrangementet fikk likevel støtte fra de viktigste sportsavisene på den tiden, nemlig L’Auto og L’Echo des Sports.» (Broucaret, 2012, s. 18.) Kvinneidretten «oppsto altså ikke gjennom en gradvis åpning av mannlige idrettsklubber for kvinner, der kvinnene var uønsket, men gjennom aktivismen til noen få pionerer, med Alice Milliat som frontfigur». (Broucaret, 2016, s. 122.) Det er takket være stemmen til kompromissløse aktivister som Alice Milliat, ofte glemt i ettertid, at kvinner i dag har rett til å stille på de samme startlinjene som menn.

Ett skritt fram, to tilbake

I friidrett fikk kvinner endelig delta i noen få øvelser under OL i Amsterdam i 1928: 100 meter, 800 meter, 4 × 100 meter, høydehopp og diskos. Spørsmålet om kvinnelig deltakelse i maraton var ikke engang aktuelt. Selv om IOC-president Henri de Baillet-Latour, Coubertins etterfølger, godtok at kvinner konkurrerte, «var motstanden mot kvinneidrett fortsatt rådende», påpeker sosiologen Fabienne Broucaret (Broucaret, 2012, s. 16). Framskrittet for kvinner i friidrett ble kortvarig. Under og etter 800-meteren, som ble vunnet av tyske Lina Radke, var konkurrentenes ansikter preget av anstrengelsen, og noen sank sammen etter målpassering. Det var dette avisene og IOC festet seg ved da kvinner fikk delta i øvelsen. De ropte skandale og beskrev et sørgelig skue med «disse stakkars kvinnene».

Øvelsen utløste et ramaskrik blant motstanderne av kvinner i friidrett og i mediene, som ikke nølte med å forvrenge virkeligheten for å spre forestillingen om at kvinnens fysikk gjorde henne ute av stand til å yte fysisk. Lina Radkes manglende femininitet ble også trukket fram. Kravet om å bevise sin kvinnelige identitet i idretten, som på den tiden var mennenes verden, var et avgjørende tema. Også i dag dukker slike debatter opp når kvinnelige utøveres fysikk vurderes som for maskulin og dermed mistenkelig.

Etter denne 800-meteren i Amsterdam fikk kvinner ikke lenger løpe distanser over 200 meter i OL, helt fram til 1960, altså i... 32 år. Det skulle en stor begivenhet til før kvinner fikk adgang til lange distanser som maraton. I Boston i USA klarte en 20 år gammel kvinne å melde seg på byens maraton takket være treneren sin. Han oppga ikke fornavnet hennes, bare initialen: K. Switzer, altså Katherine Switzer.

Katherine Switzer, mot og symbolkraft

19. april 1967 stilte Katherine Switzer på startstreken, sminket for anledningen. Var det en måte å understreke femininitet på en distanse forbeholdt menn? Hun var omgitt av treneren Arnie Briggs og kjæresten Tom Miller, som var sleggekaster. Den lille gruppen holdt sammen for ikke å vekke mistanke.

Etter bare seks kilometer kastet en arrangør seg over henne for å rive av startnummeret, mens han ropte: «Forsvinn fra løpet mitt og gi meg disse numrene!» Fotografer som befant seg på rett sted til rett tid, fanget scenen. Treneren dyttet arrangøren unna, og den unge kvinnen fortsatte maratonløpet og fullførte på 4.20. Hun nektet å gi seg. Hun ville bevise for hele verden at kvinner var i stand til å løpe 42,195 km. Dagen etter skrev pressen om henne, den uoffisielle deltakelsen og særlig scenen der arrangøren forsøkte å kaste henne ut av maratonløpet. Men hun ble diskvalifisert og senere suspendert av det amerikanske friidrettsforbundet. Mediene grep fatt i historien. Hun var «jenta som utfordret maratonarrangørene» (Patrick Karam og Magali Lacroze, Le livre noir du sport, 2020, s. 53). Fotografiene av scenen spredte seg siden over hele verden og gjør fortsatt inntrykk.

«Bildets kraft og den konkrete framstillingen av en kamp skulle bidra til en generell bevisstgjøring og til at kvinner gradvis ble inkludert i idrettskonkurranser. Katherine Switzer skulle dessuten vinne kvinneklassen i New York City Marathon sju år senere!» (Patrick Karam og Magali Lacroze, 2020, s. 54.) Den unge utøverens mot bidro til en bevisstgjøring som drev kvinnenes kamp for deltakelse i konkurranser framover. Som Béatrice Barbusse forklarer, «erobret kvinnene retten til å løpe lange distanser, særlig maraton, utenfor det organiserte forbundssystemet, som hardnakket og til tider voldelig nektet dem denne retten, slik et berømt fotografi viser». (Barbusse, 2016, s. 291.)

Fordi Switzer hadde bevist at kvinner kunne fullføre distansen, åpnet Boston Marathon for kvinner i 1972. I dag er 45 % av de påmeldte til Boston Marathon kvinner. Mesteren opprettet senere løp bare for kvinnelige løpere. Hun deltok i 39 maratonløp i løpet av karrieren og vant New York City Marathon i 1974.

Switzer ble dermed den første kvinnen som deltok i et maratonløp med offisielt startnummer. Året før hadde amerikanske Bobbi Gibb blitt den første kvinnen til å løpe et maraton, men i skjul og uten startnummer (3.21.40). Etter å ha blitt avvist av arrangørene gjemte hun seg i en busk og snek seg inn i løpet. Løperne lovet å beskytte henne dersom hun skulle bli kastet ut, siden det var lov å løpe på offentlig vei.

