Myten om øl etter maraton

Vi venter utålmodig på den. Så nyter vi den med stor glede. Som den ultimate belønningen, som en uvurderlig dose trøst. Ølen vi deler ved målgang etter en maraton, slukker tørsten og gir en enorm tilfredsstillelse. Mange mener den er bra for restitusjonen. Men stemmer det egentlig? Eller er den lille målgangspilsen snarere en falsk venn vi bør passe oss for?

«På leppene allerede dette skummende gullet, friskheten forsterket av skummet, så langsomt over ganen en lykke dempet av bitterhet. (…) Det umiddelbare velværet markert av et sukk, et smatt med tungen eller en stillhet som sier alt. Den villedende følelsen av en nytelse som åpner seg mot det uendelige.» Philippe Delerm beskriver den første slurken øl på mesterlig vis. Den vi drømmer om underveis i løpet, og som vi får et brennende behov for så snart målstreken er passert. For langdistanseløperen har ølet noe magisk ved seg: Det symboliserer både slutten på anstrengelsen og belønningen etter løpet, trøsten og den totale mangelen på dårlig samvittighet. Hvem får dårlig samvittighet av å nippe til en liten pils etter å ha løpt over 40 kilometer i full fart? Øl er en fellesnevner i mange idretter, og en naturlig del av både tredjedomgangen og samværet med venner etter målgang. Myten skal ha det til at den humlebaserte drikken til og med skal fremme restitusjonen … Men passer øl og idrett egentlig sammen?

Et restitusjonsskum … virkelig?

For å forstå hva vi snakker om, må vi gå tilbake til hvordan øl blir til, lenge før det gjør sin spektakulære entré i glasset ditt. Øl lages av flere ingredienser: vann, malt fra korn, som oftest bygg, hvete eller rug, humle og gjær til alkoholgjæringen. Vi hopper over eventuelle tilsetninger enkelte produsenter bruker, og som har lite å gjøre med det ekte håndverksølet puristene forsvarer. Når alle bestanddelene er samlet, følger fem trinn:

Mesking av kornet i varmt vann, som omdanner stivelsen i kornene til sukker, før man får en vørter som humlen tilsettes;
Gjæring i tank med gjær, som omdanner sukkeret til alkohol og karbondioksid
Lagring på tank for å modne ølet
Filtrering for å få en «ren» væske
Tapping på flaske, boks eller fat

Det er altså tydelig at øl først og fremst inneholder karbohydrater, nærmere bestemt maltose. Etter fysisk anstrengelse er det viktig å fylle opp glykogenlagrene, ettersom aktiviteten har tømt dem. Ett poeng til ølet!

Siden øl er laget av korn, inneholder det også noen vitaminer og mineraler: B6, B12, magnesium, kalium og aminosyrer. Men disse stoffene, som er viktige i restitusjonsfasen etter trening, finnes bare i svært begrensede mengder og kan selvsagt lett hentes fra en rekke andre matvarer. Det er litt som når folk forsvarer vinforbruket sitt med at vin inneholder polyfenoler og bidrar til hjerte- og karhelsen … Vi får gi ølet et halvt poeng, uten ordspill, bare for å kunne tilskrive det noen gode egenskaper.

➜ Les også: «Maratonløperens spilleliste»

Alkoholen, den falske vennen

Selv om ølet smaker godt og den første slurken etter løpet kan føles himmelsk, er øl først og fremst en alkoholholdig drikk. Samfunnet vårt kobler alkohol tett til fest og sosialt samvær, og folk som velger alkoholfrie drikker blir ofte møtt med skepsis. Likevel ville det vært på sin plass å endre holdningene, særlig i idrettsmiljøet, for alkohol er langt fra en god venn for utøveren.

I motsetning til det mange tror, fører øl til dehydrering. At ølet er laget av vann, betyr ikke at det dekker behovene til en utøver som nettopp har svettet i timevis! Mer generelt virker alkohol dehydrerende fordi det påvirker det antidiuretiske hormonet vasopressin, som hemmer reabsorpsjonen av vann i nyrene og øker diuresen. Humlen stimulerer dessuten nyrefunksjonen, noe som øker både urinproduksjonen og utskillelsen ytterligere. Hvem har vel ikke lagt merke til at urinen blir rikelig og lys etter et par øl? I tillegg brytes alkoholen ned i leveren, som allerede har fått kjørt seg under hard anstrengelse. Under løpet produserer musklene avfallsstoffer leveren må håndtere, samtidig som den bidrar til å holde blodsukkeret stabilt. Det er mildt sagt ingen fest for dette organet under en maraton, særlig fordi blodet først og fremst sendes til musklene. Etter anstrengelsen fortjener leveren derfor all omtanke, og en dose alkohol vil selvsagt ikke hjelpe den!

Til slutt kan kullsyren i ølet forstyrre fordøyelsessystemet, som allerede har vært satt på prøve av utholdenhetsarbeidet. Kroppen har vært utsatt for dehydrering, et uvanlig matinntak, særlig svært konsentrerte energiprodukter, og gjentatte støt fra belastningen mot underlaget. Men hva med kullsyrevannet som ofte anbefales under restitusjon? Slike vann er gjerne interessante fordi de er svært mineralrike, noe som bidrar til å fylle opp lagrene etter fysisk anstrengelse. Det er altså mineralinnholdet, ikke kullsyren, som bidrar til restitusjonen etter aktivitet. Kort sagt: Boblene i ølet hjelper deg ikke med å hente deg inn!

Ølet som maratonløperens venn er altså bare en myte, og den sitter like hardt som den herdede huden under føttene til en langdistanseløper. Bortsett fra den umiddelbare nytelsen er øl på ingen måte å anbefale etter fysisk anstrengelse. Et alternativ er å velge alkoholfritt øl, med under 1,2 prosent alkohol, som kan gi like mye glede som «det ekte» uten ulempene. Og hvis du klarer å droppe den lille pilsen ved målgang, bør du heller gå for en god, gammeldags flaske vann. Vi har ennå ikke funnet noe bedre for å slukke tørsten og få tilbake væskebalansen!