Publikumsheiaropene som ikke motiverer noen
© ASODe er på plass, trofaste som alltid, i de skarpe svingene, ved rundkjøringene og på drikkestasjonene. De klapper entusiastisk, roper av full hals og holder opp hjemmelagde plakater som av og til er litt skjeve, men alltid oppriktige. Vi elsker heiagjengene langs løypa. Likevel må det innrømmes … noen ganger treffer heiaropene deres, for å si det pent, ikke helt blink. Mellom standardfrasene, de klønete komplimentene og kommentarene som er litt vel ærlige, finnes det noen perler langs asfalten som aldri helt har klart å gi en løper i dyp krise nye vinger.✓ Her er et lite utvalg av disse hjertevarme ordene, ropt med hjertet … men mottatt med tunge legger.
«Kom igjen, så bra, nå er du snart ferdig»
Å nei, frue eller herre, ikke helt … Vi har nettopp passert den femte kilometeren. Hvis vi regner riktig, gjenstår det 37. Ja, 37. Så takk for entusiasmen, men vi sparer den gjerne til litt senere, ikke sant.
«Du er pen når du løper»
Vel, det stemmer ikke akkurat … Regnet har ødelagt frisyren, hestehalen lever sitt eget liv, sminken har blitt til et svømmebasseng og svetten renner som Niagara. Dette er neppe det beste tidspunktet for et skjønnhetskompliment, men takk på hennes vegne.
«Dere er gale som gjør dette, kom igjen, kom igjen»
Og akkurat da begynner løperne å lure på hvorfor de egentlig er her. Det er ingen grunn til å gni salt i såret, som det heter.
«Du løper kjempebra»
Treneren ville nok ikke sagt det helt på den måten. På maratonens 38. kilometer er steget ikke akkurat på sitt letteste.
«Det sitter i hodet nå»
Å, det berømte hodet … Problemet er bare at beina har levert oppsigelsen for lenge siden. Så motivasjonsmessig er det ganske skralt.
«Spis litt sukker, så går det bedre»
Vet du ikke at han nettopp har lagt bak seg fire timer med gel etter gel med smak av blåbær, banan og karamell? Sukkeret orker ikke mer. Det har gått ut i streik.
«Det verste er over»
Men … Ikke si det. Vær så snill. Côte des Gardes, med fem prosent stigning, venter om to kilometer. Vil du knuse moralen? Fulltreffer. Og det er ganske stygt å lyve.
«Kom igjen, smil»
Ingen, absolutt ingen, har lyst til å smile på maratonens 35. kilometer. Beklager. Ikke engang den offisielle fotografen, som har sittet på stolen sin i fire timer og tappert knipset i regnet … uten et snev av smil han heller.
«Kom igjen, du har jo betalt for dette»
Nei, nei, nei. Ikke minn ham på det. Vær så snill, aldri minn en løper i full krise på det. Akkurat da regner han på hvor mye han har brukt på startavgifter, sko, klær og dingser … og summen gir ham lyst til å gråte, eller kaste opp.
«Det viktigste er å delta»
Er det du som er president i «Fédération Française de la Lose»? Hyggelig å hilse på. Takk, men nei takk.
«Du klarer det»
Han har stoppet, er grønn i ansiktet og midt i en omgang med oppkast. Vi er ikke helt sikre.
Kort sagt: Vi er glad i disse søndagssupporterne likevel, med ropene, de skjeve plakatene og de klønete heiaropene. For innerst inne varmer de alltid litt, selv når de ikke gir beina ekstra futt. Utover de bommede frasene og de umulige smilene er det denne helt spesielle energien som får løpshjertet til å slå. Så tusen takk til dere, mestere langs løypa, for den urokkelige entusiasmen. Selv når dere ikke gir oss vinger, gir dere oss alltid litt ekstra varme.