Løping: Løftene vi gir i målgangens eufori … og angrer på etterpå
Når målseilet er passert, uansett distanse, er det euforien og endorfinene som rår. Mellom utmattelse, jubel og manglende dømmekraft kommer løperne med påstander som ikke er helt uten konsekvenser … Vi spisset ørene og har samlet noen av de beste gullkornene vi har hørt etter et løp. Du kjenner deg sikkert (litt) igjen i minst ett av dem …
✓ Her er en samling små gullkorn vi har hørt i nærheten av målområdet under ulike løp.
«Aldri mer»
En klassiker, men lite troverdig. Disse ordene dukker jevnlig opp hos enkelte løpere, og likevel er det ofte de samme personene vi ser på startstreken igjen søndagen etter.
«Jeg burde ha valgt den andre distansen»
Drevet av et entusiastisk innfall og en imponerende fysisk form var halvmaraton tydeligvis ikke nok for denne løperen. Man aner en viss anger over at han eller hun ikke prøvde hoveddistansen: maraton.
«Jeg er i kjempeform, vi kjører igjen neste helg»
Jaså, er du sikker? To maratonløp på ti dager er ganske mye, eller hva? Vel … du er herved advart. Eller i det minste har du lest det her.
«Kom igjen, vi klinker til. Neste utfordring er 100 kilometer i Millau»
Hm … Et halvmaraton og 100 kilometer er ikke helt det samme. Men det sies jo at alt er mulig hvis man virkelig vil.
«Aldri mer asfalt»
Men terrengløping er hardt det også. Og i tillegg kommer det som regel høydemeter på toppen av kilometerne.
«Jeg er sikker på at jeg kan spare fem minutter»
Helt sikkert. Men fem minutter på 10 kilometer svir! Stå på: Med trening får du det til!
«Dette er jo kjempelett, jeg kan løpe et halvmaraton uten problemer»
Ja, fordi du løper sammen med en venn og holder vennens tempo i et lokalt 7-kilometersløp. Det er et lite sprang fra 7 til 21 kilometer. Vær likevel forsiktig, ellers kan du få deg en smell i ditt første halvmaraton.
«Neste gang skal jeg ikke løpe maks, så jeg faktisk får med meg stemningen»
Vi vet at det ikke stemmer. Maks innsats én dag, maks innsats hver gang. Du klarer ikke å holde igjen. Vedder vi?
«Neste løp løper vi sammen»
Men vi vet alle at én av dem kommer til å skru opp farten og riste av seg den andre … Det er stygt å lyve.
«Jeg skal løpe hele løypa på trening»
Feil. Helt feil. For det første kommer du aldri til å løpe 30 kilometer alene på trening. For det andre vil retningssansen din aldri la deg gjenskape løypa nøyaktig: Du kommer til å gå deg vill i smågatene.
«På mandag melder jeg meg inn i en klubb»
Med motivasjonen på topp ser du deg allerede i elitegruppen. Så kommer mandagen. Og merkelig nok frister ikke en motbakkeøkt i regnet fullt så mye lenger.
«Denne gangen lager jeg en skikkelig treningsplan»
Jada, jada, et Excel-ark med alt sirlig ført inn, presise fartssoner og intervaller. Og så ender vi likevel med å løpe på «følelsen», mens treningsappen ikke har vært åpnet siden oktober i fjor.
«Jeg skal droppe alkohol helt fram til maraton»
Den klassiske målgangs-promisen. Den holder omtrent fram til … gratisølen i målområdet.
«Jeg skal aldri spise pizza før et løp igjen»
Helt til pastafesten kvelden før løpet blir til pizzafest. For karbohydrater er karbohydrater, ikke sant?
«Nå er det avgjort, jeg skal begynne med triatlon»
Hvorfor nøye seg med å løpe når man kan svømme, sykle og løpe? Helt til man innser at man må stå opp klokka 6 for å ta noen lengder i svømmehallen en torsdag morgen.
Vi ler, lover og sverger på at dette er siste gang … og likevel står vi der igjen.
Kort sagt er målområdet ofte det perfekte stedet for å høre den ene mer usannsynlige setningen etter den andre. Mellom fortvilelse og stadig høyere ambisjoner … La oss likevel ta oss tid til å gratulere alle løperne som krysser målstreken. Bra jobbet!