«Slow running»: den nye nøkkelen til bedre prestasjoner?

Ikke bare for utsiktens skyld

Siden løpingens gjennombrudd har tidene falt. Vi løper stadig raskere, både profesjonelle og mosjonister. Med blikket låst til klokka kan dagens løper bli fristet til å roe ned, lytte til kroppen og se på omgivelsene … Gleden står selvsagt sentralt også i teorien til Hiroaki Tanaka (1947–2018), som holdt fast ved følgende motto: «Løp bare i en fart som gjør at du kan beholde smilet», den berømte «niko-niko»-farten. Niko-niko betyr smil på japansk … Konseptet slow running ble utviklet av den japanske idrettsfysiologen professor Hiroaki Tanaka, som har fått tilhengere over hele verden gjennom en rekke bøker om temaet. Hiroaki Tanaka løp mer enn 60 maraton uten å bli skadet, og satte personlig rekord som 50-åring med 3.38.50. Han fikk mange som lot seg skremme av idrettens krav, og som var vant til at løping først og fremst handlet om prestasjon, til å begynne å løpe.

© Hiroaki Tanaka

Professorens viktigste oppdagelse? At niko-niko-farten kan forbrenne fett enda raskere enn vanlig jogging, samtidig som man får den samme gode endorfinfølelsen. På dette punktet har slow running til og med en fordel: Praksisen skal ikke utløse adrenalin, og dermed unngår du utmattelsen som noen ganger følger etter anstrengelsen. Dette er selvsagt en tilnærming som kan passe nybegynnere eller dem som har lite bevegelse i hverdagen, enten på jobb eller privat. Men enkelte utøvere legger det også inn i treningsprogrammet sitt. Det viser at slow running er mer enn «klisjeene» som gjerne følger med.

Verdens raskeste miler løper også slow running

© STADION-ACTU

Friidrettsfølgere kjenner ham nok, ikke minst fordi han er både karismatisk og sympatisk. Briten Elliot Levi Giles, født 26. mai 1994, har verdensrekorden på mila (3 minutter, 51 sekunder og 3 tideler), to EM-medaljer på 800 meter og OL-deltakelse på CV-en. I 2023 fortalte han et britisk magasin om sin regelmessige slow running, som han faktisk ser på som en grunnmur i den fysiske formen sin: «Mange er opphengt i tid, distanser og alt som handler om prestasjon, men det finnes en egen skjønnhet i slow running. I dag løp jeg uten klokke, og jeg gikk nesten. Men det hører hjemme i toppidrettstreningen, for det er her du bygger grunnmuren. I dag løp jeg et vakkert sted og fikk nyte denne muligheten. Slow running er tiden jeg bruker til å stresse ned». Et annet eksempel finner vi, ikke overraskende, i soloppgangens land: Japanske OL-løpere trener av og til på en måte som kan virke merkelig. Det meste av tiden beveger de seg svært rolig, før de setter opp farten maksimalt over korte distanser, omtrent etter 80/20-prinsippet. Denne polariseringen av innsatsen skal kunne øke utøverens aerobe utholdenhet.

Reelle helsefordeler

Selv om tilnærmingen kan få oss til å trekke på smilebåndet, akkurat som praksisen til Hiroaki Tanaka, skal vi ikke lure oss selv: Slow running er langt mer gjennomtenkt enn det kan se ut til. For de mest trofaste tilhengerne er det faktisk en ganske regelstyrt disiplin. Du kan selvsagt nøye deg med å nyte utsikten og legge igjen klokka hjemme, men slow running har også en egen ortodoksi. Løpsteknikken er ganske presis. I motsetning til vanlig løping, der hælen treffer bakken først, lander slow runneren på mellomfoten og tar flere steg. I slow running etter Hiroaki Tanaka legges det vekt på god kroppsholdning og avslappede skuldre. «Svevfasen» er kortere enn i tradisjonell løping, men sener, knokler og muskler belastes likevel av innsatsen. Disiplinen er også mer skånsom for kroppen og tar bedre vare på knær, hofter og rygg. Enkelte løpere som hadde store kneproblemer, har dermed kunnet begynne å løpe igjen. Du kan starte med å jogge i den anbefalte rytmen på 180 steg i minuttet, men pass på at du ikke lander på hælen! Denne korte videoen fra Slow Jogging Association hjelper deg i gang.

Kort oppsummert: uten stress og med et smil!