Clément Gass, blind løper og verdensrekordholder: «Maraton kan vi løpe hver dag etter frokost»

En uvanlig og tøff deltaker stiller på startstreken under 20 km de Paris 12. oktober. En synshemmet løper, men slett ikke uten dristighet, som Marathons.com fikk snakke med i nærmere én time og tjue minutter i en samtale som beveget seg mellom idrettsopplevelser, livshistorie og filosofiske refleksjoner. For Clément Gass har aldri ventet på at stiene skulle bli merket opp for ham. Alsaseren er utdannet ingeniør og en lidenskapelig oppfinner, og har gjort synshemmingen sin til et område for eksperimentering. Ved hjelp av sin talende GPS løper han alene og helt selvstendig, fra maraton til lange fjellkryssinger. Gass fra Lutzelhouse i Bas-Rhin har verdensrekorden på maraton løpt alene, men har også brynt seg på de mest krevende terrengene, fra GR20 til de bratte Vosges-fjellene. Alltid med viljen til å oppsøke steder der ingen forventer å finne ham. Underveis har gutten fra Schaffhouse-sur-Zorn, også det i Bas-Rhin, ikke bare flyttet sine egne grenser og introdusert andre blinde for terrengløping. Han har også utviklet mobilitetsverktøy gjennom foreningen Vue du Cœur og delt en filosofi der funksjonsnedsettelsen aldri opphever retten til å velge selv. I dette intervjuet forteller den 38 år gamle allroundutøveren om små skrekkopplevelser utenfor stien, store løpegleder, overbevisningene til en nevenyttig ingeniør og en urokkelig glede over å holde seg unna rampelyset. Møt løperen som utfordrer fordommer og gjør hvert steg til en erobring av frihet.

Du begynte å løpe som tolvåring i hjemtraktene i Alsace. Hvilket minne sitter sterkest igjen fra de første stegene? Og fra ditt første løp?

Jeg begynte å løpe for å komme meg rundt. Som blind er det vanskelig å forflytte seg på andre måter. Løping er ganske enkelt gange i høyere fart: Du kommer lenger med det samme fremkomstmiddelet. Det første jeg husker, er at jeg løp etter broren min i supermarkedet. Mens foreldrene våre handlet, kjedet vi oss, så vi løp rundt mellom hyllene, alltid langs den samme ruten. Etter hvert som farten økte, løp jeg rett inn i en stolpe. Som barn tenkte jeg: «Men den var jo ikke der forrige runde!» Det kunne ha skremt meg, men i stedet lærte det meg å bygge presise mentale kart over alle miljøene jeg ferdes i. De ordentlige konkurransene kom mye senere, etter at jeg hadde fylt 20, kanskje til og med 25. Jeg hadde allerede deltatt i små lokale løp, som 5 km i Châteaux d’Ottrott. På den tiden hadde jeg ikke alltid råd til startavgiften, så sammen med studentvennene mine løp vi av og til sammen med feltet uten startnummer og tok tiden selv.

Som barn gikk du allerede på tur alene, bare med stokken din. Hvordan har disse erfaringene formet propriosepsjonen og selvtilliten din?

Det kom gradvis. Man kan ikke be en blind person løpe alene fra den ene dagen til den andre. Man begynner med å gå, så rask gange og deretter rolig løping på flatt og trygt underlag: stadioner, gressplener og fotballbaner. Så kommer rolige veier og brede stier på landet. Litt etter litt legger man til gress, røtter, skog, høydeforskjeller og steiner. Det er snakk om mange års øvelse.

Du sammenligner løping med overgangen fra sykkel til bil når det gjelder frihet. Kan du forklare hva du mener?

Løping er det eneste fremkomstmiddelet jeg kan bruke uten å være avhengig av andre. Jeg trenger ingen tillatelse, ingen sjåfør og ingen rutetider. Jeg kan gå ut når som helst. På ti kilometer er tidsgevinsten enorm når du går i 4 km/t i stedet for å løpe i 10 km/t. Det kan sammenlignes med forskjellen mellom sykkel og bil.

«I naturen er det ingen som minner meg på at jeg er blind.»

