Etiopia, løpingens andre stormakt

Etiopia har lenge vært et land for mestere. Kenya blir ofte omtalt som maratonens fremste stormakt, men Etiopia har ingenting å skamme seg over sammenlignet med naboen. Dagens resultater bekrefter det. Tamirat Tola, født i 1991 i Sebeta, vant den siste olympiske maratonen i Paris og satte løyperekord med 2.06.26. Landskvinnen Tigist Assefa er samtidig en av de største profilene på kvinnesiden. I sin første olympiske maraton i Paris tok hun sølv etter en fantastisk duell om seieren mot Sifan Hassan, den nederlandske superstjernen som ble født … i Etiopia. Fra New York via Berlin til London er etiopiske utøvere alltid med. Hvor langt tilbake går historien?

Historien om løping i Etiopia

Historien om løping i Etiopia begynner for alvor med Abebe Bikila, som ble en legende etter OL i Roma i 1960. Han kom hjem fra Europa med gull og ble landets første olympiske medaljevinner. Fire år senere gjentok han bedriften under OL i Tokyo! Bikila er idolet til et helt folk som alltid har kjempet for friheten sin. Etiopias historie har i århundrer vært preget av kamper mot naboland og interne opprør. Landet var en periode truet av Italia, men har alltid kjempet for selvstendighet og utvikling, blant annet under keiser Hailé Sélassiés styre. Han var for øvrig til stede i begravelsen til nasjonalhelten Abebe Bikila i 1973. I likhet med nabolandet Kenya har Etiopia høyland som stimulerer produksjonen av røde blodceller. Addis Abeba ligger på 2355 meters høyde. En sterk utholdenhetskultur vokser naturlig frem i et land der enkelte barn må løpe flere kilometer for å komme seg til skolen. Det høres kanskje litt «klisjé» ut, men legenden Haile Gebrselassie fortalte at han som barn måtte løpe over 10 kilometer til skolen hver dag, med skolesekken på ryggen. Det formet både steget hans og evnen til å holde det gående. Det var da også under hans storhetstid, mellom 1990 og 2000, at Etiopia befestet sin posisjon i verdenstoppen. Haile Gebrselassie ble fire ganger verdensmester på 10 000 meter, to ganger olympisk mester, i Atlanta i 1996 og Sydney i 2000, og hadde en periode verdensrekorden på maraton med 2.03.59. Han skrev seg inn i friidrettshistorien med karismaen sin, i tillegg til de oppsiktsvekkende prestasjonene.

Samtidig tok kvinnene steget inn i verdenstoppen. Fatuma Roba ble den første afrikanske olympiske maratonmesteren i 1996, fulgt av Elfenesh Alemu og Derartu Tulu. Sistnevnte ble i 1992 den første afrikanske kvinnen som tok olympisk gull, på 10 000 meter. Tirunesh Dibaba og Meseret Defar satte også sitt preg på 2000-tallet, både på bane og landevei. Tirunesh Dibaba ble verdensmester i 2015 og olympisk sølvmedaljevinner i 2016 på 1500 meter. Blant annet vant hun Chicago Marathon i 2017 på 2.18.31, etter å ha satt personlig rekord på 2.17.56 i London samme år.

Etiopias nåværende langdistanseprofiler

Etiopia har ikke bare en stolt fortid. Landet fortsetter å prege toppen av resultatlistene i de største maratonløpene. På herresiden holder Kenenisa Bekele fortsatt stand, til tross for alderen på 43 år, og er fremdeles en av feltets mest markante skikkelser. Han ble nummer to i London Marathon i 2024 på 2.04.15. Løpeentusiaster husker fortsatt den imponerende tiden på 2.01.41 i Berlin i 2019. Bak ham kommer en ny generasjon, anført av utøvere som Tamirat Tola, verdensmester på maraton i 2022 og olympisk mester i Paris i 2024, og Sisay Lemma, som vant London Marathon i 2021. Sistnevnte vant Boston Marathon i 2024.

© adidas / London Marathon

På kvinnesiden er Etiopia en ren supermakt. Tigist Assefa skrev historie i september 2023 da hun satte verdensrekord på kvinnenes maraton i Berlin med 2.11.53. Rekorden er siden slått og innehas nå av Ruth Chepngetich på 2.09.56, men Tigist er fortsatt med i toppen. Blant annet vant hun London Marathon i 2025. Ved siden av henne har Letesenbet Gidey, verdensrekordholder på 5000 og 10 000 meter, etablert seg som en av de mest dominerende løperne på mellom- og langdistanse. Og vi må ikke glemme Almaz Ayana, en av tidenes mest talentfulle langdistanseløpere. Hun ble olympisk mester i Rio etter å ha satt verdensrekord på 10 000 meter med 29.17,45, og tok bronse på 5000 meter. Senere gjorde hun overgangen til landeveien med stor suksess: 2.17.19 i sin maratondebut i Amsterdam i 2022.

På både kvinne- og herresiden er listen lang over etiopiske utøvere som hevder seg på bane og landevei.

Dagens utfordringer

Til tross for suksessen står Etiopia overfor flere utfordringer dersom landet skal beholde posisjonen sin i løpeverdenen. Sammenlignet med Kenya er det tydelig at Etiopia har svakere infrastruktur og mindre institusjonell støtte. Den historiske rivalen ser ut til å ha et lite forsprang i utviklingen, og avstanden kan øke i årene som kommer, særlig dersom stadig flere merkevarer fortsetter å trekke til Iten i Kenya, slik Kiprun gjorde i 2023. Etiopia må derfor løfte frem de eksepsjonelle resultatene sine og arven etter Haile Gebrselassie. Den tidligere maratonstjernen startet i 2009 Yaya Village, et treningssenter nær Addis Abeba tilpasset utøvere på høyt nivå. Et annet senter åpnet i 2013, rundt 25 minutter fra hovedstaden, på 2700 meters høyde. En annen av landets superstjerner, Kenenisa Bekele, har fått bygget en friidrettsbane og åpnet et hotell med 30 rom for å legge til rette for løperne som velger senteret hans.

Utover disse to initiativene er landet svakere organisert på forbundsnivå, og sponsorene er mindre synlige enn i kenyansk idrett. Veien til verdenstoppen er dermed mer begrenset. Og langt utover idretten er den politiske situasjonen i Etiopia svært ustabil. Flere konflikter pågår i landet, og forholdet til nabolandene Eritrea, Somalia og Egypt er ofte komplisert.

I denne svært ustabile situasjonen kan man ikke annet enn å hylle Haile Gebrselassies vilje til fortsatt å satse på utdanning for å hjelpe landets unge. Den nasjonale helten har startet flere skoler i landet det siste tiåret. En stor mester. En stor mann som forsøker å bygge bro over skillene som har holdt Etiopia fast altfor lenge.