Alessia Zarbo: «Så lenge jeg kan drive med idrett, skal jeg gjøre det»

Nylig sølvvinner på 10 000 meter i europacupen i Pacé (Ille-et-Vilaine), Alessia Zarbo har ikke kommet ut av ingenting. Den tidligere triatleten fra Antibes har vært tatt ut på det franske landslaget flere ganger siden de første årene i friidretten. Hun trener hardt, men på sin egen måte, for å holde seg på toppnivå. Etter gjentatte belastningsbrudd har hun måttet legge om livsstilen, finne balansen og hente frem ressursene som skulle til for ikke å gi opp, i motsetning til enkelte av lagvenninnene fra tidligere år.

Lovende start

Fordi kusinen driver med triatlon, ble den unge jenta fra Sør-Frankrike introdusert for idretten allerede som niåring. Hun ble raskt trukket inn i idrettsverdenen og trente langt mer enn de fleste andre jenter på 12–13 år. Så mye at hun snart markerte seg i konkurranser og deretter i løp, særlig terrengløp, der hun ofte befant seg fremst i feltet. «Jeg liker å tro at jeg har gode gener», sier hun, vel vitende om at man ikke alltid klatrer så lett opp på seierspallen. Foreldrene hennes er likevel ingen store idrettsutøvere. «De trener fordi jeg trener nå», forklarer hun. Moren har imidlertid alltid svømt, og var dermed ikke helt uten betydning for Alessias første møte med vannet. Alessia kan dessuten aldri takke triatlon nok for at idretten ga henne «en helt rå aerob kapasitet».

© STADION-ACTU

De siste årene har vært krevende

Alessia stilte på 10 000 meter under OL i Paris, men måtte dessverre bryte løpet, rammet av kronisk utmattelse som hadde satt kroppen tilbake i over et halvt år. «Jeg samlet opp masse småskader fordi kroppen ikke lenger hentet seg inn. Det skyldtes total overbelastning. Jeg manglet stabilitet, ble skadet, prøvde å kompensere og hadde nådd grensen. Alt var betent, alt gjorde vondt. Jeg var konstant andpusten, og mentalt var det veldig tøft.» Før hun fant en mer passende måte å fungere på, måtte hun håndtere to nye tilbakefall de siste årene. «For å kompensere kastet jeg meg over sykling, svømming, alt jeg kunne. Når jeg kommer tilbake etter en skade, kommer jeg ikke helt fra ingenting.»

Siden midten av mars har hun endelig følt seg bedre. «Jeg har klart å gjennomføre to–tre uker med løpetrening uten unormale smerter.» Skadeperioden har vært krevende, både for henne og de nærmeste: «Det som gjorde at jeg holdt ut og kom tilbake, var menneskene rundt meg. Jeg fikk en støtte som få mennesker har.»

Onsdag morgen forteller hun at hun gjennomførte en tøff økt: 4 x (1000 m, 300 m, 200 m). «Det er lenge siden jeg løp 1000-metere på under tre minutter og samtidig følte meg komfortabel», forteller den tidligere utøveren til François Chiron ved INSEP, som fulgte henne på sykkel gjennom hele økten. Etter comebacket ser hun fremgang fra uke til uke: «Jeg nyter at jeg ennå ikke har nådd et platå.»

« Dette er den mest komplette sesongen min siden 2018. Jeg vil heller at den skal forbli slik, selv om den stopper i august.

Endelig en livsstil som passer perfekt

Etter mange vanskelige år er hun sakte på vei opp igjen. Hun flyttet hjem fra Oregon i USA i 2023, der hun hadde begynt på en bachelorgrad i business med spesialisering i finans og regnskap. Nå har hun funnet tilbake til en livsrytme som passer behovene hennes bedre. «Der borte hadde jeg virkelig min egen selvstendighet og mitt eget liv. Jeg hadde tenkt å ta en mastergrad, men ble skadet hele det siste året. Det var mye å tenke på: Treneren skulle byttes ut, laget vokste fra 15 til 30, og mange unge kom til … Det ble to litt kaotiske år, men de formet meg mye som menneske og utøver. Jeg hadde ikke klart å trene slik jeg gjør i dag hvis jeg ikke hadde reist, for jeg lærte å kjenne meg selv.»

Tilbake i Frankrike bodde hun en periode flere steder før hun flyttet tilbake til barndomshjemmet i Antibes. Huset er stort nok til at hun kan beholde selvstendigheten, selv om hun deler det med foreldrene. Hun kaller dem til og med sine «barn med mange aktiviteter,» siden faren ikke er hjemme i ukedagene og moren «alltid er på farten». I år føler hun seg virkelig vel der: «Jeg har perfekte rammer for treningen.»

