Thomas Cambou (Leclerc Pont-l’Abbé): Maraton som livsstil

Da vi ringer Thomas Cambou, befinner han seg i Sør-Afrika, liggende på sengen med beina høyt. To dager senere skulle han løpe Cape Town Marathon på 3.31.43. Det var hans 22. maraton og den åttende stjernen i World Marathon Majors rundt halsen, i påvente av den offisielle godkjenningen av løypa i november. Ingen press, sa han. Bare litt varme å håndtere for å prestere. Denne bretoneren, som nå bor i regionen, begynte å løpe som 44-åring etter å ha vært nær 100 kilo og ikke drevet med noen form for idrett siden videregående. Han løp sitt første maraton i Paris i 2016, uten noen gang å ha løpt 10 kilometer på forhånd. Personlig rekord er 3.06 i Berlin i 2019, samme år som han løp London på 3.09. Siden har han samlet Majors på løpende bånd: Tokyo, Boston, Sydney, New York, Chicago og ukentlige løpeturer, nesten uten avbrudd i ti år. Strava dokumenterer det: nærmere 500 uker med sammenhengende aktivitet. Ved siden av løpingen fyller finistèren rollen som innholdsansvarlig for Leclerc Pont-l’Abbé til fulle. Videoene hans har gitt millioner av visninger og selfies i Paris-metroen. To liv, ett par løpesko.

Du har 22 maraton bak deg. Når sluttet løpingen å være en utfordring og ble en nødvendighet?

For å forklare hvordan jeg kom hit: Jeg sluttet med idrett da jeg var ferdig på videregående, som så mange andre. Jeg la på meg 30 kilo, og da jeg var 44, begynte jeg å løpe tre kilometer. Det var veldig, veldig tungt. Men jeg ga meg ikke. Jeg fortsatte med én tur i uka og økte distansen gradvis. Min beste venninne Valérie bodde i Paris, mens jeg bodde i Sørvest-Frankrike, og hun løp også. Vi satte oss et lite mål: Den ene søndagen løp jeg fem kilometer, den neste løp hun seks, så måtte jeg løpe sju, og så videre. Hele tiden tenkte jeg at maraton var helt vanvittig, virkelig umulig. Så meldte Valérie seg på Paris Marathon i 2015. Jeg så henne løpe. Da tenkte jeg: I 2016 gjør jeg det. Jeg meldte meg på både halvmaraton og maraton i Paris. Jeg løp mitt første maraton for ti år siden. Og når man først har fått smaken på det, er det gjort.

Du hadde verken løpt 10 kilometer eller halvmaraton før du kastet deg på maraton. Litt hasardiøst, kanskje?

Med tiden har jeg skjønt at jeg liker denne distansen bedre enn halvmaraton. Jeg har faktisk bare løpt ett 10-kilometersløp i hele mitt liv, og da fulgte jeg en som ville komme i mål på én time. Jeg dro ham gjennom hele løpet. Men jeg har aldri trent mot eller løpt 10 kilometer på ordentlig. Den 7. juni skal jeg dessuten løpe adidas 10K Paris, så det blir en overraskelse. Jeg spurte ChatGPT hva jeg burde gjøre, og den svarte: «Det er for sent å gjøre noe som helst. Hvil, og så er det bare å kjøre på.» (Han smiler.)

Av alle disse maratonløpene, er det ett som virkelig endret forholdet ditt til idretten?

Mitt første Major i London i 2019 er fortsatt min beste opplevelse. Den dagen satte jeg personlig rekord med 3.09, før jeg forbedret den til 3.06 i Berlin samme år. På en Major er stemningen fra en annen planet. Når det gjelder atmosfæren, kan Paris Marathon 2016 ikke måle seg med London. På anglosaksisk vis står publikum skulder ved skulder fra startstreken til mål, og innspurten med musikken i ryggen er helt utrolig. Det ble et følelsesmessig gjennombrudd, en skikkelig glede. Det var da jeg bestemte meg for å fullføre Majors-serien, fordi jeg på den tiden hadde lest at færre enn hundre franskmenn hadde fullført alle seks. Det virket unikt. Nå er det langt flere, men det var målet jeg hadde satt meg.

Amatøren har fått erfaring på ti år. Han jobber dobbelt så hardt som i begynnelsen, men løper likevel saktere. Sånn er gamet, det må man akseptere.

Du har alltid ett startnummer i reserve og en treningsperiode i beina. Hva er det som fortsatt motiverer deg hver gang?

At jeg har et startnummer i reserve, betyr at jeg kan begynne på en ny treningsperiode. Og jeg liker lange oppkjøringer veldig godt. Det starter rolig og ender med lange turer på 30 til 32 kilometer. Det har vært livet mitt i ti år. Ti år, 21 maraton og konstant oppkjøring. Men man må ikke se på det som noe eksepsjonelt. Det er fem eller seks løpeturer i uka, med intervaller og langtur på søndager. Det er selve gleden. Og så kommer endorfinrushet på målstreken, som gjør at jeg som regel allerede har neste maraton i hodet. Jeg prøver ikke å bryte noen barrierer. Dette er en del av livsstilen min, det føles naturlig. Og hvis jeg ikke løper på to dager, føler jeg meg ikke bra.

