Robert Pope på Highway to Help-turné

13. november skrev ultraløperen Robert Pope dette på Instagram-profilen sin: « On Sunday, I will start on the Highway to Help. Running 2000km – Melbourne to Brisbane, following the ACDC tour. 4 weeks, no stop signs, speed limits. Come along for the ride».

 På søndag legger jeg ut på Highway to Help. Jeg skal løpe 2 000 kilometer fra Melbourne til Brisbane, langs AC/DC-turneen. Fire uker, ingen stoppskilt eller fartsgrenser. Bli med på turen.

16. november startet verdens mest utholdende veterinær dermed turneen sin i Melbourne, i kjølvannet av det legendariske bandet AC/DC. Vi ble kjent med ham i mai, gjennom artikkelen « Robert Pope løper fortsatt ». Liverpool-fødte Pope elsker løping … og rock. I en genial kombinasjon utnytter han oppmerksomheten rundt AC/DC til å samle folk rundt saken sin og få inn mest mulig penger til tre organisasjoner: The Smith Family, NSPCC og WWF. De to første organisasjonene hjelper barn som lever i fattigdom i henholdsvis Australia og England. WWF arbeider for dyrelivet, en sak som står Pope nær.

Han samlet også inn penger til WWF under sin utrolige ferd i fotsporene til Forrest Gump (2016–2018) … Rob Pope, veterinær til daglig og spektakulær løper, er dermed tilbake på veien. 16. november 2025 satte han kursen ut fra Melbourne og startet løpet « Highway to Help », langs AC/DCs australske turné. Fra denne datoen og frem til konserten i Brisbane 18. desember skal Robert være på veien. Han håper å løpe over 70 kilometer hver dag. Fire uker med innsats for å flytte grenser: « Den virkelig gode nyheten er at AC/DC støtter løpet fullt ut. De selger oppblåsbare gitarer, med og uten signaturer, og inntektene går til organisasjonene. Det var deres idé, jeg ba ikke engang om det. En utrolig og raus idé. »

En ensom og solfylt løper

© Robert Pope

Rob er ingen vanlig løper. Han er vant til langvarig belastning og ekstreme utfordringer. Mellom 2016 og 2018 tilbakela han over 25 000 kilometer (!) på tvers av USA, tilsvarende fem kryssinger av landet, og ble den første til å gjenskape løpet fra filmen Forrest Gump. Den ferden har satt spor og er fortsatt en del av ham: « Jeg tror fortsatt jeg løper. Jeg tror ikke løpet mitt er over. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, selv om jeg innser at mulighetene mine blir færre … Hvis det skjer og jeg ikke legger ut igjen, kan jeg være tilfreds med meg selv på grunn av det jeg allerede har gjort, selv om jeg alltid vil ønske meg mer. Jeg vil bare ta en siste tur som datteren min kan få se ».

I mai fortalte han oss at han hadde lyst til å løpe gjennom Australia: « Jeg har aldri krysset Australia, og jeg har veldig lyst til å gjennomføre et lignende prosjekt, fortsatt alene. Jeg blir nok ikke den raskeste som krysser landet, men det spiller ingen rolle. I juni neste år, i England eller et annet sted i Europa, vil jeg ta en liten tur på en uke, i forbindelse med bursdagen min. Jeg kommer ikke til å gi noen oppdateringer på sosiale medier. Jeg har bare lyst til å løpe og kjenne etter hva kroppen forteller meg, uten press, 80 kilometer om dagen. For å se om jeg fortsatt liker det. For jeg må ta inn over meg muligheten for at jeg ikke gjør det lenger. Kanskje det har blitt for mye … Uansett har jeg allerede tatt et steg inn i prosjektet: Nylig ga en familie meg en vogn til en verdi av 400 euro, siden min gikk i stykker i USA. Nå må jeg gjennomføre denne turen. »

Noen måneder senere er han i gang. Med seg har han rockens energi og lyden av AC/DC. Musikken hjelper ham gjennom prøvelsen, men Robert har et nøkternt syn på prosjektet. 28. november sa han til ABC Radio Adelaide at denne typen løp er « type 2-moro, den typen glede som først blir morsom når man ser tilbake på den». En typisk replikk fra veienes «Pope». Vi kan allerede se for oss latteren etter at han leverte den. Når det gjelder kjærligheten til musikk, kunne Robert knapt ha ønsket seg en bedre turné enn det australske bandets: « AC/DC har alltid vært et av favorittbandene mine. Jeg har sett dem mange ganger live. Da jeg var i USA, på Forrest Gump-ferden, var musikken en stor inspirasjonskilde, og AC/DC dukket alltid opp når jeg trengte det. Til slutt laget jeg meg en regel: Hvis en AC/DC-låt ble spilt, fikk jeg ikke lov til å stoppe. Det var så enkelt. Uansett hvor jeg var, måtte jeg fortsette å løpe. »

En rød tråd av veldedighet

Rob løper for å gi og få tilbake. Her er ikke løpingen et mål i seg selv, men et middel til å utløse giverglede og samle folk rundt en sak og en konkret handling. Det er bare å se på det brede smilet i videoene han deler underveis. Robert smiler selv når det gjør vondt. Også når søvnløsheten melder seg, eller når han må forsere en ødelagt vei med vognen … Instagram-storyene hans er en fryd. Med erfaring som podkastvert for Red Bull har Robert dessuten fått finpusset programledertalentet sitt. På AC/DCs nettsted finner du en lenke til Robert Popes veldedighetsløp. Før avreise fikk han noen av de australske stjernene til å signere oppblåsbare gitarer.

Også denne gangen ble engelskmannens enkelhet og raushet belønnet: « Siden de selger disse gitarene, ville de gi meg en personlig. Jeg hadde allerede billetter til konserten, men før showet ba de meg møte opp et bestemt sted. Jeg sto der sammen med kona og datteren min, og plutselig fikk jeg øye på Brian Johnson, vokalisten i bandet. Han kom bort og ga meg gitaren. Utrolig hyggelig og vennlig med alle, det er bare Brian. Jeg var så fascinert av ham at jeg ikke skjønte før etterpå at Angus, Stevie og Chris fra bandet også var der. Senere, etter konserten, møtte jeg dem igjen sammen med Matt, trommeslageren. De er virkelig herlige, veldig jordnære. Det var en så spesiell opplevelse. »

Alle inntektene fra de oppblåsbare gitarene, signert eller usignert av AC/DC, som selges i pop-up-butikkene på hver konsertdato, går til tre anerkjente organisasjoner: The Smith Family, NSPCC og WWF. Per 5. desember hadde Robert allerede samlet inn over 6 000 euro av målet på 7 500 euro. Slitenheten er på plass, men humøret er fortsatt godt: « Jeg er som regel trøtt, men fremgangen er likevel ganske god. Bena og kostholdet har vent seg til det nå, og stort sett går alt greit, selv om jeg hele tiden må håndtere småskader. Jeg har problemer med venstre skinnebein, høyre akillessene, venstre setemuskel og hoftebøyeren, og hver dag virker det som om én av dem skaper mer problemer enn de andre. Så jeg slukker branner hele tiden, men jeg er fortsatt ganske positiv til fortsettelsen og dekker fortsatt distansen ».

« Highway to Help » er en bro, eller snarere en vei, mellom rock, løping og medmenneskelighet.

➜ Les mer: Podkasten How to be superhuman?
➜ Gi et bidrag til Highway to Help
➜ Les om løpet på AC/DCs nettsted