Når løpene blir utsolgt, vokser markedet for veldedige startplasser

Løping har aldri vært mer populært. Flere begynner å løpe for å holde seg i form, følge trenden på jobben eller sette seg et mål. Løping er i vinden, og en startplass har blitt mangelvare. I denne situasjonen har det såkalte veldedighetsalternativet vokst frem de siste årene. Hos ASO, arrangøren av adidas 10K, Hoka Semi de Paris og senest Schneider Electric Marathon de Paris, er det å løpe for en god sak langt fra noe nytt. « Vi begynte for åtte eller ni år siden med enkelte organisasjoner », forteller Thomas Delpeuch, direktør for publikumsarrangementer i selskapet. 

Initiativet er inspirert av den anglosaksiske kulturen, men det tok tid før det fant sin plass i Frankrike, der denne typen ordning fortsatt er mindre utbredt. Etter hvert ble den likevel etablert. « Organisasjonene har vent seg til modellen, og innsamlingsplattformen iRaiser har hjulpet oss i Frankrike », forklarer mannen med ansvaret for de ikoniske Paris-løpene. Under den 49. utgaven av Marathon de Paris stilte 8500 løpere med veldedig startplass, mot 6000 året før.

Utviklingen skyldes arrangørenes ønske om å videreutvikle modellen. « Det er bra å få folk til å løpe. Det er bra å stenge hele byer i en dag. For moro, for idrett og for fysisk aktivitet er det én ting. Det andre er å gjøre noe nyttig for samfunnet, ved å skape en folkefest og samle inn penger », fortsetter han. De veldedige startplassene er likevel ikke alltid en gavepakke for løperne. Mange er glade for å representere en god sak, men sliter med å fylle innsamlingskontoen og ender noen ganger med å betale store beløp av egen lomme.

Veldedige startplasser tar av

« Fra april til begynnelsen av juni solgte vi ut alle startplassene våre », sier Thomas Delpeuch om Marathon de Paris. Løpene blir utsolgt på rekordtid. Det har nesten blitt normalen. For å forstå hvorfor må vi noen år tilbake i tid. I 2000 drev 17 prosent av franskmennene med løping. I 2017 var andelen fortsatt 17 prosent. Så skjøt utviklingen fart: I 2019 var andelen allerede 24 prosent, og koronapandemien forsterket veksten. I dag løper nesten én av fire franskmenn, ifølge løpeundersøkelsen utført av Union Sport et Cycle (USC) for det franske friidrettsforbundet (FFA). Det tilsvarer 13 millioner aktive, mot 7,4 millioner i 2017. Resultatet er at 62 prosent av løperne i 2024 oppga at de hadde hatt problemer med å få tak i en startplass.

Arrangørene prøver etter beste evne å møte den enorme interessen. På den ene siden øker de antallet tilgjengelige plasser, og på den andre siden utvikler de alternativer som veldedige startplasser. I Adidas 10K dreier det seg om flere hundre. I Semi de Paris er tallet høyere, fordi en lengre distanse gjerne skaper større oppfølging og engasjement fra familie og venner. Løperne kan velge mellom nærmere 250 organisasjoner. « Da alle de ordinære startplassene var solgt, ga vi organisasjonene et kraftig løft ved konsekvent å henvise alle interesserte løpere til disse veldedige ordningene og innsamlingsarbeidet », beskriver arrangøren av Paris-maratonen på 42,195 kilometer.

På arrangementer som UTMB er logikken den samme. Når det er vanskelig å få startplass gjennom trekningen, vender enkelte realistiske trailløpere seg til organisasjoner for ikke å gå glipp av det legendariske 170-kilometersløpet. « Jeg hadde bare to Running Stones, så jeg regnet nesten med å ikke bli tatt ut, forteller Pascal Rollin, som har fullført flere klassikere som Marathon des Sables og La Diagonale des Fous. Grunnen til at jeg gikk via en organisasjon, var rett og slett å være sikker på å få en startplass. Jeg gjorde en god gjerning, men det viktigste for meg var fortsatt å løpe løpet. »

Fra nødløsning til et ønske om å gjøre det igjen

Både nybegynnere og erfarne løpere griper muligheten til å sikre seg en veldedig startplass når de oppdager at de ordinære plassene allerede er borte. For noen er det en ny erfaring. « Jeg var helt fersk og visste ikke at startplassene forsvant så raskt», forteller Manon Demortier, tidligere håndballspiller på toppnivå. For andre handler det om dårlig timing. De fulgte ikke godt nok med og lot muligheten glippe. Eller det skyldes rett og slett en tilfeldighet. « Vi hadde planlagt en helg i Paris sammen med en venn og oppdaget at det var samme helg som halvmaratonen. Vi hadde veldig lyst til å løpe, men alt var utsolgt», forteller løpeentusiasten Dorothée Baverel. 

