Slik bygger du deg opp igjen og kommer sterkere tilbake etter en skade

Lytt til kroppen og aksepter skaden

Den første impulsen når en smerte melder seg, er ofte ... å ignorere den. Fordi lysten til å løpe er sterkere. Fordi man har en viktig økt, et planlagt løp eller bare trenger den daglige lykkedosen, de berømte endorfinene. Ifølge Carl Bescoby er dette vanlig blant idrettsutøvere hvis identitet er sterkt knyttet til prestasjon. Hodet overstyrer kroppen og bagatelliserer varselsignalene, helt til kroppen roper for høyt til å bli ignorert.

Det er her alt begynner: å akseptere. Akseptere at noe er galt. Akseptere at en pause nå kan forhindre et lengre avbrekk senere. Den velkjente «go hard or go home»-mentaliteten er noen ganger løpernes stille fiende. Det handler ikke om å gi opp, men nettopp om å trene smartere og lytte til kroppen og signalene den sender.

Når man har akseptert situasjonen, må man få en tydelig diagnose. Oppsøk helsepersonell, for eksempel idrettslege, fysioterapeut eller osteopat, forstå hva som utløste skaden (ofte en opphopning av belastning, muskulær ubalanse, mangelfull restitusjon eller overtrening), og lag deretter en rehabiliteringsplan. Denne planen er ikke bare en behandlingsoversikt, men en viktig kalender for løperen. Et anslag for når man kan begynne å løpe igjen, gir retning. Det er avgjørende for å holde kursen og opprettholde en aktiv rutine.

De usynlige psykologiske konsekvensene av en skade

Når kroppen stopper opp, løper tankene løpsk. Treningsplanen forsvinner og holdepunktene rakner. Det man gjorde på autopilot, blir plutselig utilgjengelig. Man er ikke lenger «den som løper hver morgen». Og tomrommet oppstår raskt. Carl Bescoby beskriver et fenomen som er velkjent blant idrettsutøvere: en identitetskrise etter skade.

© ASO

Det er en periode der man føler seg ubrukelig, forbigått og satt på sidelinjen. Selvtilliten smuldrer opp. Man ser andre utvikle seg, trene og dele øktene sine på Strava. Selv blir man sittende på benken. Følelsen av stagnasjon, eller til og med tilbakegang, gir næring til tvilen:

• « Jeg mister all framgangen min. »

• « Jeg burde ha vært mer forsiktig. »

• « Jeg kommer aldri tilbake på samme nivå. »

Disse tankene er ikke ufarlige. De tapper, sliter og gnager. Dr. Bescoby oppsummerer det godt: « Under skaden blir det mentale en fulltidsjobb. »
Utfordringen er å ikke la idrettsidentiteten reduseres til evnen til å prestere. Kroppen løper kanskje ikke lenger, men det betyr ikke at utøveren er borte.

Hold fast ved det som virkelig betyr noe

For mange kommer vendepunktet når man endrer måten man ser situasjonen på. Når man slutter å tviholde på å «komme tilbake som før», og begynner å bygge seg opp på en annen måte. Da foreslår Carl Bescoby et grundig indre arbeid, med tre enkle, men kraftfulle spørsmål:

• Hvilken viktig verdi er fortsatt sann, selv når jeg er skadet? Eksempler: «bevegelse», «fellesskap» eller «naturen».

• Hva slags person vil jeg være, selv uten løpeskoene på? (en omsorgsfull lagkamerat, en trofast partner, en tålmodig person, en som holder seg aktiv, og så videre)

• Hva betyr noe for meg akkurat nå? (Å ta vare på seg selv, holde kontakten med andre, dele erfaringer ...)

Disse spørsmålene gjør det lettere å komme videre i motgang. Sammen med andre aktiviteter hjelper de den skadde løperen med å gjøre identiteten mer fleksibel, i stedet for å oppfatte den som låst til løpingen. Man forstår at det går an å være løper på andre måter. At man fortsatt kan være seg selv, selv uten å løpe 60 km i uka. Denne mentale fleksibiliteten er første steg mot en solid retur. Mindre rigid, mentalt sterkere.

 Når en idrettsutøver blir skadet, mister han eller hun ofte idretten som kilde til anerkjennelse, og det kan være svært vanskelig å takle. Idretten gir en følelse av verdi, identitet og mestring. Men når en skade stopper alt, kan man raskt føle at man ikke lenger eksisterer, som om egen verdi forsvant sammen med konkurransene. Husk at du er langt mer enn idretten du driver med, selv om andres blikk noen ganger får det til å virke annerledes. 

Alternativ trening er en verdifull alliert

Selv med en skade fortsetter treningen. Mange skader tillater, eller anbefaler til og med, skånsom alternativ aktivitet uten støtbelastning: svømming, sykling, ellipsemaskin, styrketrening eller yoga. Det kalles alternativ trening.

I tillegg til de fysiske fordelene, som å vedlikeholde kondisjonen, bevare treningsvolumet og bedre restitusjonen, fungerer alternativ trening også som et godt psykologisk sikkerhetsnett. Den gjør det mulig å holde seg aktiv, bevare en rutine og ha små mål å jobbe mot. Intensitet erstattes av intensjon. Man jobber med svakhetene sine og slipper følelsen av å stå på stedet hvil.

Carl Bescoby understreker også et annet poeng: Det er viktig å opprettholde sosial aktivitet rundt idretten. Bli med treningspartnerne på økten, snakk om utstyr eller se et løp som tilskuer ... Det hjelper deg med å holde kontakten og ikke føle deg utestengt fra miljøet du tilhører. Det viktigste er å unngå sosial isolasjon og forberede hjernen på best mulig tilfriskning.

En skade er ikke en tom parentes. Den er en egen del av livet som løper. En ofte smertefull mulighet til å gjøre ting på en annen måte. Til å være mer tålmodig med seg selv og mer oppmerksom på det som virkelig betyr noe. Som Carl Bescoby minner oss om, handler tilfriskning også om å gi hodet hvile, ikke bare kroppen. Hva om denne påtvungne pausen var starten på en mer balansert, bevisst og solid ny begynnelse? Stoppeklokken kommer tilbake. Men fram til da: Ta vare på idrettsutøveren i deg, også når han eller hun ikke løper.

✔ Finn mer informasjon om temaet på Dr. Carl Bescobys offisielle konto @theinjurypsychologist.

✓ Maratonkalenderen