Mehdi Frère etter seieren i adidas 10K Paris: «Takk til dem som var der og støttet meg. Til dere andre: Jeg tilgir dere»

Mehdi, en flott seier søndag. Hvordan opplevde du comebacket i Paris’ gater?

Det var selvfølgelig et spesielt og følelsesladet øyeblikk, men jeg fikk oppleve det på best mulig måte. Alt lå til rette: Vi hadde et postkortvakkert landskap, strålende vær med en flott soloppgang over Trocadéro og ingen vind. Det var kjølig, men akkurat passe. Bedre kunne det ikke blitt. Og viktigst av alt: Publikum tok imot meg med en utrolig varme. Forholdene var perfekte, og jeg følte meg hjemme i et løp jeg allerede kjente, siden jeg hadde deltatt flere ganger tidligere. Helt ærlig tror jeg at jeg så for meg dette løpet hundre ganger, men på konkurransedagen ble det likevel tusen ganger bedre.

Var beina gode også?

Ja, virkelig. Jeg hadde lyst til å presse meg litt for å se hva jeg hadde inne, for det var en stund siden jeg hadde konkurrert mot andre. De siste årene har jeg løpt mye bak en sykkel, så nå ville jeg teste meg selv og leke litt med den krevende løypa, med alle akselerasjonene, uten hjelp fra sykkelen og bare med mine egne følelser å gå på.

© ASO

© ASO

© ASO

Dette løpet var rikt på følelser og symbolikk. Er det en ny del av karrieren din som begynner nå, eller vil du beskrive det annerledes?

Det er et godt spørsmål. Vi kan si at det nesten er en ny karriere som begynner, fordi statusen er annerledes. Nå er jeg på en måte en kontroversiell utøver, med merkelappen som han som ble utestengt, men det må jeg leve med. Jeg har gjort feil som jeg må erkjenne. Jeg kommer naturligvis til å leve med tvilen og spørsmålene, men det er ikke noe problem. Friidretten og løpingen er aktiviteter jeg driver med for min egen del. Jeg kan se meg selv i speilet, og jeg går videre med dette. Publikum tok meg likevel imot på en veldig positiv måte. Dette blir en litt annerledes andre del av karrieren, og vi skal prøve å gjøre ting annerledes og bedre. Nå har jeg et større og mer profesjonelt støtteapparat enn før. Bedre sent enn aldri, sier jeg, og når jeg snart fyller 30, skal jeg ikke gjøre de samme feilene igjen. Nå skal vi se fremover.

Hvilke områder vil du prioritere i denne nye delen av karrieren?

Jeg har først og fremst lært at en karriere ikke kan bygges uten et solid støtteapparat. Man kan ikke gjøre alt alene. Jeg prøvde, og det fungerte ikke. Nå tar samboeren min seg av alt det praktiske, som antidopingoppfølging, meldeplikt, løpsplanlegging og pacing. Sportslig kommer karrieren igjen til å dreie seg om maraton, for jeg tror det fortsatt er mye spennende å hente der. I 2024 satt vi igjen med en uforløst følelse, og det finnes mange flotte mål på maraton. Jeg tror ikke jeg er ferdig ennå, og jeg har fortsatt lyst.

Det var en enorm profesjonell feil å ikke ta meldeplikten og forpliktelsene mine på alvor. Jeg kan bare klandre meg selv.

Maratondistansen fortsetter å utvikle seg. Merket du på øktene du gjennomførte i løpet av disse to årene at du fortsatt hadde nivået som skal til for å drømme stort på distansen?

Ja, vi gjennomførte en syklus som lignet en maratonoppkjøring, med spesifikke økter som vi kunne bygge vurderingene på. Vi mener at nivået mitt er bedre enn før. Jeg tror nivået har utviklet seg, men jeg har utviklet meg sammen med det. Nå må jeg også leve opp til det, for det er mange som presser på. Nye konkurrenter har meldt seg på, blant andre Emmanuel Roudolff-Levisse, som løp en fantastisk 2.05 i Paris og som vi må regne med. Valentin Gondouin og Félix Bour er også på vei opp. Jeg regner med at man snart må løpe 2.04, kanskje 2.03, for å holde seg i toppen av fransk maraton. Det er et nivå jeg håper å nå ganske raskt.

© ASO

Du håper å nå dette nivået ganske raskt. Er signalene oppmuntrende?

Jeg kan føle meg veldig bra, men etter treningen er det fortsatt bare trening. Den virkelige testen kommer i konkurranse. Testøktene har vært svært betryggende. Jeg tror jeg kan si at jeg aldri har vært så god, til tross for vanskelighetene og utestengelsen. Jeg merker også at jeg modnes på denne distansen. Jeg har tatt steg fremover, og vi kan håpe at jeg allerede i de første konkurransene på distanser som nærmer seg maraton, kan løpe tider som er svært tilfredsstillende.