Rekorden din er fra 2019. Du sier selv at du har «gått tilbake» siden. Hvordan er det å forholde seg til?

Siden jeg begynte sent, satte jeg rekorden min i 2019 i Berlin med 3.06. Så kom covid, som satte en skikkelig stopper for utviklingen. Jeg begynte med triatlon fordi konkurransene fortsatt ble arrangert, og det ga meg muligheten til å sykle på rulle og så videre. Jeg trente triatlon i halvannet til to år. Men da jeg begynte med maraton igjen, merket jeg at jeg hadde tapt meg. Og så har vi alderen. Cape Town Marathon er verdensmesterskapet i Abbott World Marathon Majors, og der løper folk på min alder på 2.30. Men det er utøvernivå. Jeg er fortsatt amatør. Helt rolig. Amatøren har fått erfaring på ti år, han jobber dobbelt så hardt som i begynnelsen, men løper likevel saktere. Men jeg tror det er sånn gamet fungerer. Det må man akseptere.

Kom ideen om å dokumentere løpene dine med en gang?

I 2014 bestemte vi oss for å opprette en Instagram-konto for Leclerc Pont-l’Abbé, og jeg hadde ikke en privat konto ennå. Jeg tenkte at jeg også kunne opprette en, slik at jeg fikk testet hva som fungerte og ikke, og bruke erfaringene profesjonelt. Jeg hadde begynt å ta små løpeturer, ta bilder og legge ut tiden min for å dele den med venner. Det slo virkelig godt an, og ganske raskt vokste kontoen til 5000, 10 000 og til slutt 30 000 følgere. På den tiden fikk det meg ut døra. Jeg tenkte at hvis jeg ikke løp, hadde jeg ikke noe innhold. Så det tvang meg også til å motivere meg.

Når du løper, tenker du fortsatt på innhold, eller klarer du å koble helt av?

Ikke i det hele tatt. Jeg løper, og på et tidspunkt sier hodet mitt at dette kunne vært morsomt, så tar jeg frem kameraet. Men som regel filmer jeg før løpet i startfeltet, starten og kanskje én eller to ganger underveis. I London når vi løper over broen. I New York, i Berlin ved Brandenburger Tor. Det er sterke øyeblikk jeg prøver å fange. Når løpet er over, redigerer jeg litt. Det holder meg opptatt, og jeg liker innholdet. Det er ikke mer komplisert enn det.

Den eneste gangen jeg virkelig fikk oppleve Paris-løypa, var da jeg var fartsholder for en som skulle løpe på 3.45. Jeg tror ikke jeg så Eiffeltårnet i de fire første maratonløpene.

Kameraet fanger det hukommelsen alene ikke klarer å ta vare på?

Når løpet er over, vet jeg ikke hva som skjedde hvis jeg ikke har disse videoene og bildene. Det er litt som en blackout som varer i over tre timer. Noen har visuell hukommelse og kan si: «Ved fem kilometer var det en liten sving til venstre» ... ikke jeg. Den eneste gangen jeg virkelig fikk oppleve Paris-løypa, var i mitt femte maraton, da jeg var fartsholder for en som skulle løpe på 3.45. Jeg holdt igjen, og da kunne jeg si: «Dette er jo et fint maraton, der er Eiffeltårnet.» De fire første gangene så jeg ærlig talt ikke Eiffeltårnet. Jeg så ingenting. Videogjennomgangen er også et analyseverktøy. Den lar deg se at du åpnet for hardt, eller at du bommet på en drikkestasjon. Det hjelper meg å bli bedre til neste gang.

Du har ett løpemiljø og ett Leclerc-miljø. Kjenner folk deg igjen på løp også?

Det er ganske nytt. På de siste løpene, for eksempel under Ultramarin, der jeg løp den korte distansen på 34 kilometer og ikke de 140 kilometerne, ropte folk «Heia Pont-l’Abbé!» eller kom med referanser til Leclerc-kontoen. Det fikk meg virkelig til å le. I begynnelsen ble jeg overrasket og tenkte: «Hva er dette for noe?» På Paris Marathon var det også folk som kjente meg igjen, så jeg var lett å få øye på. Og det er alltid hyggelig, for personlig heiarop er tross alt bedre enn de gjentatte «kom igjen, kom igjen, kom igjen» som du hører i 42 kilometer, og som begynner å gå deg på nervene når du virkelig sliter.

Plager det deg at du ikke bare blir sett på som «maratonløperen»?