Nå går hverdagen til Antibes-jenta nærmest av seg selv: opp klokken ni, løpetur og svømming om morgenen. «Mamma svømmer samtidig som meg og tar med sakene mine. Ved tolv er jeg ferdig», forteller medlemmet av den parisiske klubben Racing Multi Athlon. Hun hopper fortsatt jevnlig i bassenget med klubben sin, Antibes Triathlon. Hun trenes av Ludovic Beaugrand, «Cassandres pappa», som hun møtte «tilfeldigvis på ungdomsskolen, da vi løp rundt på banen». Med støtte fra faren trives Alessia med å gjennomføre øktene alene eller sammen med mannlige treningskamerater. Treneren lager en treningsramme og står for rundt 30–40 prosent av kvalitetsarbeidet i løpingen. Resten styrer hun selv: «Det aerobe og alt som handler om fysisk forberedelse, det er kjæresten min.» Treneren stiller opp når hun trenger ham, og det gjør faren også: «Det er en reell støtte.»

Den nye, fleksible timeplanen passer henne utmerket: «Det er ikke som på INSEP, der alt er mer strukturert. Det passer meg ikke nødvendigvis.» Å kombinere flere perspektiver og utvikle seg i sitt eget tempo og etter egne behov, «ved å lytte til kroppen», er det som har gjort at hun kunne komme tilbake på sitt beste uten å bli skadet igjen. «Jeg har klart å trene sammenhengende i flere måneder og få uttelling for arbeidet ved å delta i europamesterskapet. Men jeg håper dette bare er begynnelsen», sier Alessia, som er full av energi etter den gode formen hun er i nå.

Et nytt samarbeid som passer henne perfekt

Det var etter 10 km de Lille at HOKA tok kontakt. «Før hadde jeg ingen sponsorer», forteller hun takknemlig. «Jeg løp 32.28 i Lille, en veldig god prestasjon, men for meg var det ennå ikke nok til å forsvare alt de tilbød meg på det tidspunktet.» Kontakten med merket gikk raskt: «Jeg merket at de var klare til å investere i meg i samme grad som jeg investerer i treningen min.»

Takket være samarbeidet kan 10 000-meterløperen leve godt. I tillegg til utstyr får hun et årlig grunnbeløp utbetalt i to omganger, samt bonuser knyttet til prestasjoner i enkelte løp eller rangeringer. «Det snakkes svært lite om hvordan slike kontrakter fungerer. Det finnes en fastsatt tabell: Hver gang jeg forbedrer bestenoteringen min på 1500 meter, halvmaraton, terrengløp og så videre, får jeg en bonus.» forklarer utøveren, som trener selvstendig.

Da hun kunngjorde samarbeidet med HOKA i april, var hun svært entusiastisk over å bli en del av «et merke som virkelig hevder seg og har solide ressurser, samtidig som det beholder en svært menneskelig mentalitet». Hun gleder seg til å møte teamet og utøverne på arrangementer. «De ønsker virkelig å være et ordentlig lag. På FAST5000 var for eksempel en trener og en manager til stede, og vi hadde et sted å legge fra oss tingene våre. Det er fint å kjenne på tilhørighet.»

© STADION-ACTU

© STADION-ACTU

© STADION-ACTU

© STADION-ACTU

© STADION-ACTU

© STADION-ACTU

© STADION-ACTU

Viktige mål framover

VM-kravet til Tokyo, som arrangeres 13.–21. september, er satt til 30.20 og virker uoppnåelig. Det er heller ikke Alessias prioritet. Selv om den franske rekorden på 10 000 meter nylig ble senket til 31.23 av Mekdes Woldu under Meeting de Leyde i Nederland, er det tydelig at ingen kommer til å klare kravet. Ikke engang rekordholderen selv, som Alessia beundret som barn, og som tre ganger hjalp henne som hare slik at hun kunne løpe under 9.45 og kvalifisere seg til U18-EM. Heller ikke dagens Alessia, som nå er blitt venn med henne. «Jeg kunne ha kommet inn via rankingen hvis jeg fant et 10 000-meterløp og løp en god tid igjen, men det finnes egentlig ingen muligheter», innrømmer mellomdistanseløperen. Det er ikke antydning til frustrasjon i stemmen, snarere tilfredshet: «Dette er den mest komplette sesongen min siden 2018. Jeg vil heller at den skal forbli slik, selv om den stopper i august. Med gateløp og terrengløp får jeg kanskje bedre muligheter til høsten.»

Siden det ikke blir noe 10 000-meterløp, vurderer hun andre distanser, blant annet 1500 meter, for første gang på fem år. Deretter venter det franske mesterskapet for seniorer i Talence 1.–3. august, der hun stiller på 5000 meter. «Det handler om å få litt fart i beina, forklarer hun. Ideelt sett skulle jeg gjerne ha løpt 3000 meter med en ordentlig oppladning, men det eneste løpet gikk i Marseille og kom for tidlig i treningssyklusen min.» 1500 meter blir dermed det beste alternativet. Nå gjenstår det bare å finne et løp i ukene som kommer. «Fordelen min er at jeg ikke er særlig rask, så selv et middels løp kan passe meg», sier hun til seg selv. Og hvis det ikke dukker opp noe? «Det er ikke verdens undergang. I verste fall løper jeg 1000 meter alene på trening.»

