Den paralympiske utøveren Rosario Murcia-Gangloff har allerede blikket rettet mot Los Angeles 2028

Hun får fortsatt gåsehud når hun tenker på det. Etter å ha havnet like utenfor pallen under Paralympics i Paris 8. september 2024 fortalte Lyon-utøveren, en profil på den franske mellomdistansescenen på 1990-tallet med 28 landskamper, utførlig på telefon etter treningen om lidenskapen for løping, livsfilosofien og de siste resultatene sine … Alt dette nesten 61 år gammel, må vite.

Rosario, snart ett år etter Paralympics, hvilke minner sitter du igjen med?

Minnene fra Paris er risset inn i hjernen min. Det var et enormt engasjement. Jeg har jo deltatt i Barcelona også, i 1992. Det var magisk, fordi alt var så godt organisert. Det var vakkert. Mine første leker. Men jeg kan forsikre dere om at Paris var utrolig, bortsett fra at jeg nå har en funksjonsnedsettelse. Folk var fantastiske. De var lykkelige. Vi glemte helt det som skjedde i verden. Det blir vanskelig å overgå dette. Det var likestilling mellom mennesker med og uten funksjonsnedsettelser, ingen diskriminering. Det er tøft for dem som lever med funksjonsnedsettelser, for det finnes ingen økonomisk støtte. Man må finne et sted å trene. Det oppstår en form for nostalgi. Jeg var i Paris for ikke så lenge siden, fordi mannen min jobber der og er skuespiller. Vi gikk gjennom en del av Champs-Élysées igjen. Det ga meg gåsehud.

Slik du beskriver det, var det til og med bedre enn ditt første OL …

Det er annerledes, for i Barcelona var jeg yngre. For enhver utøver, uansett idrett, var målet OL. Enten man var først eller sist. Det var hjemme hos foreldrene mine, for jeg er datter av en innvandrer. Faren min er fra Barcelona. Bestemoren min bodde fortsatt i byen på den tiden. Hun er ikke blant oss lenger, men jeg pleide å spise hos henne. Jeg gikk 600 meter, så var jeg hos henne. Alt var magisk for meg den gangen. For oss virket det normalt, fordi vi var toppidrettsutøvere. Men når man ser tilbake 30 år senere, med mer visdom og mindre ungdommelig iver enn den gangen, vet jeg ikke hvordan jeg skal beskrive det. Det var magisk.

Timothée Adolphe, dobbelt paralympisk sølvmedaljevinner i Paris på 100 og 400 meter, sa at arven etter lekene uteble. Er du enig?

Jeg forstår hva Timothée mener. Det gjør jeg virkelig, for det er sant at vi kunne ha snakket mer om mennesker med funksjonsnedsettelser. Men man må ikke glemme at hvis man ser fem eller til og med ti år tilbake, var funksjonsnedsettelser lite kjent. Det ble ikke snakket om. Det fantes ingen reklame. Folk ser annerledes på paraidrett nå.

© CNOSF / KMSP

© CNOSF / KMSP

© CNOSF / KMSP

» For de unge er målet å utvikle seg. For de eldre er målet å holde seg gående. «

Etter maratonløpet under Paralympics i Paris sa du at du sannsynligvis ville stille i Los Angeles i 2028. Gjelder det fortsatt? I så fall, hvordan skal de neste tre årene legges opp?

Jeg satser mot en ny olympiade. Jeg avsluttet Paris-løpet med en del smerter. Jeg lever, jeg er i toppform og har god helse. Som mannen min, Gilles Gangloff, sier: «Slutt med tullet ditt (latter).» Sammen med treneren min, Bernard Pelletier, har vi trappet kraftig ned på mange områder. Vi vet ikke når maratonen i VM skal arrangeres. Den er planlagt i New Delhi fra 27. september til 5. oktober, men den står ikke på programmet der. For sikkerhets skyld skal jeg forberede et løp mot slutten av sesongen, Marathon Vert de Rennes, helgen 25. oktober. Man må løpe slike løp for å beholde statusen som toppidrettsutøver. Prestasjonen teller på den internasjonale rankingen. Jeg prøver å spare kroppen, så jeg ikke sliter den ut. Jeg er ikke 20 år lenger. Jeg har løpt 5000 og 3000 meter for moro skyld, men ikke noe veldig langt. Jeg trener litt, for årene går. For de unge er målet å utvikle seg. For de eldre er målet å holde seg gående. Etter det franske mesterskapet på 5000 meter i Belfort, der jeg ble nummer fem totalt på 20.12,96, tok jeg nesten en ukes pause. Denne uken begynner jeg forsiktig igjen, før jeg starter maratonoppkjøringen i august.