Ideelt sett skulle jeg gjerne hatt 190 000 følgere som løper. Men sånn er gamet. Det har også gjort det mulig å få folk som først oppdaget meg via Leclerc, over på min private konto. Det morsomme var at noen hadde fulgt løpekontoen min på Instagram lenge, men tilfeldigvis kom over en video fra Leclerc Pont-l’Abbé uten å forstå at det var samme person. Det var virkelig morsomt.

Irriterer ordet «influencer» deg, eller kjenner du deg igjen i det?

Det irriterer meg ikke, men det har egentlig ingenting med meg å gjøre, for jeg skjønner ikke hva jeg skulle påvirke. Det eneste jeg synes er interessant, er når noen sier: «Jeg begynte å løpe på grunn av deg.» Men influencer i betydningen «kjøp dette, kjøp dette» ... nei. Alle produktene jeg viser frem, er produkter jeg har brukt i ti år. Jeg løp mine første maraton i 2016 med «Overstim.s», uten samarbeid. Jeg hadde kjøpt produktene selv. Senere tilbød de meg produkter, og jeg takket ja fordi jeg allerede brukte merket. Det jeg ønsker, er å få folk i bevegelse, til å drive med idrett og forbedre livsstilen sin. Forskjellen mellom en influencer og en helt vanlig fyr er bare antallet følgere. Mellom en som har ti og en som har 100 000, kalles den ene influencer og den andre «en fyr med Instagram». Jeg er bare en fyr med Instagram.

Hva gjør 22 maraton med en kropp? Har din forandret seg mye siden 2014?

Jeg var overvektig lenge og var nær 100 kilo. Når du går ned 30 kilo, har du ikke lyst til å få dem tilbake. Men det som virkelig har endret seg, er kostholdet mitt, og det skjedde ikke planlagt. Jeg tror løpingen endret alt uten at jeg merket det. Hjernen min må ha tenkt at hvis jeg skulle fortsette å yte denne innsatsen, måtte jeg gi kroppen riktig energi. Det kom helt naturlig. Fysisk ble jeg ganske ofte skadet i begynnelsen fordi jeg ikke tok oppvarmingen på alvor. I dag, bank i bordet, er det kanskje seks år siden jeg sist var skadet. Og de siste fire–fem årene har jeg nesten ikke vært støl etter et maraton. Jeg later som jeg er støl for ikke å overraske folk, for jeg ser alle andre slite i trappene. Selv kan jeg spurte for å rekke toget dagen etter et maraton. Jeg kjenner at det strammer litt i senene, men ikke noe som hindrer meg i å fungere.

Majors har tatt deg til Tokyo, Sydney, Boston, London, Berlin og New York. Hvilken by har gjort sterkest inntrykk på deg utenom selve løpet?

Tokyo 2023, uten tvil. Barna mine elsker Japan. De var sure på meg i en uke før avreise fordi de ikke skulle være med. Til slutt ble det fantastisk, og oppdagelsen av landet overgikk alle forventningene mine. Så er det Sydney. Da jeg kom hjem, sa jeg til kona mi at vi absolutt måtte tilbake og kjøre tvers gjennom Australia i firehjulstrekkeren, for landskapene er helt utrolige. Og så har du Boston, en by med noe helt eget, der du virkelig kan kjenne USAs opprinnelse. USAs eldste restaurant, en veldig engelsk stemning, helt annerledes enn i New York eller Chicago. Det er nettopp derfor jeg løper maraton: Uten dette målet hadde jeg aldri satt mine ben i Japan, Australia eller Sør-Afrika. Man sier alltid at man skal reise en dag, men når du melder deg på et løp, gir det deg en grunn til å unne deg denne «galskapen».

Mennesket er skapt for å løpe. Vi er morfologisk programmert for det, men lever på stikk motsatt måte av det vi burde.

Ser du for deg å fortsette i dette tempoet lenge?

Jeg har allerede planlagt løp frem til april 2027. Shanghai bør bli en del av Majors i 2028, så jeg tror kalenderen er dekket frem til da. Siden jeg mangler London og Tokyo for å fullføre min andre Six Star-medalje, har jeg også lagt inn Valencia i desember. Hvis det siste maratonløpet mitt i 2026 er i mai og det neste er i mars 2027, blir det lenge å vente. Jeg har ingen planer om å slutte. Etter Majors vil jeg gjerne prøve et litt sprøtt prosjekt: ett maraton i uka i et helt år. Hvis jeg kombinerer alle offisielle løp i Frankrike og fyller ukene uten løp med uoffisielle maraton, tror jeg det er mulig. Ett maraton i uka i rolig tempo blir selvfølgelig slitsomt, men det virker gjennomførbart.

Hvis du skulle oppsummere synet ditt på løping i én setning i dag?

Mennesket er skapt for å løpe. Vi er morfologisk programmert for det, men lever på stikk motsatt måte av det vi burde. De aller fleste er inaktive mesteparten av tiden, selv om kroppen vår ikke er laget for det. Det er ikke nødvendigvis bra for menneskeartens fremtid. Det er i hvert fall min mening.