Å løpe alene, uten ledsager, gir deg en helt egen frihet. Hva er det som endrer seg for deg?

Jeg begynte uten ledsager på steder jeg kjente. Ledsagerne var bare med i konkurranser eller på raske treningsøkter. Ellers har jeg alltid løpt mye mer alene. Uten ledsager er jeg bare avhengig av min egen plan, ikke en annens. Det er også en måte å glemme funksjonsnedsettelsen på. I naturen er det ingen som minner meg på at jeg er blind. Ikke dyrene heller. De er like redde for meg som for en seende person.

Hvorfor fungerte ikke den klassiske metoden med ledsager og løpesnor for deg?

Jeg har ikke noe imot den, men den begrenser friheten. Å løpe alene betyr å ha kontrollen selv. Når man er bundet sammen, er det ledsageren som bestemmer traseen. Jeg trenger å styre løpet mitt, som en form for levende geografi i hodet.

© Clément Gass i full fart, som beviser at en blind løper kan finne sin egen vei helt på egen hånd. © Sébastien Bozon

Var du redd under de første turene du løp helt alene?

Frykten er konstant, men det er ikke panikk. Det er maksimal årvåkenhet. Når som helst kan jeg snuble, komme utenfor stien eller falle i et hull. Stokken varsler meg, men den dekker ikke hundre prosent av terrenget. Jeg havner jevnlig utenfor stien. Rett og slett fordi forskjellen mellom midten og kanten ikke alltid er tydelig nok når man kjenner etter med stokken. Med stokken er det vanskelig å oppfatte terrenget, og i en viss fart skal det bare et tidels sekund til før den ene foten settes ved siden av stien, så den andre, og plutselig er jeg helt utenfor sporet. Da er den eneste løsningen å reagere umiddelbart. Hvis venstrefoten synker ut i tomrommet, følger høyrefoten etter med en gang. Da må jeg kaste meg til siden og gripe tak i noe stabilt. Heldigvis fører utforkjøringene i Vosges ikke utfor femti meter høye stup. Det er bratte, ustabile skråninger, men de består av jord, så som regel kan jeg hente meg inn.

I 2015 var du med på å utvikle en talende GPS-app tilpasset behovene dine. Hvordan oppsto ideen? Og hvordan fungerer den i praksis på et løp som 20 km de Paris?

Ideen kom opprinnelig fra en forsker. Han hadde utviklet en app for fotturer. Jeg sa til ham at alle appene jeg hadde testet fram til da, var ubrukelige. Etter hvert skjønte jeg at systemet hans var bedre enn de andre, selv om det fortsatt var ufullkomment. Siden jeg er utdannet ingeniør, begynte vi å jobbe sammen: Han tok seg av koden, jeg kom med ideene og algoritmelogikken. Litt etter litt utviklet vi en talende GPS som kombinerer GPS, kompass, gyroskop og telefonens sensorer, noe som gjør den langt mer presis. Man kan også tilpasse ruten ved å registrere et brudd i hellingen, en trestamme eller en annen fare man oppdager under befaringen. Neste gang kan jeg derfor løpe trygt: Stemmen varsler meg om faren før jeg møter den. Hvert sjuende sekund forteller talesyntesen meg retningen og avstanden til neste viktige punkt. For eksempel: «Klokka ett, om 53 meter, sving klokka to.» Ved å se på avstanden mellom to meldinger vet jeg hvilken fart jeg holder. Det er presist og ikke minst tilpasningsdyktig, også under hard belastning.

Har du opplevd tekniske problemer, som kompassvikten under ditt første 27-kilometers terrengløp?

Ja, i begynnelsen var det noen feil. På dette løpet ble instruksjonene feil etter 12 kilometer. Heldigvis kjente jeg traseen, og det var andre løpere der. Jeg tok noen ganger feil vei, men fant alltid tilbake, enten takket være frivillige eller ganske enkelt ved å høre speakerne langt borte. GPS-en er fortsatt bare et verktøy, men man må alltid vite hvordan man klarer seg uten den.

«Denne tiden, 4.04 på maraton, hadde en symbolsk verdi: å vise at man kan løpe alene, uten ledsager, og sette en offisiell referanse.»

