Tre nøkkelspørsmål før maraton

Det er ingen tvil: Maraton er løperens hellige gral, målet som vekker en blanding av motivasjon, stress og, om vi skal være ærlige, en god dose uro. Som en myte med respekt for seg selv kan maraton ofte virke uoppnåelig. Veien dit minner om Indiana Jones: full av fallgruver, hindringer og fiender … Likevel er maraton innen rekkevidde for alle hverdagens helter, så lenge ingrediensene er de riktige. Å løpe 42,195 km på en kanontid er selvsagt ikke for hvem som helst, men å fullføre distansen er realistisk hvis du er villig til å legge ned innsatsen og har et tydelig mål. Klar for å sette i gang?

Har jeg virkelig lyst?

La oss gå rett på sak. Lysten. Eksperter på mental trening skiller mellom to typer motivasjon:

– Indre motivasjon, altså den som er knyttet til selve idrettsaktiviteten: gleden ved å løpe, tilfredsstillelsen ved å utvikle seg, ønsket om å bli bedre kjent med egne fysiske og mentale grenser …
– Ytre motivasjon, altså den som er knyttet til konsekvensene av aktiviteten. Løpingen er ikke lenger et mål i seg selv, men et middel for å få anerkjennelse fra noen man står nær, motta en finishermedalje, slå en kompis eller imponere partneren …

For at satsingen din skal bli solid og langvarig, er det best å bygge motivasjonen først og fremst på indre drivkraft, og deretter på ytre motivasjon. Hvis du kjenner ekte glede på trening, øker sjansene for at du fullfører både treningsperioden og selve maratonløpet.Du bør stille deg et avgjørende spørsmål: Hvorfor vil jeg ta denne utfordringen? Hvilke grunner har jeg for å gå løs på dette målet? Svarene vil hjelpe deg med å vurdere hvor sterk eller svak motivasjonen din er.

Det er alltid bedre å vite hvorfor man gjør ting!

Er jeg klar til å gjøre det som kreves for å nå målet?

En maratonutfordring er litt som nyttårsforsetter: Man bestemmer seg for at dette skal man klare, men faller fort tilbake i de (dårlige) vanene! Det finnes likevel ikke noe verre enn å gå løs på en utfordring og underveis innse at man ikke kommer til å klare den. Da gir man opp, eller enda verre: møter likevel på startstreken … og løper rett mot en DNF. Snakk om knekk for selvfølelsen! Før du risikerer å mislykkes, bør du heller stille deg dette spørsmålet: Er jeg klar til å gjøre det som kreves for å nå målet? Er jeg villig til å sette av nok tid til treningen, legge om livsrytmen og kostholdet og akseptere enkelte begrensninger? Hvis svaret er nølende, kan det være bedre å velge en annen utfordring som krever mindre tid og er mindre krevende. Hva med en halvmaraton? Eller et hinderløp sammen med venner? Hvis svaret er et klart «ja», kan du likevel ikke bare være en kommende maratonløper gjennom hele treningsperioden. Du må fortsatt være et helt menneske: pappa eller mamma, sønn eller datter, partner, venn, kollega …

Hvis maratonmålet isolerer deg fra alt annet, bør du stoppe opp i fem minutter og tenke deg om. Er dette egentlig fornuftig?

Er tidspunktet riktig?

Fullt kjør på jobb, sommerferie med familien, et stort prosjekt som skal ferdigstilles … Årsakene varierer, men alle betyr at du har begrenset tid og mentalt overskudd. Skal du lykkes med en maratonutfordring, er begge deler helt nødvendig. Den beste løsningen er å ta frem kalenderen og finne periodene der du vet at det blir umulig å følge et treningsprogram og opprettholde gode vaner. Det er også viktig å notere når du vanligvis er mer sliten: Noen får en knekk om høsten, andre opplever mye stress ved skolestart … Når du har kartlagt disse periodene, kan du finne tidsrommene der det er realistisk å legge inn treningsukene og planlegge maratonløpet. Denne kalenderjobben gjør det også lettere å sortere i det enorme utvalget av mulige løp. Men det er en annen, lang historie …