Marokko, verdens nye lekeplass for langdistanseløping

Noe er i ferd med å endre seg i Tunisia, Algerie, men også og særlig i Marokko. Ikke en plutselig revolusjon, snarere et gradvis økende trykk. En region som lenge har stått i skyggen av Øst-Afrika, Rift Valley, Iten og Bekoji, er i ferd med å etablere seg som en reell global hub for langdistanseløping. Tallene taler for seg. Casablanca Marathon samlet over 10 000 løpere i fjor, i en inkluderende atmosfære midt i den marokkanske storbyen, med elitetider som løfter arrangementets prestisje. I Marrakech bød den 36. utgaven av det internasjonale maratonløpet på nærmere 16 000 forventede deltakere fordelt på de ulike distansene, som del av en utvikling mot større modernisering og åpenhet. Tall man knapt kunne forestille seg for ti år siden.

Mens mosjonsløpene vokser, følger eliten etter. El Mahjoub Dazza vant Casablanca Marathon på 2.09.43, foran Omar Ait Chitachen på 2.10.31. Tidene vitner om et høyt konkurransenivå. På kvinnesiden ligger Keltoum Bouasriya og Hasna Zahi, begge marokkanere, jevnlig langt fremme i feltet sammen med kenyanere og etiopiere. Det østafrikanske hegemoniet er ikke lenger knusende. Det blir utfordret.

Rabat-stevnet, et globalt utstillingsvindu

Hvis ett symbol skulle oppsummere regionens ambisjoner, måtte det trolig være Meeting International Mohammed VI d’Athlétisme. Stevnet på Olympiastadion i Rabat har i flere år vært en fast del av Diamond League, friidrettens tøffeste stevneserie. For nesten nøyaktig ett år siden vant Soufiane El Bakkali 3000 meter hinder foran et internasjonalt publikum, med 8.00,70 på hjemmebanen i Rabat. Ved siden av ham i samme løp endte Mohamed Amin Jhinaoui, fra Tunisia, på sjetteplass med 8.10,59. To nordafrikanske nasjoner blant de seks beste i et Diamond League-løp. Det er ikke lenger tilfeldig, men en trend.

© Soufiane El Bakkali personifiserer denne friske marokkanske vinden. © World Athletics

I 2023 løp El Bakkali på 7.56,68 på hinder, den beste tiden i verden på elleve år og en rekord satt på hjemmebane foran sitt eget publikum. Det er den typen bilde som fester seg hos managerne og agentene som setter opp utøvernes terminlister. Å ha et Diamond League-stevne på hjemmebane er et kraftig signal. Ikke bare til løperne, men også til kringkastere, sponsorer og hele den globale langdistanseøkonomien.

Ifrane, langdistansens dårligst bevarte hemmelighet

Ifrane ligger 1650 meter over havet i fjellene i Midt-Atlas. Byen har et fuktig, kontinentalt klima, betydelig årsnedbør og en gjennomsnittstemperatur på 12,5 grader. Oversatt til langdistanseløperspråk: ideelle treningsforhold. Ikke for varmt, ikke for kaldt, og akkurat nok høyde til å stimulere produksjonen av røde blodceller uten å slite ut beina.

Ifrane er populær blant utøvere takket være høyden på 1750 meter, som får kroppen til å utvikle flere røde blodceller for å frakte oksygen i tynnere luft. Hicham El Guerrouj gjorde selv byen til hovedkvarteret sitt og trente der flere ganger i året, med opphold på minst tre uker hver gang, i sedertreskogen rundt byen. Utøvere som Gabriela Szabo og Qatars landslag har også slått seg ned i Ifrane. Byens rykte er for lengst etablert i internasjonale utholdenhetsmiljøer. 

El Bakkali har på sin side aldri ønsket å reise noe annet sted. «Jeg har fått mange erfaringer videreformidlet fra tidligere utøvere, blant andre Hicham El Guerrouj, som rådet meg til aldri å lete etter andre steder å trene enn i Marokko. Jeg har sett at det bringer meg hell, så jeg endrer ikke på det», forklarte han. I januar 2025, da snøen dekket høydene i Midt-Atlas, var den doble olympiske mesteren fortsatt der og trente i Ifranes bitende kulde. Han så de ekstreme forholdene som en mulighet, ikke et hinder. «Akkurat nå trener jeg i høyden i Ifrane. Det snør, det er kaldt, og jeg spør meg selv: Hvorfor tilbringer jeg all denne tiden i fjellet og legger ned all denne innsatsen? For å få til noe. For å vinne», sa han i et nylig intervju med The National. Fjellet som drivkraft, ikke begrensning.

Gjennomtenkt høyde, ikke ekstrem høyde

Dette er et av regionens minst omtalte, men sterkeste kort. I motsetning til steder i ekstrem høyde, som Mexico City på 2240 meter, satser Marokko på mellom 1650 og 1800 meter. Det er et spenn der de fysiologiske tilpasningene maksimeres uten den lange akklimatiseringen som kan hemme de første ukene. For en europeisk utøver som kommer fra Paris eller Madrid, holder det som regel med noen dager for å finne rytmen og gjennomføre gode kvalitetsøkter. Trenerne setter pris på det. Managere med korte forberedelsesvinduer setter enda større pris på det.

I tillegg kommer logistiske fordeler som friidretten internasjonalt først nå begynner å regne ordentlig på: under tre timer med fly fra de fleste europeiske hovedsteder, tilnærmet like tidssoner og et kostnadsnivå som er klart lavere enn i Font-Romeu eller St. Moritz. En treukers høydeblokk i Ifrane mellom et halvmaraton og et stort maraton? Tilgjengelig, gjentakbart og effektivt. Nesten opplagt.