Du har verdensrekorden på maraton løpt alene av en blind løper, 4.04 i Cernay-La-Ville i Yvelines. Hvordan opplevde du øyeblikket?

For meg var det ikke et mål i seg selv, bare en konsekvens. Rekorden betyr mindre enn gleden ved å løpe i skogen eller på fjellet. Men tiden hadde en symbolsk verdi: å vise at man kan løpe alene, uten ledsager, og sette en offisiell referanse. Jeg håper det vil oppmuntre andre synshemmede til å prøve.

Ser du allerede for deg nye innovasjoner som kan gjøre løping enda mer tilgjengelig for blinde?

Man kan alltid bli bedre. Hvis selvkjørende biler kan navigere med ekstrem presisjon i høy fart, hvorfor skulle ikke en løper kunne gjøre det i morgen? Kostnaden er fortsatt et spørsmål: Smarttelefoner og apper må være tilgjengelige. Jeg kunne gjerne bidratt i nye prosjekter, men ikke alene. Å utvikle en app krever et ordentlig team. Og det handler ikke bare om løping. Innen lesing er for eksempel tekstgjenkjenningen fortsatt svært unøyaktig. Den fungerer godt på rene og nye papirer, men så snart det dukker opp tabeller, grafer eller håndskrift, er den ubrukelig. Det finnes fortsatt et enormt forbedringspotensial.

Du har også krysset Alsace og til og med løpt GR20 på Korsika, 180 km. Var det tøffere enn en maraton?

GR20 er mye tøffere enn en maraton. Det varer i ti dager, med utmattelse, smerter og noen ganger et brudd på toppen av det hele. Først og fremst er det en mental prøve. Maraton kan vi løpe hver dag etter frokost.

© Clément Gass nøler ikke med å legge ut på stiene i Vosges, som han er så glad i. © Documents remis

I 2016 satte du verdensrekord på 54 km med 2020 høydemeter på 9.38, fortsatt helt på egen hånd. Hva gjorde sterkest inntrykk på deg i denne utfordringen?

Det var nok tøffere enn en maraton. I fjellet er risikoen konstant, belastningen varer lenger, og fysisk blir du satt på prøve fra start til mål. Men det er også en annen type glede, en som kombinerer anstrengelse med vedvarende konsentrasjon.

Setter du deg fortsatt konkrete prestasjonsmål?

Ikke egentlig tallfestede mål. Målet mitt er å gjøre så godt jeg kan. Jeg løper ikke for en bestemt tid, men for å utvikle meg og flytte grensene mine. Jeg tror ikke på denne oppblåsingen av ekstreme distanser: Å løpe 200 eller 300 km uten søvn er å sette helsen i fare. Jeg vil heller kunne løpe 70 km jevnlig resten av livet enn å ødelegge meg selv i ett eneste stunt.

«Jeg bygger hele tiden et mentalt kart over stedene jeg beveger meg gjennom.»

Du snakker ofte om «levende geografi» når du beskriver måten du løper på. Hva legger du i det?

Jeg bygger hele tiden et mentalt kart over stedene jeg beveger meg gjennom. Hver lyd, hver terrengform og hver lukt fungerer som et holdepunkt. Når jeg har gått eller løpt en sti én gang, kan jeg huske den og komme tilbake senere på egen hånd. Det er som om jeg tegner terrenget i hodet, lag for lag.

Du har introdusert andre blinde for terrengløping. Hva gir det deg å dele erfaringene dine?

Først og fremst den enkle gleden ved å dele en lidenskap. Jo flere vi er, desto mer ler vi! Men det som berører meg mest, er å se noen oppdage at de kan gjøre det de trodde var umulig. I fjellet hender det at jeg møter turgåere som har gått seg litt vill, og da er det jeg som viser dem veien. Det overrasker alltid, fordi man tror at en blind person burde ha færre holdepunkter. I virkeligheten beveger jeg meg noen ganger sikrere enn seende som ikke kjenner terrenget, når jeg selv kjenner området godt. Det snur hele perspektivet: I øyeblikket finnes det ikke lenger noen funksjonsnedsettelse. Bare mennesker som deler det samme rommet, med sine styrker og begrensninger.

