Stamáta Revíthi, den anonyme helten

I 1896 ble maratonløpet, etter råd fra historikeren Michel Bréal,https://www.marathons.com/grand-format/spyridon-louis-a-jamais-le-premier/ høydepunktet under de olympiske lekene som Pierre de Coubertin ønsket å gjenreise og virkeliggjøre. Den 10. april skulle 17 menn løpe 40 kilometer. Den offisielle distansen ble først fastsatt i 1908, i London. Ingen kvinner stilte til start, og det var heller ikke mulig: Reglene forbød dem å delta. En av begrunnelsene fra den omstridte IOC-presidenten? Å beskytte kvinnene mot mennenes lystne blikk på tribunen.

Det fantes likevel en kvinne som på alle mulige måter forsøkte å få starte i det offisielle løpet, som til slutt ble vunnet av Spyrídon Loúis på 2.58.50. Syros-fødte Stamáta Revíthi ville måle krefter, men ble nektet start. Dagen etter løpet, 11. april 1896, bestemte hun seg for å løpe alene mellom byen Marathon øst for hovedstaden og Panathenaic stadion i Athen. Dette er historien om det sta løpet som siden har blitt et symbol.

En prestasjon utenfor rammene

Maratonløpet under lekene i 1896 var tenkt som en øvelse for menn. Begrunnelsene var mange den gangen: De antikke lekene var forbeholdt menn, kvinnekroppen tålte ikke langvarig anstrengelse, eller, som det het: « Hvis det finnes kvinner som vil spille fotball eller bokse, står det dem fritt, så lenge det skjer uten tilskuere, for tilskuerne som samler seg rundt slike konkurranser, kommer ikke for å se på sport »: Et sitat fra Pierre de Coubertin fra 1928, som viser at baronen hadde bestemte meninger om saken. Det skulle da også gå helt til 1984 og Los Angeles før kvinner fikk løpe maraton i OL.

Tradisjoner kan være seiglivede. Revíthi ba om å få delta, men søknaden ble avslått av funksjonærene. Selv presten som skulle velsigne løperne, vendte henne ryggen. Da bestemte hun seg for å løpe likevel. 11. april klokken 09.00 la hun alene i vei. Klokken 13.30, etter flere stopp for å hente krefter, fullførte hun distansen. Også da ble hun møtt med liten eleganse og dårlig sportsånd: Hun fikk ikke adgang til Panathenaic stadion, der den offisielle seremonien hadde funnet sted dagen før. Viljestyrken hennes ga henne likevel en plass i historien. Opplysningene er sparsomme, men historikerne bekrefter dem. Du vil finne ulike datoer for det berømte løpet til Revíthi. Forklaringen er forskjellen mellom den gregorianske og julianske kalenderen, siden den siste fortsatt var i bruk i Hellas på den tiden.

Et løp for å unnslippe fattigdommen?

Avisene fra den tiden omtaler faktisk prestasjonen hennes. Athanasios Tarasouleas, en historiker med tilknytning til IOC, undersøkte historien som kunne vært hentet fra et sagn, og fant spor i datidens aviser. Dagbladet Estia skrev blant annet om «løperen fru Revithi, den underlige kvinnen, som for noen dager siden løp Marathon som en prøve og har til hensikt å delta i overmorgen. I dag kom hun til redaksjonen vår og erklærte: ‘Hvis skoene plager meg, tar jeg dem av underveis og fortsetter barbeint‘». Avisen omtaler her et første maratonløp, gjennomført som en prøve på 4.30 ifølge kildene. Det kan være da mysteriet rundt to angivelige kvinnelige løpere oppsto.

Stamáta Revíthi og en annen kvinne ved navn Melpomene skal ha løpt distansen. Ifølge enkelte kilder kan den berømte Melpomene, et navn hentet fra tragediens muse, ha vært Stamáta Revíthi, som presenterte seg under dette tilnavnet. Historikerne er ikke enige. Men Melpomene eller ikke: Stamáta Revíthis løp er dokumentert. De biografiske opplysningene om henne er likevel fragmentariske. Hun skal ha blitt født i 1866 på Syros, en av øyene i Kykladene. Under OL var hun en fattig kvinne, mor til ett barn, og hadde nylig mistet et annet. Hun skal ha vært på vei til Athen for å finne arbeid da hun hørte om maratonløpet og bestemte seg for å løpe det. Det gjorde hun. Historien forteller ikke om Stamáta Revíthi klarte å komme seg ut av fattigdommen etter prestasjonen.

Når får Stamáta Revíthi en statue i Hellas eller andre steder?

Stamáta Revíthis stunt var langt fra nok til å revolusjonere de olympiske reglene. Kvinner skulle fortsatt holdes utenfor maraton i flere tiår. Først i 1984 ble kvinnenes maraton satt på OL-programmet i Los Angeles. Navnet hennes står ikke i de offisielle resultatlistene, men handlingen hennes ble et viktig presedens og gjorde henne til en av de første kvinnene som markerte seg i kampen for adgang til en offentlig utholdenhetskonkurranse. Det som kan ha vært et spontant og personlig opprør, kanskje drevet av ønsket om å unnslippe en vanskelig sosial situasjon, har siden fått symbolsk betydning.

Etter hvert som historikernes interesse for kvinnenes kamp for rettigheter har vokst, har også historien hennes blitt hentet frem igjen. Stamáta Revíthis handling inngår i en lang rekke enkeltstående initiativ, der Kathrine Switzer i 1967 er den mest kjente representanten, før den institusjonelle anerkjennelsen kom. I Hellas er historien hennes anerkjent og har gradvis blitt en del av den nasjonale fortellingen om maraton, som en pionerhistorie. Arbeidet til den greske historikeren Athanasios Tarasouleas er det beste beviset på det.

Når får Stamáta Revíthi en statue eller et museum oppkalt etter seg? Historien om denne sta og modige kvinnen fortjener det. Slik kan den også fortsette å inspirere drømmere over hele verden, med større kraft og i lang tid fremover.