Beslutningen om å begynne å løpe igjen ble tatt i mars eller april 2025. Det tok mer enn seks måneder før jeg var i gang igjen. Det er ikke overraskende, det var et sjokk.

Du er tilbake i konkurranse, samtidig som enkelte fortsatt mistenker deg. Hvordan håndterer du situasjonen?

Jeg er den første og eneste som har ansvaret. Jeg brøt meldeplikten, og det var ikke snakk om uteblivelser fra dopingkontroller. Det er viktig å presisere. Jeg gjorde det, og kan derfor ikke klandre antidopingmyndighetene for sanksjonen jeg fikk. Jeg er selvfølgelig ikke objektiv når jeg synes straffen var streng. Det er riktig at utøvere i tilsvarende saker kanskje har fått seks måneder eller ett år mindre. De vurderte nok feilen min som alvorlig på grunn av erfaringen min og nivået jeg konkurrerer på. De har sikkert gode grunner til å mene det og til å gi meg denne straffen, og jeg respekterer den.

Man har lett for å tenke at det er urettferdig. Jeg trente mot OL i Paris, men til syvende og sist er jeg selv ansvarlig for situasjonen jeg havnet i. Nå må jeg erkjenne det og gå videre. Jeg har ikke noe nag mot antidopingmyndighetene eller mot publikum som måtte være skeptiske til meg. Som toppidrettsutøver har vi et ansvar for idrettens troverdighet. Det var en enorm profesjonell feil å ikke ta meldeplikten og forpliktelsene mine på alvor. Jeg kan bare klandre meg selv, og jeg bebreider ikke folk for å være skeptiske eller komme med negative kommentarer i sosiale medier.

Det nære støtteapparatet ditt var svært viktig gjennom disse to årene. Var det noen gang du hadde lyst til å gi opp alt?

Det spørsmålet kom særlig i begynnelsen av utestengelsen. OL nærmet seg, og jeg bodde i en by som hadde OL-anlegg. Jeg gikk ut av huset og så Paris-OL 2024, og overalt i gatene hang det bannere. Det var naturligvis en ekstremt vanskelig periode. Jeg flyktet fra idretten og trakk meg unna alt. Jeg sluttet å løpe en periode, og spørsmålet om jeg skulle begynne igjen, meldte seg. Støtteapparatet mitt var utrolig til stede, men de ville heller ikke presse meg. Det måtte være min beslutning. Dessuten har jeg et annet liv ved siden av, som gendarme.

Samboeren min forsikret meg om at hun ville støtte meg uansett hva jeg ønsket å gjøre. Hun sa: «Hvis du bare vil konsentrere deg om jobben som gendarme og vie deg til den, blir jeg med på det. Og hvis du vil begynne med idretten igjen, skal jeg hjelpe deg så godt jeg kan». Jeg hadde et utrolig omsorgsfullt støtteapparat som ga meg tid til å ta beslutningen, og vi lot smerten få tid til å avta. Beslutningen om å begynne å løpe igjen ble tatt i mars eller april 2025. Det tok mer enn seks måneder før jeg var i gang igjen. Det er ikke overraskende, det var et sjokk.

Det må ha vært vanskelig da du bestemte deg for å begynne å trene igjen, vel vitende om at konkurranser fortsatt lå langt frem i tid?

Jeg lærte mye, blant annet fordi jeg fikk tid til å høre på mange podkaster. Når man løper alene, setter man på musikk, men etter hvert blir man lei av musikken og begynner å høre på podkaster for å få tiden til å gå. Jeg hadde ingen å snakke med, bortsett fra samboeren min, som syklet ved siden av meg på enkelte økter. Jeg lærte å forsone meg med langdistanseløperens ensomhet i halvannet år, siden jeg hadde et halvt år helt uten trening. Halvannet år er lenge, men til syvende og sist var det også en erfaring jeg måtte gjennom: å tilbringe mye tid i samtale med meg selv og rette oppmerksomheten mot omgivelsene. Så ja, jeg lærte å løpe alene. Det var en interessant erfaring, som sikkert gjorde meg godt, men jeg er glad for å legge den bak meg nå.

I 2021 burde jeg kanskje ha reist til OL, og da var det til syvende og sist ikke min feil. I 2024 burde jeg kanskje ha reist, men da var det min feil. Så i 2028 må jeg dit. Jeg må virkelig dit.

Har du fortsatt den samme klubben?

Lisensen min var fryst under utestengelsen. Det ble opphevet 4. juni, og jeg skyndte meg å skrive under på nytt med klubben min, Pays de Fontainebleau Athlé. De var en uvurderlig støtte, og vi hadde holdt god kontakt. For meg var det helt naturlig å vende tilbake til dem og fortsette der eventyret tok slutt.