Du har bestemt deg for å starte en friidrettsklubb i Béziers. Hva var motivasjonen?

Ja. Ménard, ordføreren i Béziers, og idrettsavdelingen ga meg tillatelse til å starte en ny klubb, og det skjer ved sesongstarten. Det blir altså en klubb nummer to. Vi er allerede over 55 medlemmer. Jeg fortsetter som trener. Mannen min blir president. Andre venner får også plass i styret. Som kasserer skal jeg hente inn en autorisert regnskapsfører. Vi skal holde til på den samme banen og bruke de samme tidtakingene som før. Klubben er allerede opprettet. Den skal hete Grand Béziers Athlète Trail. Rett og slett. Trail er jo en del av løpingen. Man kjører intervaller på bane. Man kjører intervaller på lange distanser. Det er løping.

Jeg kan løpe med ham med bind for øynene, det er ikke noe problem.

Du var fadder for Marathon Côte Indigo 2025 i Aude, der du deltok på 5-kilometeren til inntekt for dyrehjemmet Refuge Arpan. Hvilket budskap ønsker du å formidle?

Jeg er glad i dyr. Jeg har to gamle damer på 15 og 16 år som løp sammen med meg i mange år, men nå har de gått av med pensjon (smiler). Og jeg har adoptert en til. Jeg har ikke barn hjemme lenger, men jeg har hunder og katter. Jeg har alltid hatt dyr, og det kommer jeg alltid til å ha. Jeg har matet hjemløse katter. Jeg hjelper til her og der. Det kom utrolig mange mennesker, over 4000 på de fire distansene: 5 kilometer, 10 kilometer, halvmaraton og maraton. Vi må ta ansvar. Man må vite hvordan man skal ta vare på dyr, ikke forlate dem. Man kan ikke skaffe seg en hund eller katt og så plassere den hos noen andre eller gi den bort når det passer. Et dyr er ikke en leke. Et dyr er som et barn. Når man først har det, følger man det hele veien. Personlig gir dyr meg mer enn mennesker. De gir meg mer fordi de merker og føler ting, og de er der når du trenger noen. Det er slik jeg opplever det.

Du vant det franske mesterskapet på 10 kilometer i 2025 på 40.39 i T12 16. mars i Saint-Médard-en-Jalles, sammen med ledsageren Mathieu Leroux. Hva betyr han for deg?

Mathieu og jeg holder kontakten på telefon og tekstmeldinger. Han er så travel som president i klubben sin, Meute running. Når jeg virkelig trenger ham til en viktig konkurranse, stiller han opp. Han er en flott fyr, redelig og til å stole på. Han er helt fantastisk. Samarbeidet fungerer uten problemer. Jeg kan løpe med ham med bind for øynene, det er ikke noe problem. Han har kontroll på alt, akkurat som mannen min. Når det blir tungt, sier han ikke at vi har sakket farten. Det kommer han aldri til å si. Han sier heller: «Det du gjør, er bra». Når han snakker til deg, blir du trygg. Vi trenger ikke engang å trene regelmessig sammen. Etter lekene møttes vi igjen til det franske mesterskapet på 10 kilometer utenfor Bordeaux, i Saint-Médard-en-Jalles. Det gikk helt uten problemer. At vi er kommet hit, er ikke tilfeldig. Mathieu er en utrolig seriøs person. Han er veldig seriøs, men samtidig sier folk som ikke kjenner ham at han har en tørr humor. Man må bli kjent med ham, for han er egentlig veldig munter.

Har du flere utfordringer på planen?

Ja, jeg skal forberede halvmaratonen … (hun ringer mannen sin). Det er Semi-Marathon des Oussaillès i Saint-Girons. Det er i Ariège, departement 09, 24. august. I tre–fire år har mottoet mitt vært at jeg nesten bare deltar i løp til inntekt for gode formål. Jeg betaler startkontingenten når pengene går til gode saker, enten det gjelder barn, dyr, mennesker med funksjonsnedsettelser eller mishandlede kvinner.

Som 60-åring viser Rosario Murcia-Gangloff at drømmer kan nås med hardt arbeid, uansett alder. Til tross for konflikten med friidrettsklubben i Béziers står trebarnsmoren på startstreken i maraton under Paralympics i Los Angeles. Det er ganske enkelt imponerende.