Motstanden holdt seg helt inn på 1970- og 80-tallet

I Frankrike var Raymonde Cornou en av de første kvinnene som løp maraton på 1970-tallet, selv om landeveisløp ikke var åpne for kvinner. I et intervju med nettavisen ABLOCK! forklarte hun: «Disse løpene ble arrangert av menn, forbeholdt menn, og vi kunne ikke engang melde oss på. Vi måtte vente til 1975–80 før det ble litt enklere å få tilgang.» (Raymonde Cornou, intervjuet av Sophie Danger for ABLOCK!, 2022.)

Raymonde Cornou trosset lenge forbudene for å følge løpermannen sin: «Jeg lot som om jeg også deltok, med startnummer, men jeg hadde ikke noe.» (Raymonde Cornou, intervjuet av Sophie Danger for ABLOCK!, 2022.) Hun deltok til og med i et fransk mesterskap i maraton for menn. Representantene for det franske friidrettsforbundet likte ikke denne uoffisielle deltakelsen. Aktivisten fortalte: «[...] De kom kjørende mot meg og forsøkte å dytte meg ned i grøfta. Jeg slo på bilen, og vi utvekslet noen kraftuttrykk. De sa at jeg ikke hadde lov til å løpe [...]»

Raymonde Cornou lot seg ikke stoppe. Hun fortsatte og forklarte at hun fulgte mannen sin. Arrangørene kunngjorde da at han var diskvalifisert, men de tok feil av startnummeret og kastet ut en annen deltaker. Raymonde Cornou ble utestengt på livstid fra det franske friidrettsforbundet. Hun svarte at det var det samme for henne, siden hun ikke hadde lisens. Den opprørske utøveren gjentok stuntet i et annet fransk mesterskap i maraton, og denne gangen forsto arrangørene at det var nytteløst å forsøke å stanse henne. Hun ble dermed den eneste kvinnen som deltok, selv uten startnummer. Andre mosjonsløp motsatte seg også deltakelsen hennes, til tross for at hun truet med å varsle pressen eller løpe med en plakat på ryggen for å rette søkelyset mot funksjonærenes avslag. «[...] Til slutt måtte de la meg gjøre det», oppsummerte den kompromissløse utøveren. (Ibid.)

Raymonde Cornou trosset forbudene og klarte å løpe sammen med mennene, selv om forakten var total. Hun fortalte ikke bare at hun ble ignorert ved målgang og nektet plass på seierspallen og i premieutdelingen, men også at hun ble dyttet og kritisert av andre løpere. Som svar gledet hun seg over at hun under løpene hadde stoppet langs jordene for å plukke blomsterbuketter, slik at hun kunne krysse målstreken med dem. Det ble hennes måte å feire løpet på. «Jeg møtte sarkasme fra de andre løperne. Noen dyttet meg og sa at jeg ikke hadde noe der å gjøre, at jeg burde stå ved oppvaskkummen og at plassen min var hjemme. [...] Jeg hørte en mann blant publikum komme med en nedsettende kommentar om brystene mine. Jeg stoppet, gikk tilbake, slo ham i ansiktet og fortsatte løpet. En journalist skrev om episoden, og den følger meg fortsatt!» (Ibid.)

Motstanden fra arrangører og løpere var svært sterk, til tider direkte voldelig. Forestillingene om at kvinnens plass var i hjemmet, og at hun bare skulle være vakker og lydig, sto i veien for kvinners adgang til løping. Likevel var Raymonde Cornou til stede i nesten alle løp. Hun reiste gjennom Europa og resten av verden for å løpe maraton. Etter hvert ble hun populær og inspirerte mange kvinner. Maratonløperen deltok i et stort antall konkurranser og fikk stadig mer støtte fra publikum og arrangører.

En langsom, men gradvis åpning for kvinnelige maratonløpere

I 1972 åpnet Boston Marathon for kvinner, Berlin Marathon fulgte i 1974, deretter Madrid i 1978 og Stockholm og Paris i 1979. I 1982 fikk kvinner delta i EM i maraton, året etter i VM og i 1984 i OL i Los Angeles. Amerikanske Joan Benoit tok gullet på 2.24.52. Men det var ikke den olympiske mesteren som fanget medienes oppmerksomhet i 1984. Sveitsiske Gabriela Andersen-Schiess traff publikum da hun kom inn på stadion 20 minutter etter vinneren. Maratonløperen vaklet og var nær ved å stoppe, helt til en tilskuer heiet på henne, og snart hele stadion. Den dagen fullførte hun på 37. plass med tiden 2.48.42.

Båret fram av dette publikumet, først sjokkert og deretter imponert, illustrerte øyeblikket en gradvis holdningsendring til kvinnelige utøveres kampvilje og plass i en øvelse som lenge hadde vært forbeholdt menn. Mens Lina Radkes seier på 800 meter under OL i 1928 hadde sjokkert opinionen, viste OL i 1984 endelig en tydelig beundring for kvinner som konkurrerte på høyeste nivå.

Den intense kampen som pionerer som Switzer, Gibb, Cornou og Milliat førte, har gitt dagens kvinner retten til å konkurrere på lik linje med menn på lange distanser som maraton.