Géraud Paillot, maratonløper med eksoskjelett: «Det er ikke sluttiden som skal avgjøre hvem som får være med på festen»

Før vi hører ham sette ord på det, la oss dvele ved øyeblikket: Géraud Paillot beveger seg fremover med en målbevisst kroppsholdning. Grensen mellom anstrengelse og poesi er nesten borte. Mannen som bærer et eksoskjelett med navnet «Kyogo» (et akronym for «Keep On Going»), gjør mer enn å «gå». Steg for steg redefinerer han det mulige. Bretoneren, som i dag er 55 år, fikk diagnosen multippel sklerose i 2004. Nylig gjennomførte han nok en bragd da han fullførte Marathon solidaire du Mont-Saint-Michel med eksoskjelettet sitt. Etter ni timers gange krysset han målstreken med stolthet. Sykdommen angriper nervesystemet og kan gjøre det vanskeligere å gå, koordinere bevegelser og se. Forløpet varierer fra person til person, og selv om sykdommen ikke kan kureres, finnes det behandlinger som gjør hverdagen lettere. Som grunnlegger av foreningen Aventure Hustive kombinerer Géraud Paillot ekstremsport og engasjement. Utfordringene hans, blant annet kajakkturen Paris-Marseille, flere Ironman-konkurranser på rad og svømming i iskaldt vann, blir til budskap om håp. Han snakket med Marathons.com uten omsvøp eller filter og delte sitt syn på idrett, inkludering og det å tøye egne grenser.

Hva fikk deg til å ville løpe med eksoskjelett?

Hver gang jeg setter i gang med en utfordring, får jeg høre: «Det er ikke mulig.» Men det bremser meg ikke. Tvert imot får det meg til å finne løsninger, teste grensene mine og vise at teknologi kan utvide det muliges rom. For meg er dette ikke bare et verktøy, men en måte å overgå meg selv på og formidle et budskap om inkludering i idretten.

Mental forberedelse virker å stå sentralt i løpene dine. Hvorfor?

Uten mental forberedelse ville jeg ikke klart å fullføre et maraton med eksoskjelett. Hver kilometer krever utholdenhet, men først og fremst en imponerende mental kontroll. Man må stole på seg selv, forutse utfordringene og holde oppmerksomheten på kroppens signaler og pusten. Det er en daglig læringsprosess som handler om mer enn idrett.

Teknologien blir en motor for inkludering, ikke bare et medisinsk hjelpemiddel.

Hvordan har eksoskjelettet endret synet ditt på idrett og hverdagsliv?

Det gir tilbake friheter vi tar for gitt. Å gå, løpe, stå ved siden av andre og dele øyeblikk. Alt dette blir verdifullt. I idretten gjør det det mulig å være aktiv, delta og oppleve fellesskapet. I livet gir det selvtillit og selvstendighet. Teknologien blir en motor for inkludering, ikke bare et medisinsk hjelpemiddel.

Du snakker om «handiwashing» og avkrysningsbokser. Kan du utdype?

«Handiwashing» er når man later som om man inkluderer. Man plasserer noen få «funksjonshemmede» på siden, for kommunikasjonens eller imagets skyld, uten å tenke på reell inkludering. Ekte inkludering betyr å løpe i samme løype, dele anstrengelsen og bli sett som en fullverdig deltaker, ikke som et symbol.

Hvilke hindringer har du møtt hos arrangørene?

Mange sier nei av frykt eller mangel på fantasi. Jeg har blitt tilbudt separate løp for «de funksjonshemmede», selv om målet mitt var å løpe sammen med alle andre. Altfor ofte nøyer arrangørene seg med minimale tilpasninger uten å tenke på fellesskapet. Det egentlige spørsmålet bør være: Hvordan kan vi inkludere alle deltakerne i den samme løypa?

Hvordan bør man tenke rundt et inkluderende maraton helt fra starten?

Løypa og støtteordningene må planlegges med tanke på ulike funksjonsnedsettelser, uten at man går til overdrivelse og skal gjøre absolutt alt tilgjengelig for enhver pris. Det kan for eksempel legges til rette for at personer med eksoskjelett, rullestol eller synshemming kan delta, samtidig som sikkerheten og løpegleden ivaretas for alle. Inkludering handler ikke om å lage en egen kategori.

