Topp 5 maratonløp som bare er for de få

1. The Barkley Marathons (Tennessee, USA)

Vi begynner med et prestisjefylt og helt unikt løp. En legende i ultraløpsmiljøet. Under ledelse av skaperen, genial eller pervers avhengig av hvem du spør, Gary Cantrell, forsøkes løpet hvert år av rundt 40 løpere som er valgt ut på grunn av kapasiteten sin. Siden 1986 har Lazarus Lake, Gary Cantrells kallenavn, gjort alt for å tilby de få deltakerne et ekte mareritt … Bare 15 løpere har fullført siden starten. I 2024 ble Jasmin Paris den første kvinnen som fullførte løpet, som har svært strenge tidsfrister. Hun ble nok «motivert» av en video fra 2015 der Gary omtaler det han presenterer som et «faktum»: «de er rett og slett ikke sterke nok til å klare det». Jasmin klarte det og ga Lazarus muligheten til å fremstå som litt mindre kvinnefiendtlig og tilbakeskuende …

For å sette det i perspektiv: Løpet er 160,9 km langt og byr på … mellom 18 000 og 24 000 høydemeter, avhengig av året! Tallene er svimlende og overgår de villeste referansene vi kjenner. Distansen er fordelt på fem runder, som må gjennomføres på maksimalt 60 timer, altså i snitt 12 timer per runde. Løperne får ingen assistanse og må navigere utelukkende med kart og kompass. GPS og høydemålere er forbudt … Og vi holdt på å glemme det: Løypa er ikke merket. Mange utgaver har ikke hatt én eneste finisher! Før 1994 hadde ingen klart å fullføre løpet. Nei, nå får det være nok. Vi godtar med glede at dette løpet er eksklusivt. Takk, Gary!

2. North Pole Marathon (Svalbard, Norge / Nordpolen)

North Pole Marathon er et av de mest eksklusive og kontroversielle arrangementene i løpeverdenen. Det kan i seg selv være en prøvelse å besøke løpets nettside, hvis man er opptatt av visse verdier. Å løpe på havisen i temperaturer under −30 °C er utvilsomt en sportslig bragd, men det er vanskelig å se hvordan denne typen lukket arrangement skal representere løpingens fremtid. Issmeltingen er et faktum. Er det ikke litt barnslig å dra til Nordpolen for å løpe og ta et bilde? Her nærmer vi oss de etiske spørsmålene rundt bestigningen av Mount Everest, som stadig forsøples av eventyrere på jakt etter berømmelse. Mellom helikopterflyginger og belastningen på et sårbart miljø reiser løpet åpenbare etiske spørsmål: Har et slikt arrangement fortsatt en plass i en tid med global oppvarming? Det skal være plass til mye her i verden, men dette … Opplevelsen må utvilsomt være uforglemmelig, men prisen er høy. Både i overført betydning for planeten og helt konkret for deltakerne!

3. Antarctic Ice Marathon (Antarktis)

Antarctic Ice Marathon er tvillingbroren til North Pole Marathon, men i et enda mer ugjestmildt landskap: kraftig vind, total isolasjon og et endeløst isdekket panorama. På arrangørens nettside kan man ikke annet enn å la seg begeistre av de fantastiske bildene fra løpet. Med bare rundt 50 løpere hvert år er dette et av verdens mest eksklusive maratonløp. Dessverre reiser arrangementet også mange spørsmål, siden organiseringen krever fraktfly og en omfattende logistikk midt på det hvite kontinentet. Som ved Nordpolen og Everest befinner vi oss i et fullverdig paradoks: naturelskere som unner seg en unik utfordring … men en lite bærekraftig en. La oss håpe at pionerene forblir nettopp det. Og så får det heller være vår ulempe.

4. Great Wall Marathon / privat utgave (Kina)

Det ordinære Great Wall Marathon trekker tusenvis av løpere, men det finnes også en «privat» utgave for en liten gruppe privilegerte, ofte kjendiser. Langt, langt unna folkets Kina … Langt unna de tusenvis av deltakerne i dette prestisjefylte maratonløpet. For å få adgang til «VIP»-løpet må man først bli sponset av en løper som har deltatt i en tidligere utgave. Tjenestene under arrangementet holder høy standard og er tilpasset et publikum som er vant til luksus. Inngangsbilletten er vanskelig å snakke høyt om: Ryktene sier flere hundre tusen euro. Er det denne sjeldenheten løpere drømmer om? Neppe. Dette maratonløpet reiser et annet spørsmål: Er det virkelig bling-bling som får folk til å drømme? Med mindre arrangørene av luksusutgaven har en annen forståelse av økonomisk nedsig.

5. The Sealand Marathon (Fyrstedømmet Sealand)

Til slutt setter vi kursen over det kalde Nordsjøen mot England. Noen nautiske mil utenfor kysten, rett overfor Ipswich, ligger en tidligere militær offshoreplattform. Ikke akkurat en paradisøy … Forestill deg at denne konstruksjonen på havet i 1967 ble annektert av Paddy Bates, som utropte den til en egen nasjon! Fyrstedømmet Sealand er ikke anerkjent av det internasjonale samfunnet, men tilbyr likevel statsborgerskap til den som ønsker det, mot betaling selvsagt. Én mann lot seg fascinere av denne metallbiten på havet. Simon Messenger, lidenskapelig løper og forfatter av bloggen Around the world in 80 runs, tok i 2015 utfordringen med å løpe et halvmaraton på Sealand, med støtte fra regentprins Michael Bates, sønn av Paddy Bates, som døde i 2012. Vi lar deg selv forestille deg hvordan det er å løpe på en plattform på størrelse med en tennisbane midt i Nordsjøen, som ikke akkurat er kjent for gjestfrihet. Sjarmerende? Så britisk 🇬🇧.