Romane Lemière: «Gleden før prestasjonen»

Romane, hva ønsket du å oppnå med denne boken?

Jeg ønsket å hjelpe alle løpere, men særlig nybegynnere, slik at de får alle rådene de trenger for å komme i gang med løping og svar på spørsmålene som gjerne dukker opp når man begynner å løpe.

Hvordan har du det i dag?

I dag har jeg det mye bedre. Jeg har vært gjennom en vanskelig periode med alvorlig anoreksi, etterfulgt av depresjon og sterk sosial angst. Alt dette gjorde det vanskelig å fortsette studiene, og jeg fikk ikke et vanlig utdanningsløp. Men når jeg ser tilbake, er jeg glad for at jeg kom meg gjennom det og klarte å overvinne alt sammen. Endelig begynner ting å falle på plass. Det krevde mye tålmodighet.

Jeg lytter mer til meg selv enn før.

Hvilke tre ting lærte du av dette flere måneder lange løpeavbrekket?

Jeg skal ikke legge skjul på at den påtvungne pausen på grunn av skaden var svært vanskelig å håndtere i begynnelsen. Det var faktisk en av årsakene til depresjonen min, for idretten var redningsbøyen min. Løpingen var den eneste sosiale aktiviteten jeg hadde. Da jeg måtte slutte, måtte jeg lære å leve på en annen måte. Det var godt å oppdage at livet består av mer enn løping. Løping er fortsatt bare en idrett, og det skal først og fremst være gøy.

Du har ført løpedagbok siden 2019. Hvordan hjelper den deg?

Det var min første trener som ba meg føre dagbok og skrive ned alle følelsene og inntrykkene mine. Når jeg har en periode med tvil eller stress, eller for eksempel har gått glipp av en økt, er det betryggende å lese i den og minne meg selv på at jeg har levert gode tider selv etter at økter har gått skeis. Dagboken gjør at jeg kan dokumentere arbeidet jeg legger ned, og når jeg mister troen på meg selv, er den en god måte å se framgangen min på.

© Victor Barcus

© Victor Barcus

© Victor Barcus

© Victor Barcus

Du sier at Anaïs Quemener inspirerer deg. Hvorfor?

Hun har alltid inspirert meg, også før hun ble kjent. Jeg møtte henne i et løp der hun kom rett foran meg, og begynte å følge henne i sosiale medier. Det var der jeg oppdaget historien hennes med kreften og comebacket til toppen. Jeg kjente meg litt igjen i henne: Hun har vært gjennom svært vanskelige perioder og holdt fast ved løpingen. Jeg elsker energien hun utstråler, og hvor motstandsdyktig hun er. Dessuten er hun en utrolig løper, så det er klart at hun inspirerer.

Er sosiale medier skadelige for løperes fysiske og mentale helse?

Som med alt annet finnes det både positive og negative sider. På den positive siden er sosiale medier en gullgruve: Her finner man massevis av gode råd. Men man må også klare å ta et skritt tilbake fra alt innholdet, for noe av det kan gi dårlig samvittighet. Jeg vet at når jeg ser jenter som løper hver dag og setter kjempegode tider, begynner jeg automatisk å sammenligne meg med dem og føler meg elendig. Det kan føre til overtrening og noen ganger bidra til skader. Det er et tveegget sverd.

Har skadeerfaringen din endret måten du bruker Instagram-kontoen på?

Ja, det har den. Før hadde jeg nok en tendens til å fremme «alltid mer». Jeg likte å vise at jeg løp mange kilometer og hele tiden utfordret meg selv. I dag ønsker jeg ikke lenger å spre det budskapet. Jeg har selv kjent konsekvensene av dette gjennom skadene, og jeg vil ikke gi et slikt inntrykk til dem som følger meg. Nå prøver jeg heller å vise idrettsglede.

Hva har endret seg i måten du trener på?

Jeg lytter mer til meg selv enn før. Tidligere fulgte jeg treningsplanen slavisk. Enten jeg hadde vondt eller ikke, enten jeg hadde lyst eller ikke, dro jeg ut og løp. Nå lytter jeg til treneren min, og så snart jeg kjenner smerte, setter jeg ned farten. Nå løper jeg når jeg har lyst. Det fungerer godt for meg, fordi jeg føler meg bedre både mentalt og fysisk.

Hvis du bare skulle trekke fram ett råd, hvilket ville det vært?

Jeg ville sagt: «Gjør ting fordi du har glede av dem». Når man gjør noe fordi man har lyst, er det lettere å lytte til seg selv.

Hvilke løp planlegger du å delta i?

Jeg skal løpe MCC 25. august under UTMB. Det er et 40-kilometersløp med litt over 2000 høydemeter. Det blir en skikkelig utfordring for meg og noe helt annet enn det jeg pleier å gjøre, men jeg gleder meg til å ta fatt på den. Deretter har jeg lyst til å gå tilbake til asfalt: Jeg tror jeg skal løpe 20 km de Paris i oktober, Marseille-Cassis i slutten av oktober, og kanskje en maraton i vinter. Da kan jeg vende tilbake til distansen med mindre press enn før, og med mer glede.

Hvem var den første personen du ga boken til?

Lillesøsteren min, fordi hun alltid støtter meg i prosjektene mine, og jeg er også treneren hennes. Derfor føltes det naturlig å gi den til henne først.

Med « Mon Running plaisir avec Romane» har Romane Lemière skrevet en ærlig og varm bok som speiler henne selv. Mellom praktiske råd og personlige bekjennelser minner hun oss på at løping ikke trenger å handle om prestasjon for enhver pris. Historien hennes, preget av motstandskraft, inspirerer til en annen måte å løpe på: friere, mykere og gladere. En verdifull bok for alle som vil sette løpegleden i sentrum.

➜ Mon running plaisir avec Romane, Editions Leduc, mars 2025, 19,90 €