Running therapy: psykologisk oppfølging på en annerledes måte

✓ Vi har snakket med psykolog Sarah De Jong.

I Belgia er det mulig å bestille én eller flere timer med running therapy. Sarah De Jong, helsepsykolog og spesialist på alkoholproblematikk, er en av pionerene bak denne tilnærmingen i landet. Ved siden av arbeidet som klinisk psykolog ble hun interessert i idrett som terapeutisk verktøy. Men siden hun manglet opplæring i å følge opp sårbare personer i løping, valgte hun først å utdanne seg innen treningsveiledning. Gjennom Running coach lærte den belgiske fagpersonen å strukturere treningsplaner, fordypet kunnskapen om belastning og intensitet og følte seg tryggere. Deretter testet hun trenerkompetansen på noen venner, som var svært fornøyde med hjelpen da de skulle begynne å løpe igjen.

En tragedie skulle til slutt gi henne muligheten til å ta kompetansen i bruk. «En løpevenn mistet faren sin samtidig som han trente til en 42 kilometer lang terrengløping, forteller hun. Jeg var ikke psykologen hans, men vi kunne likevel snakke om det som skjedde med ham. Når han hadde en langtur, snakket vi om hva som foregikk i hodet hans. I intervalløktene, som var mer intensive, fikk han virkelig tømt seg og sluppet ut det som bygget seg opp. Noen av øktene gjorde for eksempel at han endelig klarte å gråte, fordi han hadde problemer med å få det til. » Ved å følge ham gjennom sorgen fikk Sarah større tillit til metoden. «Det ga meg følelsen av at jeg så hvordan man kunne bygge broer mellom idrett og terapi, og at jeg kunne begynne å tilby dette til andre. »

Før hun formelt innlemmet running therapy i praksisen sin, ble hun med i løpe- og gåprogrammet «Bougez plus», som er åpent for alle nivåer. Der ledet hun en nybegynnergruppe, og møtte flere av de samme typene mennesker som hun fulgte opp i konsultasjonene, blant annet personer med utbrenthet eller alkoholproblemer. Erfaringen gjorde det mulig å observere, i en mer uformell setting, hvordan løping kunne fremme velvære og personlig utvikling hos enkelte deltakere. Overbevist om det terapeutiske potensialet bestemte hun seg for å tilby metoden først digitalt og senere ansikt til ansikt.

To ulike opplegg hos Sarah De Jong

Running therapy er et terapeutisk opplegg som kan gjennomføres på to måter. Først tilbyr Sarah De Jong et «planlagt» forløp over tolv uker, gjennomført på avstand. Det inneholder terapeutiske mål som fastsettes i en anamnese, en løpetest for aktive løpere slik at øktene kan tilpasses, samt jevnlig kontakt på WhatsApp. Kontakten gjør det mulig å følge opp både treningen og terapien, og å synliggjøre sammenhengen mellom løpingen og de psykologiske temaene som tas opp i programmet.

Ifølge henne gjør varigheten på tolv uker det lettere å skape varige endringer og utvikle pasientens selvstendighet. Målet er at pasienten gradvis skal kunne fortsette på egen hånd, samtidig som koblingen mellom kroppens reaksjoner under trening og det psykologiske livet opprettholdes. «Tanken er at programmet skal støtte dem godt nok til at de kan jobbe mot de terapeutiske målene sine», bekrefter psykologen, som også er utdannet mentaltrener.

Fysisk aktivitet setter både tankene og det som blir sagt, i bevegelse.

Sarah De Jong tilbyr nå også en annen form for oppfølging. Løping eller gange blir da et direkte verktøy i selve timen. Den fysiske aktiviteten bryter med den klassiske kontorsituasjonen, slik at tankene kan komme i bevegelse på samme måte som kroppen. Tilnærmingen kan passe særlig godt for personer som trenger å bevege seg, eller som synes det er vanskelig å uttrykke seg og åpne seg i en samtale ansikt til ansikt.