Rolig og avslappet lar Alessia seg ikke stresse av en ganske tynn kalender mot slutten av sesongen. Samtidig har hun fortsatt sommerens siste store mål i sikte. «Jeg reiser til det franske mesterskapet i Talence med mål om å ta medalje, for en medalje gjør seg », sier hun, før hun straks setter det i perspektiv: «Om man blir nummer 1, 2, 3 eller 4, endrer det ikke verdensbildet.» Det egentlige målet? Å kjenne at hun ga alt. «I europamesterskapet var jeg skuffet fordi jeg ikke følte at jeg løp på min måte. Kanskje disponerte jeg dårlig. Løpsutviklingen gjorde at jeg ikke gikk med feltet på riktig tidspunkt, og vi brukte mye energi …» Hvorfor ikke overraske igjen, slik hun gjorde i europacupen? «Selv med 32.30 ville jeg vært fornøyd. Jeg visste at jeg var i form, men det var tre år siden jeg sist hadde løpt på mitt nivå», forteller hun om sin første internasjonale medalje på lenge.

Etter den intense første helgen i august trenger sørlendingen en pause. Hun trapper ned baneøktene før hun starter opp igjen i september. Terskelfantasten vil likevel fortsette å sykle mye og prioritere lange løpeturer med terskeldrag.

En dag vil målet ikke lenger være det franske mesterskapet, men noe langt større. For Alessia er det naturlig å vende tilbake til røttene: «Jeg skal gjennomføre en halv Ironman, det er helt sikkert. Foreløpig er friidrett fortsatt førsteprioritet.» Av og til lar hun seg allerede friste, som sist søndag da hun deltok i en aquatlon «bare for å ha det gøy». Maraton ligger også og lurer i bakhodet: «Om veldig lenge skal jeg løpe en. Og før året er omme, kanskje en halvmaraton, for jeg elsker terskel.» Men hvordan skal hun velge? Hun ler: «Hvis jeg kunne gjøre alt, hadde jeg gjort alt.»»

En enorm energi, kanalisert i løpingen … og i menneskene hun møter

Svaret hennes overrasker når hun blir spurt om hvorfor hun står opp hver morgen for å løpe: «Det jeg liker, er treningsdisiplinen.» For henne er det et privilegium å kunne gjøre det hun liker. Det er sjelden hun ikke har lyst til å trene. Når det skjer, vet hun at det er best å lytte til kroppen. Litt senere i samtalen nyanserer hun svaret: «Endorfinene du får etterpå», sier hun med et smil, før hun forteller om den egentlige grunnen til barndommens lidenskap: «Jeg prøvde judo, tennis, golf … Men ingenting festet seg. Jeg tror egentlig bare jeg likte å vinne.»

Med årene har drivkraften endret seg. «I dag handler det mer om mestringsfølelsen. Enten det er på trening, i konkurranse eller mens jeg er skadet.» Hun kan være stolt av karrieren sin. Likevel ser hun ikke på seg selv som en «sportslig» person i klassisk forstand: «Selv om folk ser på meg som veldig aktiv fordi jeg alltid er i bevegelse, har jeg ikke lyst til å drive med idrett hele dagen. Jeg vil verken spille badminton med mamma i hagen eller dra på tredagers fjelltur. Det er morsomt én gang for opplevelsens skyld, men så er det over.» Heller ikke som konkurransemenneske: «Hvis du slår meg i et brettspill, bryr jeg meg ikke. Så lenge jeg har slått meg selv, er det nok.»

Til syvende og sist er det ikke hvordan hun definerer seg selv som betyr mest, men hva hun får ut av dette livet. Utover lidenskapen for løpingen er det de delte øyeblikkene som betyr mest: vennskapene, familien og kjæresten. «Noen ganger forestiller jeg meg at jeg slutter med friidrett i morgen. Jeg tenker at jeg aldri mer ville sett Anaïs (Bourgoin) og Bérénice (Cleyet-Merle) … aldri i livet», forteller hun. Det er ikke bare venninnene fra INSEP hun ville savnet, men også «landslagsuttakene, som er umulige å forstå før man har opplevd dem selv.» I motsetning til klubbreiser er de blant «de tre beste tingene i verden. Jeg har ledd så mye at jeg har hatt vondt i magemusklene i flere dager», avslutter landslagsveteranen. «Jeg har gått glipp av mange og takket nei til mer enn én … Det er forferdelig, men når man først blir med, er det alltid minneverdig.»

Hva kan man ønske seg for en utøver som deler så åpent av seg selv foran mikrofonen og forteller om livet med stjerner i øynene? Flere framtidige landslagsuttak, løp der hun kjenner at hun har gitt alt, og vennskap i friidretten som varer. Det er ikke i morgen hun forlater tartanen eller landeveien. Hun sier det selv med overbevisning: «Så lenge jeg kan drive med idrett, skal jeg gjøre det.»