Teknologien kommer til å åpne nye horisonter, gjøre det mulig å løpe i fjellet og prøve seg på terrengløp, samtidig som vi holder oss trygge og sammen.

Hvilke teknologiske nyvinninger kan endre inkluderingen i idretten?

Eksoskjeletter, joëletter, hjelpemidler som guider personer med synshemming … Alt dette gjør det mulig å dele løyper som normalt ville vært utilgjengelige. Teknologien kommer til å åpne nye horisonter, gjøre det mulig å løpe i fjellet og prøve seg på terrengløp, samtidig som vi holder oss trygge og sammen. Den kan bryte ned fysiske og mentale barrierer.

Hva synes du om tidsgrensene mange maratonløp setter?

De utestenger deltakere som kunne ha fullført i et roligere tempo. Jeg drømmer om et maraton der alle får åtte eller ni timer på seg, og der målgangen er en fest for alle. Inkludering handler også om frihet til å holde sitt eget tempo og respekt for den enkeltes forutsetninger. Det er ikke sluttiden som skal avgjøre hvem som får være med på festen.

Hvordan bruker du multisensorisk visualisering i treningen?

Jeg bruker de fem sansene, syn, hørsel, kinestetikk, lukt og smak, for å jobbe med opplevelsen av steget og kroppens signaler. Jeg kan for eksempel redusere tiden foten er i bakken for å skåne knærne, uten å konsentrere meg bare om synet. Det er en teknikk som utvikler mentale og fysiske ressurser man ikke visste at man hadde.

Hva er forskjellen på den mentale forberedelsen til en funksjonsfrisk utøver og en utøver med funksjonsnedsettelse?

For alle er den avgjørende. Men personer med funksjonsnedsettelse har den fordelen at de må utvikle ressurser og kreativitet for å håndtere begrensningene. De blir vant til å utfordre seg selv, ligge i forkant og håndtere det uforutsette. Det bygger en sterk og tilpasningsdyktig mentalitet som blir en fordel både i konkurranser og i livet.

Hvordan påvirker idretten omgivelsene dine og hverdagen din?

Omgivelsene spiller en avgjørende rolle. Man må kunne hente seg inn, trene og få klarhet i hodet. For meg er løping fortsatt enkelt og universelt, det eneste man trenger er et par joggesko. Selv en halvtime hver morgen bidrar til mental balanse og fysisk forberedelse. Idretten blir en drivkraft for samhold i familien og samfunnet.

Vi kan ikke skape reell inkludering hvis hvert forbund fortsetter å holde seg i sin egen silo.

Hvilke budskap vil du gi til klubber og forbund?

Slutt å dele oss inn i separate båser. Ett forbund, universelle lisenser og tydelige klassifiseringer. Inkludering begynner med å forenkle de administrative reglene, gi utøverne valgmuligheter og anerkjenne ferdighetene deres, uansett funksjonsnedsettelse eller tempo. Vi kan ikke skape reell inkludering hvis hvert forbund fortsetter å holde seg i sin egen silo.

Hvilken plass har mangfold og kjønnsidentitet i en inkluderende idrett?

Det må tas fullt ut med i planleggingen. Inkludering handler ikke bare om funksjonsnedsettelser. LGBT-personer, ikke-binære og transpersoner må alle kunne velge kategori, rangering eller tempo. Det handler om respekt, normalitet og likestilling i idretten. Alle deltakere fortjener å bli sett og hørt.

Hvis du kunne arrangere det ideelle maratonløpet, hvordan ville det sett ut?

Det skulle være tilgjengelig for flest mulig funksjonsnedsettelser, åpent for alle tempoer og ha fleksible tidsgrenser. Deltakerne kunne velge å løpe «klassisk» eller med eksoskjelett, rullestol eller joëlette. Rangeringen kunne tilpasses, men festen skulle fortsatt være felles. Målet er å inkludere alle deltakerne i den samme løypa, i et ekte fellesskap.

Hva sitter du igjen med etter erfaringene dine, og hvilket siste budskap vil du dele?

Inkludering er mulig. Teknologien gjør det mulig å åpne veier som tidligere var stengt. Men fremfor alt ligger nøkkelen i fellesskapet: funksjonsfriske og funksjonshemmede, alle med sine styrker og begrensninger, sammen i den samme løypa. Da blir idretten en drivkraft for respekt, mestring og samhold. Hvis jeg kan vise at det går an å nå lenger, kan alle tillate seg å drømme og delta.