Et nytt maratoneventyr begynner for deg. Hvordan har du fulgt utviklingen på distansen de siste to årene, blant annet med Sabastian Sawe og Yomif Kejelchas sub-2-løp i London i april?

Som fan av distansen før jeg selv ble utøver, fulgte jeg det med stjerner i øynene. Vi visste at totimersgrensen ville ryke en dag. Dessverre skulle det ha vært avdøde Kelvin Kiptum som ble den første under to timer. Men å se to utøvere bryte den mytiske grensen i samme løp i London, og i tillegg se tredjemann sette verdensrekord, men likevel bare bli nummer tre, var fantastisk. Det er utrolig å se hvordan idretten fortsetter å utvikle seg, ikke minst gjennom teknologiske nyvinninger. Det er klart at man blir litt svimmel av å se hvilken sfære slike tider tar oss inn i, men jeg synes det er spennende. Nå må europeerne klare å henge med, for afrikanerne har flyttet seg enda lenger ut i stratosfæren. Vi må holde oss med i løpet.

På nasjonalt nivå har jeg også med beundring sett franskmennene nærme seg tiden jeg løp (2.05.43 i Valencia i 2023) og Morhad Amdounis franske rekord (2.03.47 i Sevilla i 2024). Emmanuel Roudolff-Levisse viser at han sannsynligvis kan løpe 2.04, om ikke raskere, ganske snart. Jeg er veldig glad i ham. Jeg var blant hans første fans da jeg så prestasjonen han leverte på en så krevende trasé som i Paris. Jeg er rett og slett spent på denne generasjonen som kommer mot 2028, og håper jeg blir en god konkurrent for dem og kan leve opp til nivået de har nådd.

Nå som vi har vist at jeg fortsatt kan sette den ene foten foran den andre, kan vi kanskje kontakte løpsarrangører og eventuelt bli invitert til maratonløp i høst.»

© ASO

OL i Los Angeles i 2028 er hovedmålet ditt

Selvfølgelig. I 2021 burde jeg kanskje ha reist til OL, og da var det til syvende og sist ikke min feil. I 2024 burde jeg kanskje ha reist, men da var det min feil. Så i 2028 må jeg dit. Jeg må virkelig dit. Årene går, og jeg tror 2028 er riktig tidspunkt. Ved neste OL vil jeg være 36 år, og jeg tror samboeren min på et tidspunkt kommer til å si at hun er lei av å følge meg på sykkel under øktene, og at vi har andre ting å gjøre. Så spørsmålet om å legge opp vil nok komme ganske raskt etter det neste OL.

Etter den flotte comebacket i Paris, hva er de neste målene?

Neste helg løper jeg 10-kilometeren i Langueux. I Paris var jeg ikke langt unna 28 minutter, og det ble avgjort i bakken opp Champs-Élysées. Vi skal prøve å klare det i Langueux, hvis løpsforholdene ligger til rette. Deretter har jeg lyst til å løpe et maraton i høst. Siden jeg var utestengt, hadde jeg ikke lov til å ha en manager eller representanter som kunne få meg inn i løp. Nå begynner forhandlingene med arrangørene. Jeg ventet også på å ha en prestasjon å vise til overfor manageren min, slik at han kunne kontakte arrangørene. Nå som vi har vist at jeg fortsatt kan sette den ene foten foran den andre, kan vi kanskje kontakte løpsarrangører og eventuelt bli invitert til maratonløp i høst. Det finnes mange flotte maratonløp, og sommeren er de banespesialistenes sesong. Det er mindre min sesong. Skal jeg kanskje løpe et baneløp for å prøve å kvalifisere meg til elitefeltet? Kanskje, kanskje ikke. Det er ikke hovedmålet. Planen er først og fremst Langueux, og deretter blir det en sommer med glede og eventuelt maratontrening.

Mehdi, helt til slutt: Hvilken beskjed vil du sende til alle etter comebacket og seieren?

Jeg har lyst til å sende en beskjed, og den blir veldig, veldig enkel: «Takk til dem som var der og støttet meg. Til dere andre: Jeg tilgir dere». Etter at jeg konkurrerte igjen søndag, svever jeg på en sky. Det er ikke som om jeg debuterer i friidretten, men det er første gang jeg kommer tilbake etter en utestengelse. Dette øyeblikket ble mye hyggeligere enn jeg hadde forventet. Jeg ble nok en gang positivt overrasket over publikums mottakelse og over hvordan løpet utviklet seg. Lykkelige øyeblikk i friidretten er sjeldne. Nå skal jeg bare ta imot dette og nyte det så lenge som mulig. Det gjør utrolig godt. Det var vanskelig å se for seg en bedre comeback.