Siste løper, feltets skytsengel

Det er den siste personen som lukker feltet. For mange er vedkommende usynlig, men siste løper følger de bakerste, passer på dem som sliter og blir hos dem helt til slutt, ofte lenge etter at de første har krysset målstreken. En svært diskret, men avgjørende skikkelse for at løpet skal gå som det skal. Rollen bærer egentlig navnet sitt godt. Siste løper skal holde seg bak den siste deltakeren, sørge for at ingen blir alene ute i løypa og videreformidle eventuelle problemer til arrangøren. Avhengig av løpet kan oppgaven også innebære å følge en løper som har fått det vanskelig, tilkalle hjelp eller bidra med nedrigging av løypa når den siste har passert. Et oppdrag i kulissene, langt unna paller og kameraer, som mange løpere knapt legger merke til. Louna Rizzi, alias lapetitefurette på Instagram, visste knapt hva rollen innebar før hun prøvde den selv. Hun er lidenskapelig opptatt av terrengløping og sykling, og meldte seg som frivillig på Semi-Marathon du Ventoux der hun egentlig skulle bemanne en drikkestasjon. Til slutt foreslo en venn at hun kunne avslutte løpet sammen med ham. «Bli med og vær siste løper, jeg kommer til å kjede meg. Det blir morsomt.»

Hun sa ja. Dagen før hadde Louna allerede syklet opp stigningen under Cinglée du Ventoux. Dagen etter brukte hun over fire timer på å gå bak de siste deltakerne i halvmaratonet. En spesiell form for restitusjon, men først og fremst en oppdagelse. «Det var ingen sportslig utfordring for meg å være siste løper», innrømmer nykommeren i denne frivilliggjengen. «Jeg likte det fordi jeg var i bevegelse, og det ble en form for restitusjon etter dagen før.» Opplevelsen fikk da også følger. Etter Semi du Ventoux fant flere av de bakerste løperne Louna på Instagram da de kom over en video fra den tidligere journalisten Patrick Montel, publisert på kontoen hans, @radiomontel der hun dukker opp. Noen skrev til henne for å takke på nytt.

Fra bakerst i feltet får løpet et helt annet ansikt. De første er allerede langt foran, det er færre tilskuere, og tiden blir nesten underordnet. I bakkene på Ventoux går de siste mer enn de løper. «Foran begynner folk å presse hverandre, mens stemningen bakerst er langt mer avslappet og hyggelig. Det handler ikke lenger om konkurranse, bare om konkurransen mot seg selv.» Men bak den avslappede stemningen må siste løper fortsatt være på vakt. Noen mangler vann, andre har det fysisk tøft, og tidsgrensen nærmer seg. Det gjelder å snakke, oppmuntre, følge med og av og til forhandle med arrangøren.

På Ventoux fikk enkelte deltakere som lå litt bak tidsgrensen, derfor fortsette til toppen med arrangørens tillatelse, selv om de ikke ville få en offisiell tid. «Vi sa til dem at de skulle få fullføre og få medaljen sin, men at løpet ikke ville bli tidtatt.» Fremfor alt oppdaget Louna at de bakerste ikke alltid trenger råd om løpeteknikk. Noen ganger trenger de bare noen å snakke med. En deltaker begynte å fortelle henne deler av livshistorien sin da hun vurderte å bryte. «Hun tok meg nesten for å være psykologen hennes», forteller Louna med et smil. Hun lytter, snakker og oppmuntrer. Den uforferdede løperen kom til slutt helt opp på toppen. En annen deltaker, som var gravid og litt over tidsgrensen, fikk også hjelp av oppmuntringen deres. Disse øyeblikkene oppsummerer oppgaven ganske godt: å være til stede uten å ta plassen til løperen. «Man må ha tålmodighet, empati og evne til å tilpasse seg alt.»

Dytte, men ikke presse …

Christelle Lemaire kjenner nå denne følelsen godt. Hun har vært frivillig på idrettsarrangementer i Morbihan i over ti år, men oppdaget rollen som siste løper i fjor, under stavgangsløpet i Ultra Marin. Hun hadde drevet med idrett i mange år og ville se løpet fra den andre siden. «Jeg fikk se hva det kunne bety for en løper, og fikk lyst til å oppleve det selv for første gang, med alt det innebar å være siste løper.»

Sammen med to andre frivillige lå hun bakerst i feltet i flere timer. GPS-brikke, førstehjelpsutstyr og direkte kontakt med løpsledelsen: Bak bildet av den frivillige som rusler rolig sammen med de siste, ligger det et reelt sikkerhetsansvar. Man skal melde fra om en som bryter, vurdere om en løper kan fortsette, varsle arrangøren hvis noe skjer og noen ganger gå tilbake for å finne en som har stoppet. Et ansvar som langt fra er ubetydelig, særlig når trettheten gradvis gjør en løper sårbar.

Vi var mer som springbrett, litt som hangarskip, som hjalp dem frem til målstreken.

