«Jeg løp 12 timer om dagen»: Joan Roch, mannen med de usannsynlige utfordringene

I 13 år har Joan Roch brukt løpingen som transportmiddel til jobben i Montréal. Samtidig har quebeceren, som har gjort adopsjonsprovinsen til sitt hjem, tatt fatt på utfordringer verdig de største i historien. I nærmere to timer snakket han med oss på video om utviklingen, frykten og bragdene sine. En fascinerende historie.

En vill historie. En sjelden perle. Et liv utenom det vanlige. Sommer som vinter. Dag som natt. Joan Roch har gjort løpingen til sin terapi. En måte å uttrykke seg på, hevde seg og finne fram til seg selv. I tre år var det et puslespill å komme seg ut av sengen. En første maraton i 2007, Ultimate XC XTrail de Saint-Donat i 2010. Familiefaren klarte ikke å få treningstimene til å gå opp med jobben som IT-konsulent i Montréal. Tiden strakk ikke til, og innsatsen ble for stor. I januar 2012 kastet den langhårede løperen seg ut i et uventet prosjekt: å løpe til jobben. Et særdeles effektivt nyttårsforsett, etter at sykkelen hans var blitt stjålet. «Jeg bodde 10 km unna», forteller han. «Jeg gjorde det morgen og kveld, fem ganger i uka. Heldigvis hadde vi dusjer på kontoret.»

Uten press eller tidtaking utforsket ultraløperen hver minste krok av Québec-provinsens storbyområde. I ett år filmet han seg selv og laget en viral video. Som finisher i Grand Raid de la Réunion i 2015 (42 t 42 min 30 sek, 355. plass) har han mange minneverdige opplevelser å se tilbake på, blant annet magiske øyeblikk på den tilfrosne Saint-Laurent-elven. «Jeg følte meg fri. Jeg var helt alene. Bare 200 meter er nok til å skifte planet.» En gjenfødelse. «Jo verre forholdene var, desto mer utålmodig ble jeg etter å komme meg ut og løpe. Jeg glemte til og med at jeg løp.»

Store kontraster. I USA tok utøveren tredjeplassen på 100 miles under Virgil Crest Ultras i 2013 (25 t 40 min), i ekstreme forhold der bare 18 løpere fullførte, to av dem kvinner. «Arrangøren fortalte meg at jeg var blitt nummer tre. Det hadde jeg ikke ventet.» Etter åtte forsøk på å løpe maraton under tre timer nådde foredragsholderen endelig målet på den klassiske distansen i Toronto i 2014, med tiden 2.48.32. Året etter fullførte han fire ultraløp, blant annet UTMB (33 t 02 min 02 sek, 208. plass). Dermed var første akt over, slik han forteller den i boken Ultra-Ordinaire : Journal D’un Coureur.

Etter et opphold i 2016 fant den opprinnelig Poitiers-fødte løperen tilbake til formen under pandemien. En vanvittig utfordring. Hans egen utfordring. «Jeg valgte Gaspésie som startpunkt og skulle løpe derfra til Montréal», forteller han. «Det ble en åpenbaring. Det var skikkelig kult å organisere alt selv. Jeg hadde ingen løp som satte begrensninger for meg.» Alene med sekken på ryggen, bussbilletten i hånden og sandaler på føttene la eventyreren i vei i 2020.

«Behagelig? Nei. Interessant? Definitivt.»

«Folk hadde ikke noe annet å gjøre enn å hjelpe meg», smiler femtiåringen. Langs riksvei 132 fikk Joan Roch husly, og fremmede fulgte ham i bil for å sørge for påfyll underveis. «Hvis jeg ba om en iskaffe, hadde jeg en fem kilometer senere», minnes han. Allerede mot slutten av den andre dagen innhentet sykdommen ham. «Beinet var hovent. Det var en bakteriell hudinfeksjon.» Etter en konsultasjon hos en spesialist fikk han klarsignal fra legen til å fortsette ekspedisjonen. «Jeg løp 12 timer om dagen. Det gjorde vondt for hvert steg.»

«Jeg merket at hjernen min begynte å fungere annerledes», forteller han videre. Etter å ha tilbakelagt over 1100 km på asfalt på 14 dager nådde quebeceren målet sitt. «Behagelig? Nei. Interessant? Definitivt.» En enorm utfordring, men ikke uten psykiske ettervirkninger. «Det tok meg to måneder å begynne å trene igjen og lære hjernen min av med at løping gjorde vondt.» Den nysgjerrige langdistanseløperen vil alltid ha mer. I 2023 bestemte Joan Roch seg for å tilbakelegge de 8000 kilometerne mellom Key West i Florida og Forillon i Gaspésie. Løpet fra Percé til Montréal fremstår som en liten treningstur i sammenligning …

Etter 3700 km og 105 dager bestemte mannen med de blå øynene seg for å avslutte ferden. «Utfordringen var ikke der lenger.» En lærerik prestasjon. «Jeg lærte å senke farten. På Appalachian Trail går du glipp av fantastiske møter hvis du haster for mye. Man må ta seg tid til disse historiene.» Siden covid-19-pandemien har den nyttedrevne løpingen blitt mindre omfattende, ettersom hjemmekontor har tatt over. «Jeg har også begynt med styrketrening», sier han med svulmende biceps. Etter i mange år å ha vært skeptisk til å løpe i gruppe har han og kona Anne de siste årene fått smaken på fellesskapets magi. Denne sommeren setter gjengen kursen mot Frankrike og løperparadiset … Font-Romeu. Vi kan berolige dere: Han kommer ikke til å løpe 100 km hver dag.

Langt fra øynene, nær hjertet. Stedatteren Laure og barna Aimée, Maël og Aurélie, på 11, 13, 15 og 17 år, har vært vitne til framveksten av en ultraordinær løper, som han selv kaller det. Joan Roch er historien om en mann som løper etter friheten. Han har løpt mer enn han har kjørt bil. Livets metafor.