Det som først ble valgt som en løsning på mangelen på startplasser, begynner etter hvert å vinne løpernes hjerter. « Vi ser at løperne er ganske lojale. Når de først har gjort det én gang, går de tilbake til organisasjonene for å spørre om de deltar i andre arrangementer også », forteller Thomas Delpeuch. Under Marathon de Paris fant Justine Vidal saken som lå henne nærmest. Enfats du Mékong, som har en kobling til hennes kambodsjanske bakgrunn, var et opplagt valg. « Jeg har lyst til å gjøre det igjen. Det gikk altfor fort », bekrefter hun.

Det samme gjelder Manon Demortier og Adidas 10K. Hun valgte først ordningen som en nødløsning, men opplevelsen ga mersmak. « Jeg engasjerte meg for organisasjonen “Un abri qui sauve des vies”, og vi klarte å samle inn 150 euro. Takket være det kunne jeg stille til start i et fantastisk løp. I år kastet jeg meg ikke over startplassene med en gang, siden jeg visste at det fantes en reserveløsning som passet meg. », forteller hun. Nå samler hun inn penger for organisasjonen RoseUp, som støtter kvinner rammet av kreft. Det overrasker ikke Thomas Delpeuch : « Det gir en ekstra motivasjon å vite at de i tillegg løper for en så god sak. »

I år kastet jeg meg ikke over startplassene med en gang, siden jeg visste at det fantes en reserveløsning som passet meg.

Den økonomiske virkeligheten bak veldedige startplasser

For enkelte er den «gode saken» ikke førsteprioritet, og det legger de ikke skjul på. Ideen om å støtte en organisasjon kan virke tiltalende på papiret, men opplevelsen etterlater ikke nødvendigvis et varig inntrykk. « Folkene fra organisasjonen til matbanken i Haute-Savoie var hyggelige da jeg kom for å hente startnummeret. De ventet på meg, og vi tok et bilde sammen. Men siden har jeg ikke hørt noe, sier Pascal Rollin, som fullførte UTMB i 2025. De sendte meg en takkemelding og noen bilder, men det var alt. »

Han liker likevel å støtte gode saker. Det har han allerede gjort på eget initiativ under Marathon des Sables, og denne gangen hadde han heller ikke noe imot å gjøre det igjen. I praksis ble det likevel ikke helt det samme. Utålmodigheten etter å delta i løpet, han som går i Master 4 og ikke lenger regner seg som spesielt ung, fikk ham til å velge en veldedig startplass. « Jeg logget meg på akkurat da påmeldingen åpnet, valgte den første organisasjonen jeg syntes virket interessant, og den var allerede full. Jeg ville støtte noe for innlagte barn, men det var ikke flere plasser. Derfor valgte jeg matbanken i Haute-Savoie. For å være ærlig er jeg ingen stor fan. Jeg hadde ingen kontakt med dem før, og ingen etterpå heller. » 

Mangelen på egne møter med organisasjonene, lite informasjon om arbeidet deres og uklarhet rundt hvor mye som faktisk samles inn, kan skape frustrasjon. Særlig når innsamlingen viser seg å bli vanskelig. « Jeg liker ikke følelsen av å måtte be folk om penger», sier Dorothée Baverel, som fullførte Semi de Paris på 2.03. For Manon, som gjør dette for andre gang, er erfaringen den samme: « Helt ærlig er det ikke lett. I fjor prøvde jeg å legge ut innlegg i sosiale medier, og i år har innsamlingskontoen foreløpig heller ikke tatt av. » I noen tilfeller har løperne ikke annet valg enn å dekke det manglende beløpet selv. Det ville Dorothée ha gjort dersom hun ikke til slutt hadde vunnet to startplasser til halvmaratonen i en konkurranse. « Vi nådde målet ved også å donere penger selv », avslører Manon.

På 10 km d’Aix-les-Bains og under UTMB fungerer ordningen annerledes. Her er det ikke noe tidspress for å samle inn beløpet, og heller ingen pinlige runder der man må mase på familie og venner i sosiale medier. Men da kan også meningen gå tapt. Enkelte løpere vet knapt hva pengene brukes til. « Jeg vet ikke engang hvilken organisasjon denne muligheten for en veldedig startplass ble opprettet for », erkjenner Benjamin Bouteille, som deltok på 10-kilometeren og bare måtte betale 50 euro i tillegg til startavgiften. Pengene går til Rotary Club, som driver arbeid til allmennhetens beste. I det ikoniske Chamonix-trailen er beløpet oppe i 2200 euro, som kan trekkes fra på skatten. En sum som både imponerer og reiser spørsmål: Må man ha god råd for å engasjere seg i veldedighet?