Christelle understreker et viktig poeng: Å være siste løper handler på ingen måte om å påtvinge andre sitt eget tempo. Løperen har fortsatt kontroll over sitt eget løp. Den frivillige følger med på pust, kroppsholdning og koordinasjon, sjekker at løperen fortsatt har vann og griper inn når noe virker unormalt. forklarer hun. Noen vil snakke, andre foretrekker å gå videre i stillhet. En god siste løper må forstå forskjellen. oppsummerer Christelle. En tilstedeværelse mer enn konstant selskap. Og noen ganger er det nok til å få en løper i gang igjen. Mot slutten bytter Christelle og de to kollegene på å følge den siste løperen. De øker farten litt når tidsgrensen truer, før de igjen tilpasser seg tempoet hennes.

En fin måte å oppsummere rollen på: Siste løper løper ikke for den bakerste, men kan gi akkurat nok energi til at vedkommende fortsetter. For noen ganger må man også gjøre det motsatte. Si at det er på tide å stoppe. Vite når man skal si nei. Svært medtatte føtter, ødelagt utstyr, for stor utmattelse eller varme kan gjøre det uforsvarlig å hjelpe noen helt til mål. Da må siste løper vurdere situasjonen, snakke med løperen og om nødvendig varsle løpsledelsen eller redningspersonell. Dette er trolig den vanskeligste delen av oppgaven: å støtte en løper, samtidig som man noen ganger må akseptere å avslutte løpet for vedkommende. Grensen mellom oppmuntring og sikkerhet er ikke alltid lett å finne.

… helt til den siste

Det er dette som gjør rollen så spesiell. Siste løper er ikke der for å prestere, men for å gjøre det mulig for en annen å fullføre sitt løp. Det krever selvsagt en viss fysisk form, men Christelle mener det viktigste ligger et annet sted. I flere timer må man være konsentrert, tilgjengelig og i stand til å håndtere det uforutsette. Denne posisjonen forklarer også hvorfor siste løper er så lite synlig. De dukker først opp sammen med de bakerste, når de fleste tilskuerne allerede har gått og de første frivillige kanskje har begynt å rydde.

© Anaïs Soliac / TOMA Intérim

Det finnes likevel en annen figur som følger denne siste delen av løpet: følgebilen. Den er ikke nødvendigvis med i alle løp, men følger også de siste kilometerne og kan bli en liten verden for seg selv bak feltet. Under Marathon de la Bière sitter Anaïs Soliac, kommunikasjonsansvarlig hos TOMA Intérim, for andre år på rad bak rattet i en 4L med en helt spesiell historie. Bilen deltok i 4L Trophy i 2022, før den ble et profileringsobjekt for selskapet. Siden 2024 har den også fått sin plass bak maratonløperne. I 2025 brukte Anaïs og teamet hennes rundt sju timer på de 42 kilometerne, blant annet i følge med «Dupond og Dupont» og andre svært feststemte løpere.

I år ble oppdraget mer begivenhetsrikt: 4L-en fulgte et tysk par som aldri hadde løpt før de stilte til start på maraton, og deretter en av løpets eldste deltakere. Helt til mekanikken selv bestemte seg for å lukke feltet. Etter den 30. kilometeren tvang en omfattende drivstofflekkasje og en motor som begynte å bli varm i de høye temperaturene, teamet til å parkere bilen. Dermed var 4L-ens karriere som følgebil over, etter to år i samme tempo som de siste løperne. Men historien sier noe om den spesielle posisjonen bakerst: Også her handler det mindre om tidtaking enn om møter, solidaritet og uforutsette hendelser. forteller Anaïs nøkternt.

De bakerste er like sterke som de første, for målet er å krysse målstreken og gå helt til grensen av seg selv.

Samme mottakelse for alle

I Vannes, når Christelle og de siste deltakerne endelig nærmer seg havnen, står familiene der, oppmuntringene tar seg opp igjen og spenningen slipper taket. Så kommer følelsene.

Det er også dette som gjør at man får lyst til å gjøre det igjen. Man bruker timevis på å følge en person man ikke kjente fra før, observere og oppmuntre vedkommende, noen ganger få ham eller henne til å fortsette, før man ser løperen krysse målstreken. Louna forlot Semi du Ventoux med en lignende overbevisning. Etter flere timer sammen med dem som avsluttet løpet, ser hun annerledes på løperne hun knapt la merke til tidligere. Et løp der noe av fokuset på tid, plassering og prestisje er borte, men ikke betydningen.

Christelle er også opptatt av at denne betydningen skal merkes helt inn på de siste meterne. For et løp handler ikke bare om den som vinner. Det handler også om den som bruker fire, fem eller seks timer på å nå målstreken, den som tviler, den som går, den som vil bryte men likevel fortsetter, og den som kommer lenge etter at oppmerksomheten har flyttet seg et annet sted. Bak denne løperen står det kanskje tre frivillige, en GPS-brikke, en følgebil og noen oppmuntrende rop. Men så lenge løperen ikke er i mål, fortsetter løpet.