Har du møtt sentralguvernøren?

Modellen om sentralguvernøren

Det skjedde igjen for noen uker siden … Ved starten på et kjent løp mellom Saint-Étienne og Lyon fanget vi opp en hviskende samtale mellom profilerte løpere. I denne diskusjonen mellom innvidde dukket den samme formuleringen opp flere ganger: «sentralguvernør» … En formulering som visstnok kunne være magisk når rekorder skulle knuses. Vi kastet oss over tilgjengelige kilder før startskuddet gikk. Informasjonen lot ikke vente på seg. Guvernøren spiller riktignok en rolle under løpet, men er først og fremst en nyttig figur i treningen.

La oss forklare: Modellen om sentralguvernøren er navnet på en teori som ble lansert i 1997 av den sørafrikanske forskeren Timothy Noakes, en forsker som både er anerkjent og omstridt. Hva hevder denne akademikeren? I forlengelsen av arbeidet til nobelprisvinneren i medisin (1922), Archibald Hill, som foreslo at hjertet ble beskyttet av hjernen, lanserer Noakes følgende hypotese: Nervesystemet regulerer innsatsen når vi blir slitne. Hjernen begrenser evnen vår til å presse oss forbi den opplevde utmattelsen, for å sikre overlevelse. Ifølge Noakes fungerer hjernen, altså guvernøren, som en regulator av innsatsen. Dermed er ikke utmattelse bare en fysiologisk hendelse, men også en nyttig følelse som beskytter kroppen. Modellen utfordrer den vitenskapelige forklaringen om at utmattelse skyldes begrensninger i hjertefunksjonen, fordi hjertet ikke lenger klarer å gi musklene tilstrekkelige betingelser til å fortsette arbeidet på samme belastningsnivå. Følelsen av utmattelse skal oppstå når denne grensen nås. I teorien om sentralguvernøren er utmattelse et verktøy kroppen bruker for å få oss til å senke farten. Hjernen analyserer ulike perifere signaler (muskulær utmattelse, kroppstemperatur, oksygenering, smerter, skader …), men også psykologiske faktorer (erfaring med distansen, forventet prestasjon, selvtillit …). Et av argumentene doktoren, eller «guvernøren», trekker frem, er øyeblikket når løperen plutselig får kreftene tilbake, for eksempel på den siste kilometeren, selv om kroppen var helt tom noen kilometer tidligere.

Noakes, fra praksis til teori

Timothy Noakes, forsker og professor ved University of Cape Town i Sør-Afrika, har selv forsket på temaet. Og ikke bare litt! Denne forskeren, som brenner for løping og idrett generelt, har også skrevet om sykling og rugby, og har deltatt i mer enn 70 maraton- og ultramaratonløp. Det har utvilsomt gitt ham et solid erfaringsgrunnlag. Ingen kan beskylde ham for å mangle lidenskap for temaet! Arbeidet hans er blitt anerkjent og bidrar til å flytte forskningen fremover. Han skriver om det i flere av bøkene sine om løping. Doktoren har også publisert arbeider om ernæring og kosthold, men standpunktene hans på disse områdene er blitt kraftig kritisert av forskningsmiljøet. Vi går ikke nærmere inn på det her, men kontroversene tilsier at man bør være varsom med å følge Timothy Noakes’ råd i praksis. For som du sikkert har skjønt, skaper teorien om sentralguvernøren debatt i løpsmiljøene. Den åpner for at løperen kan utforske, kjenne på og kanskje flytte den berømte komfortsonen der alt føles trygt. Det kan virke som en form for gal vitenskap å «ikke lytte» til kroppen, men alle mosjonister kan også forstå poenget med forskningen. Det er opp til deg å finne din egen relasjon til guvernøren.

En modell som må tilpasses den enkelte

Vi er ikke Iron Man i ordets rette forstand. Kroppene våre er ikke laget av stål, og vi må forholde oss til hvor ekstraordinært komplekse organismene våre er, med både sårbarheter og muligheter. Selvfølgelig kan ideen om guvernøren handle om å oppsøke grensene sine forsiktig … så lenge det er mulig og forsvarlig. Det som fungerer for en profesjonell utøver, fungerer ikke nødvendigvis for en mosjonist som løper én gang i uken. Mosjonisten kan la seg inspirere av teorien for å flytte grensene sine, men hver enkelt må ha en egen og respektfull dialog med kroppen. Komfortsonen er subjektiv, akkurat som begrepet grensesprenging. Og kanskje ligger det et paradoks her i teorien om guvernøren: Det er de som allerede kjenner kroppen sin aller best, som vil forsøke å «overhøre» den … Teorien gjelder først og fremst for topputøvere, de som har bestemt seg for å teste alle metoder for å hente noen minutter eller sekunder. Vi kan la oss inspirere. Til å begynne med, uten å ta unødige sjanser, kan du jobbe med å forbedre løpsfarten ved å variere løypene og tidene dine, slik at hjernen ikke «låser» deg til en bestemt fart. Ifølge Noakes’ modell koordinerer hjernen nemlig farten ut fra kapasiteten guvernøren «vurderer» at du har. Sikt mot en bedre tid på en løype du kjenner, se for deg at du har kapasiteten, og kanskje utvider du komfortsonen litt etter litt. Intervalløkter kan hjelpe deg med å flytte grensene. Treningen blir tøffere, men løpet føles lettere.

Men hvis du kjenner tegn på utmattelse eller fare for skade, bør du lytte til kroppen og ta vare på den.

Det blir alltids tid til å ta opp praten med sentralguvernøren igjen når den tid kommer …