El Bakkali, et produkt av systemet og en modell for morgendagen

Bak tidene og startnumrene finnes en mann som bedre enn noen andre personifiserer utviklingen i nordafrikansk friidrett. Soufiane El Bakkali, født i Fès i en familie med beskjedne kår, ble oppdaget gjennom en stor skolebasert talentspeiding i arbeiderklasseområdet El Merja, der 3600 skolebarn deltok. Et bredt kast med nettet som hentet inn en olympisk mester. Som dobbelt olympisk mester på 3000 meter hinder, i Tokyo i 2021 og Paris i 2024, ble El Bakkali den første marokkaneren til å forsvare en olympisk tittel i to påfølgende leker, og bare den andre hinderløperen som har klart det siden finnen Iso Hollo i 1932.

I starten av 2026, fra høydene i Ifrane, forbereder El Bakkali sesongen med ett klart mål: å slå verdensrekorden på 3000 meter hinder, som innehas av etiopieren Lamecha Girma med 7.52,11. «Hicham er en legende for meg, sa han. Han lærte meg hele tiden: ‘Jeg trener, jeg jobber hardt. Hvorfor? For å vinne.’ Og jeg sier det samme. Det er forskjell på en utøver som bare jakter tider, og en utøver som tenker på tidene, men også jakter medaljer. Det er den viktigste lærdommen han ga meg». 

Denne modellen, fra skolebasert talentspeiding til olympisk pallplass, med overføring mellom generasjoner som rød tråd, begynner å forme en helhetlig tankegang. El Guerrouj ble selv oppdaget allerede som 14-åring av Aziz Daouda, som den gang var nasjonal teknisk direktør, før han begynte ved det nasjonale friidrettsinstituttet i Rabat. Verdikjeden finnes. Den mangler bare fortsatt noen ledd.

Marokkansk maraton, en identitet tar form

Før hun tok steget opp på 42,195 kilometer, hadde Fatima Ezzahra Gardadi allerede dominert den nasjonale banen. Hun ble marokkansk mester på 5000 meter i 2019 og løp sin første maraton i Marrakech i 2022, på 2.25.07. En lovende debut. Året etter bekreftet hun nivået i Rabat og sikret seg billett til de store internasjonale scenene.

Den billetten brukte hun med bravur. 26. august 2023 vant Gardadi bronse på maraton under VM i Budapest på 2.25.17 og ble den første marokkanske utøveren med VM-medalje på distansen. «Det er en utrolig følelse å vinne denne medaljen», sa hun. «Jeg er svært stolt over å kunne gi denne medaljen til hele den arabiske verden og spesielt til det marokkanske folket.» Rangert som nummer 159 i verden før Budapest. VM-medaljør da hun dro hjem. Maghreb har overraskelser på lager. I dag trener 32 år gamle Gardadi i Marrakech under oppsyn av ektemannen, utøveren Mustapha El Houdadi, med en enkel, men knivskarp ambisjon: «Å vinne en medalje i OL og representere Marokko på best mulig måte.» En ambisjon smidd på marokkanske veier. Det er også nytt.

Det El Guerrouj så før alle andre

Siden Paris 2024 har Hicham El Guerrouj uttalt seg offentlig om tilstanden i marokkansk friidrett, uten å legge fingrene imellom. Han har minnet om at man ikke blir olympisk mester over natten, og at et slikt mål krever langsiktig forberedelse og støtte fra sportsdepartementet, forbundet, olympiakomiteen, klubben, kretsen og familien. Han satte også ord på det som må bygges: et «økosystem» som han mener er avgjørende for å utvikle mestere som kan vinne olympiske medaljer, og ba myndighetene endre mentalitet.

Økosystemet. Ordet er ute. Og det er nettopp dette Nord-Afrika er i ferd med å bygge, stein for stein, med Diamond League-stevner, maratonløp som løfter nivået, høydeopphold med global anerkjennelse og én eller to generasjoner utøvere som viser at talentet finnes. Det trenger bare bedre oppfølging.

Alt gjenstår å bygge … og det er nettopp derfor det blir spennende

Nord-Afrika er ennå ikke Etiopia eller Kenya. Det prøver heller ikke å være det. El Bakkali er fortsatt den eneste marokkanske friidrettsutøveren som tok olympisk medalje under Paris-lekene i 2024, et resultat som speiler mangelen på forberedelser og det høye globale konkurransenivået. Bredden mangler fortsatt, talentspeidingen har hull, og parafriidretten begynner så vidt å profesjonaliseres regionalt gjennom ernæring, medisinsk oppfølging og toppidrettsledelse. 

Men nettopp derfor er utviklingspotensialet det som gjør historien interessant. Når en region går fra en generasjon isolerte ikoner som El Guerrouj, Hissou og Gharib til et strukturert økosystem med sertifiserte arrangementer, internasjonalt anerkjente treningsleirer og lokalt utviklede utøvere som presterer på verdensscenen, er noe i ferd med å skifte.

Skiftet pågår. For verdenseliten på langdistanse er Nord-Afrika i ferd med å bli et sted man ikke lenger kan overse. Og for løpere som leter etter sitt neste treningsopphold, ligger svaret kanskje allerede et sted mellom sedertreskogene i Midt-Atlas, 1650 meter over havet, der en dobbelt olympisk mester fortsatt trener i snøen fordi han har lært at det er der alt begynner.

➜ Se maratonkalenderen