Olivier Maria: «Stolt over å løpe maraton i sandaler»

Vi oppdaget «karakteren» Olivier Maria i en rundkjøring i Lille. Da vi så nærmere etter, skjønte vi at denne lidenskapelige løperen og syklisten løp maraton i sandaler. Vi fikk lyst til å finne ut mer om filosofien bak den lekne og uformelle fasaden. Her møter vi en minimalist som likevel tenker stort: I oktober legger han ut på utfordringen Dunkerque–Marseille!

Ethvert fenomen har sin motpol. Løping er blitt en eksplosiv markedsplass, og jakten på utstyr har fått godt feste. De fleste løpere er (rikelig) utstyrt. Som en motvekt til denne utviklingen har en annen skole vokst frem: minimalistene. De kalles også «naked runners», ifølge en artikkel i L'Équipe publisert i august. Olivier Maria ventet ikke på at fenomenet skulle få et navn før han valgte en enklere tilnærming. Om noen uker setter han prikken over i-en med en ganske spesiell Dunkerque–Marseille.

Olivier, hvordan ble du denne lidenskapelige løperen?

Jeg begynte å løpe for ti år siden, mot slutten av studiene. Det startet i Grenoble, det siste studieåret mitt. En kompis foreslo at vi skulle løpe i fjellet. På den tiden tenkte jeg at det ikke gikk an å «løpe» i fjellet (ler). Jeg prøvde sammen med ham og ble helt forelsket. Jeg begynte med de klassiske distansene, 10 km og halvmaraton, før jeg økte mengden. Jeg var veldig interessert i temaet og leste alt jeg kom over, særlig om ernæring. Det er fortsatt noe som fascinerer meg (red. anm.: Olivier har skrevet en bok om temaet, Performer en mode cétogène). Siden jeg visste at jeg skulle flytte fra Grenoble, benyttet jeg det siste året skikkelig godt og fikk helt dilla på terrengløping. Da jeg endte opp i Lille, måtte jeg finne en ny måte å gjøre ting på og gå tilbake til landeveien. Samtidig oppdaget jeg, eller rettere sagt gjenoppdaget, syklingen.

Og så kom et nytt «flash»? Hva er det du søker i de lange distansene?

Ja, et enormt et! Jeg oppdaget ultrasykling, og det traff blink med en gang. Det begynte egentlig med en skade. Det var i 2020. Jeg trente mot Valencia-maratonet og presset for hardt. Jeg pådro meg et tretthetsbrudd, men løp likevel med skade. Det gikk helt galt. For å fortsette å trene begynte jeg å sykle. Ganske snart sto jeg på startstreken i Race Across France, som jeg har syklet to ganger. På den tiden likte jeg å sykle så godt at jeg sluttet å løpe. Nå driver jeg med begge deler parallelt. Jo lengre, jo bedre. På en lang distanse går du gjennom mange forskjellige faser. Mentalt er det utrolig interessant å tilbringe så mye tid i anstrengelsen. Du må håndtere så mye: søvn, høneblunder og ernæring. Og så er det alle landskapene som glir forbi.

Jo lengre, jo bedre
Olivier Maria

På Instagram -reelen fra maratonløpet ditt i rundkjøringen ved Porte de Paris ser vi deg løpe i sandaler. Vi må spørre …

La oss si at sandalene er en del av utviklingen min. Jeg har alltid vært opptatt av enkelhet. Jeg har løpt med dette utstyret i flere år. Det var da jeg begynte å fordype meg i løping at jeg oppdaget denne måten å løpe på, gjennom en artikkel fra «Clinique du Coureur». Der sto det at man ikke burde vente i tjue år med å korrigere enkelte løpsstillinger og prøve sandaler. Det overbeviste meg. Boken Born to run av Christopher McDougall ble også avgjørende. I dag løper jeg i Panta sandals. For å ta en liten avstikker: I sommer besøkte jeg merkevarens grunnlegger etter å ha syklet Lille–Amsterdam, 300 kilometer tur-retur, i sandaler. Verkstedet ligger i Haarlem.

Utover det etiske, merker du noen forskjell på prestasjonene?

På mitt beskjedne nivå tror jeg det! Jeg løp min første maraton under tre timer i 2023, på 2.58.18, iført Monk Sandals, mitt første par. Kanskje kunne jeg løpt raskere i karbonsko, men jeg er veldig fornøyd slik. Faktisk er jeg stolt over å løpe maraton i sandaler. Som alle andre vil jeg jo løpe så fort som mulig når jeg stiller til start. At jeg ikke løper dårlige tider, får folk til å snakke og tenke. Jeg vet at det vekker reaksjoner hos både publikum og andre løpere. Å løpe i sandaler er en annerledes tilnærming. Du må tilpasse steget, gjøre det lettere og kortere og øke frekvensen. Du må korrigere steglengden fordi du lander mindre på hælen. Kroppen tilpasser seg raskt. Og på fem år har jeg ikke hatt en eneste skade.

Er kjernen i prosjektet «la France en courant» å skape bevissthet rundt et mer nøkternt forbruk?

Ja, og sandalene er gode ambassadører for å begynne. De gjør folk nysgjerrige når de møter meg, og det å bruke dem er sterkere enn å snakke om det. Jeg har lyst til å rope til verden løp i sandaler, på samme måte som jeg har lyst til å rope ikke ta flyet! Men det er ofte kontraproduktivt å «selge» folk en idé. De begynner å stille spørsmål selv. Jeg prøver bare å plante et lite frø og oppmuntre til eventyr uten startnummer. Med Dunkerque–Marseille, som jeg selvsagt skal løpe i sandaler, vil jeg vise at eventyr ikke nødvendigvis krever en flytur jorden rundt. Jeg synes det er interessant å innse at man ikke trenger å reise langt for å finne fine løp. Eventyret ligger rett utenfor døren. Vi kan lage våre egne regler. Åpne en ny vei, med friheten i førersetet. Men jeg vil ikke belære noen. Vi lever alle med våre egne motsigelser. Jeg var så heldig å få delta i UTMB i 2024, og det var stort for meg på grunn av alt løpet representerer. Samtidig var det mye ved arrangementet jeg ikke kjente meg igjen i. Det kommersielle, blant annet …