Disse timene inngår ikke i en bestemt treningsplan. De er mer sporadiske og settes vanligvis opp etter pasientens ønsker og behov underveis i terapien. Avhengig av alder, fysisk form og dagsform går eller løper psykologen og pasienten sammen som en del av konsultasjonen. Timer utendørs og på kontoret kan dermed veksle. «Noen kommer først for programmet og fortsetter senere i mer tradisjonell terapi. Andre begynner i terapi og oppdager at programmet finnes. Av og til skjer det når pasienten allerede har fått det bedre, og vi støtter noe som allerede er bygget opp. Så flyr personen videre på egen hånd. Det er utrolig fleksibelt», forklarer hun. Metoden er rettet både mot personer som allerede løper, og mot dem som ønsker å komme i gang med fysisk aktivitet igjen.

Når bevegelse blir et terapeutisk verktøy

Når man går ut av kontoret, endres også den terapeutiske relasjonen. Å løpe eller gå side om side kan gjøre det lettere å snakke, særlig for personer som trenger å være i bevegelse for å tenke, få perspektiv eller kvitte seg med bestemte følelser. De terapeutiske målene er likevel individuelle.

For en person med hyperaktivitet kan running therapy gi et rom for å få utløp for energien samtidig som man snakker. For en person med utbrenthet kan utfordringen være en helt annen: å lære å senke tempoet og sette av mer tid til seg selv. Rolig løping i grunnfart kan da være spesielt interessant, fordi den kan konfrontere pasienten med frustrasjon samtidig som den fremmer bevissthet. «Fysisk aktivitet setter både tankene og det som blir sagt, i bevegelse», understreker psykologen.

Løpingen gjør det mulig å jobbe med metaforer som pust, rytme, hindringer, utholdenhet og det å strekke seg. «En utforkjøring etter en krevende stigning kan være en mulighet til å se at andre ting venter når man holder ut, selv når man ikke kan se dem», forklarer hun. Aktiviteten bidrar til å flytte oppmerksomheten mot kroppslige fornemmelser i stedet for påtrengende tanker. Underveis må man tilpasse farten til terrenget, regulere pusten, lytte til tørsten, erkjenne egne grenser og forholde seg til naturen rundt seg. Oppmerksomheten på kroppen og sansningene gjør det lettere å vende tilbake til øyeblikket. «For en person med utbrenthet kan en av timene handle om å rette oppmerksomheten mot omgivelsene og mot det som skjer i kroppen, i stedet for det som foregår i hodet. På den måten tar vi i bruk konkrete verktøy under timen, som senere kan overføres til terapien. » Løpingen blir dermed en støtte for å nærme seg enkelte psykologiske utfordringer på en annen måte.

Gevinster, men ingen mirakelkur

Utover den psykologiske oppfølgingen kan regelmessig fysisk aktivitet ha positive effekter på flere sider av hverdagen, som søvn, kosthold, humør og balanse i livet. «Fysisk aktivitet er et grunnleggende behov som blir altfor ofte glemt i folkehelsearbeidet», sier hun. Effekten av running therapy avhenger likevel av hvilke utfordringer den enkelte pasient står i. For en person med depresjon kan metoden for eksempel bidra til å få kroppen og hverdagen i gang igjen, og gradvis finne tilbake til motivasjonen. «Intervalløkter, der man veksler mellom å senke og øke farten flere ganger, kan få oss til å spørre: Hva representerer denne fysiske bevegelsen psykologisk?» Blant de tydelige effektene finner man også redusert stress, større selvtillit, bedre motstandskraft, bedre følelsesregulering og mildere traumereaksjoner.

Når det gjelder angst, er målet ikke å fjerne all uro, men å hjelpe personen med å utvikle verktøy for å håndtere den bedre. «Vi tar utgangspunkt i personens store mål, som ofte er et livsmål, for eksempel å lære å håndtere angsten. Deretter deler vi det opp i mer konkrete mål. Vi undersøker hvilke situasjoner i livet eller hvilke mer spesifikke sider ved angsten personen ønsker å komme videre med. Så prøver vi virkelig å jobbe grundig med de valgte områdene», beskriver hun.