Du har sagt at du ønsker at «maraton løpt på egen hånd skal bli en anerkjent gren», og at tidene dine skal kunne sammenlignes med tidene til seende løpere. Hvordan ser du for deg at denne praksisen kan innlemmes i de offisielle resultatlistene?

I dag blir jeg rangert sammen med seende. Når jeg blir nummer 1000 av 2000, er jeg verken først eller sist, og det gir mening: Jeg blir vurdert i det samme løpet som alle andre. Men hvorfor ikke opprette en parallell klasse for å synliggjøre denne formen for løping bedre og få flere til å delta? Jeg skulle gjerne sett at konkurranser for funksjonshemmede og funksjonsfriske ble arrangert sammen, som én stor fest. I enkelte idretter, som judo, lager man klasser etter vekt eller alder. Det kunne man også gjort etter type funksjonsnedsettelse. Det ville vært reell integrering, ikke parallelle verdener.

«Man tar ikke et «handi-tog» til en «handi-jobb», så hvorfor snakke om «handi-idrett»?»

Hvordan ser du på funksjonshemmedes plass i idretten i Frankrike i dag?

I hverdagen lever vi alle sammen. Man tar ikke et «handi-tog» til en «handi-jobb», så hvorfor snakke om «handi-idrett»? Denne terminologien viser tydelig at skillet fortsatt finnes. På toppnivå er konkurransene adskilt, men i klubbene er integreringen ofte langt mer naturlig. Vi så en enorm interesse for Paralympics, men så forsvant entusiasmen raskt. Idrett for funksjonshemmede blir fortsatt altfor ofte behandlet som et sidespor. Jeg drømmer om et system der integrering er normen, slik det også burde være mellom kvinne- og herreidrett. I dag arrangerer vi fortsatt to separate verdensmesterskap, som om de to verdenene ikke kunne møtes.

I 2024 bar du den paralympiske ilden. Hva følte du i det øyeblikket?

Det var et spesielt øyeblikk. Det var en måte å bli inkludert i den olympiske bevegelsen på, selv om idretten min ikke passer inn i de vanlige kategoriene. Den dagen møtte jeg mange ulike mennesker, fra ungdomsskoleeleven i rullestol til toppidrettsutøveren. Da han ga meg ilden, kjente jeg virkelig på båndet som knytter alle forskjellene sammen.

Gjennom foreningen Vue du Cœur og Yvoir utvikler du mobilitetsverktøy og følger opp andre blinde. Hva gir dette deg på et menneskelig plan?

Foreningsarbeidet handler først og fremst om tilfredsstillelsen ved å få ting til å gå framover sammen. Akkurat nå jobber vi med en mer robust og bedre tilpasset versjon av stokken, som kan være nyttig både for idrettsutøvere og i hverdagen. Hver tur blir en testarena: Jeg prøver nye tupper, følger med på slitasjen og presser dem til grensen. Det tar stor plass i tankene mine, men det er også det som gjør prosjektet konkret og nyttig.

Jeg har vært involvert i foreningen i rundt ti år. I starten ble den opprettet for å hjelpe en ung synshemmet person, før den åpnet for flere. I dag er den fortsatt liten og oversiktlig, og det setter jeg pris på: Prosjektene er håndterlige, uten tungt administrativt apparat, men gir en konkret gevinst i hverdagen. Og ikke minst gir foreningen oss et sted der vi kan dele erfaringer og utvikle oss sammen.

Hvis du skulle gi ett eneste budskap til unge idrettsutøvere med funksjonsnedsettelser, hva ville det vært?

Jeg føler meg ikke nødvendigvis kvalifisert til å fortelle dem hva de skal gjøre. Men hvis jeg skulle gi ett råd, måtte det være å ikke høre på noen, heller ikke meg! Vi har alle den samme evnen til å bestemme over livene våre, med eller uten funksjonsnedsettelse. Det viktigste er å ikke la seg låse av normer eller fordommer. Og så må man lære å se glasset som halvfullt, eller kanskje bare en tidel fullt. For den tidelen er allerede enorm: Det finnes flere ting å utforske enn ett liv rekker å oppleve. Det er denne lille delen, hvor liten den enn er, som gir lyst til å gå videre.