Når løping blir en livsstil: Rutiner, kosthold, reiser, lesing … Alt dreier seg om maraton

Å høre på «Run Boy Run» av Woodkid 38 ganger på rad får ikke sluttiden under to timer, men ideen har unektelig sin sjarm. Og sant å si er det mange som prøver. Når hodet, hjertet og joggeskoene er vendt mot én eneste besettelse, maraton, begynner alt annet å ordne seg rundt den. Jobben, måltidene, helgene, spillelistene. Livet blir en lang mental løpetur, taktfast til det samme refrenget: forberede seg, løpe og begynne på nytt. « Det er bare det vi tror vi kan være, som begrenser oss », som den kenyanske GOAT-en Eliud Kipchoge formulerte det så presist.

Å holde blikket på målet

Det begynner ofte med et øyeblikk som utløser noe. En video fra New York Marathon, en kompis som kommer hjem med en medalje rundt halsen, eller ønsket om å bevise for seg selv at man er i stand til det. Derfra smaker ingenting helt som før. Hver løpetur blir et skritt mot «det store løpet», hver intervalløkt en stille kamp mot latskapen. Maraton er ikke bare en fysisk utfordring, men et lite livsprosjekt. 

« Å løpe maraton handler først og fremst om å lære å kjenne seg selv, respektere seg selv og sprenge egne grenser », sa Christelle Daunay, europamester på maraton i Zürich i 2014. For dette er et løfte man gir seg selv. Og for å holde det må man organisere seg, lære å si nei til fuktige kvelder på byen, søvnige søndagsmorgener og burgere etter midnatt. Kort sagt: bygge en verden der alt kretser rundt kilometerne man legger bak seg.

Maratonløperens rutine

Blant disse nye tilhengerne finnes det både dem som løper når de får tid, og dem som lever for å løpe. Vekkerklokken stilles noen ganger tidligere enn hos bakere, treningstøyet brettes kvelden før som en uniform for oppdraget, og ukene strekker seg i takt med lange, regntunge søndagsturer. « På morgener med regn tenker man at det er umulig, forteller Thomas, 24 år og allerede maratonfinisher flere ganger, blant annet i La Rochelle. Og så drar man ut … og kommer stolt hjem, selv om man er gjennomvåt ». Løpingen blir et ritual: favorittsokkene, GPS-klokken som lades religiøst, spillelisten med ekstra trøkk til de 30 kilometerne med lidelse. Ofte legger man ut alene, grytidlig, i regnet, og synes nesten det er romantisk.

Søndagsnomadiet

Et maraton forberedes også ved matbordet. Mellom grøt-entusiastene og dem som har sett lyset i energigel med cappuccinosmak finner alle sitt eget drivstoff. Måltidene blir strategier, og fredagskveldens pasta et hellig ritual. Man lærer å sette pris på bananer som nesten er overmodne, måle inntaket og styre unna utskeielser. Pinten etter løpet blir det eneste aksepterte unntaket fra disiplinen. Alt med ett mål for øye: å stå på startstreken lett, skjerpet og klar til å fordøye kilometer etter kilometer uten å be om nåde. « Man løper også med det man har i magen, det er der alt avgjøres », fortsetter Thomas.

Planlegg livet som en løpskalender

Etter hvert blir maratonløpene tidsmarkører. Vår: Paris. Høst: Berlin. Sommer: et høydeleløp «for moro skyld». Feriene velges nesten etter løypetraséen eller høydemeterne i den lokale halvmaratonen. Man finner hotell nær start, regner ut hvor lang tid det tar å hente startnummeret og bestiller bord på en restaurant etter målgang for å «fylle på». Å reise for å løpe blir en annen natur. Verden deles i to: byene man allerede har løpt i, og dem som venter på tur. Marie, en 27 år gammel maratonløper fra Lille, oppsummerer det enkelt: « Jeg organiserer reisene mine rundt løpene. Selv på en tur på bare noen dager vil jeg kjenne byen mens jeg løper gjennom den. »

Når startnummeret blir et pass

Noen samler på kjøleskapsmagneter, andre på maraton. «Racing-turisme» lokker stadig flere entusiaster, som gjør hvert løp til et kulturelt eventyr. Løpe i Tokyo, sette foten på Central Park, klatre opp de kuperte gatene i Lisboa … Startnummeret blir et pass, og hver medalje en madeleinekake fra fortiden. Bak hver sluttid ligger et minne: folkehavet i Boston, varmen i Roma, det fine regnet i London. Innerst inne smelter anstrengelsen sammen med reisen. Slik opplever man en by på en annen måte, i takt med pusten og asfalten.

Løpekulturen under huden

Og når joggeskoene er satt bort, fortsetter lidenskapen. Bøker om mental styrke, dokumentarer om Eliud Kipchoge, podkaster om mental forberedelse … « Bare disiplinerte mennesker er frie ». Et mantra den kenyanske legenden har levd etter i lang tid. Den moderne løperen dyrker nemlig kunnskap like mye som han svetter. Noen leser «Born to Run» på nytt som et manifest, andre følger proffenes videoer på YouTube med religiøs troskap. Løpingen blir en kultur, et språk, en måte å være i verden på. En maratonløper nøyer seg ikke med å løpe: Han drømmer om løping, snakker om den, analyserer og dissekerer den. Han vet at treningen ikke stopper ved målstreken. Og han begynner igjen, gang på gang.

Når medaljen først henger rundt halsen, lover man alltid seg selv å ta en pause. Sove, roe ned, tenke på noe annet. Så tikker det inn et varsel: «Påmeldingen til Valencia Marathon er åpnet.» Og hjertet setter i gang igjen. For maraton er ikke bare et løp. Det blir en livsstil, en der hvert steg forteller en ny historie.

➜ Se maratonkalenderen