Berlin-OL 1936: Motstandens maraton

Det var i 1936, etter første verdenskrig og kort tid før den andre, at Hitler, som hadde vært tysk rikskansler i tre år, gjorde alt han kunne for å fremheve ideologien sin. Fem år tidligere var Berlin valgt som vertsby for OL i 1936, mens Weimarrepublikken, det politiske regimet som styrte Tyskland fra 1918 til 1933, fortsatt satt ved makten. Da naziregimet tok over i 1933, så det arrangementet som en mulighet til å spre propaganda. Situasjonen var mildt sagt kontroversiell.

«Skammens leker»

Er det etisk forsvarlig at et kulturelt og sportslig arrangement med internasjonal sosial og økonomisk betydning, som attpåtil skal fremme verdier som fred og aksept for andre, arrangeres i et land styrt av en diktator? Flere land protesterte på den tiden og valgte å boikotte arrangementet ved å organisere sine egne leker i Barcelona. Prosjektet, som fikk navnet «Folkets olympiade» og skulle samle 34 nasjoner, ble avlyst da den spanske borgerkrigen brøt ut. Adolf Hitler kunne dermed pusse fasaden og bruke OL som utstillingsvindu for regimet. Berlin-OL i 1936 omtales fortsatt som «Skammens leker».

Om morgenen 1. august 1936 marsjerte 49 nasjoner og 129 øvelser inn på Olympiastadion i Berlin, foran nærmere 100 000 tilskuere. Stemningen var tvetydig. Mellom storslåtte oppvisninger, fanfarer, militærparader og Adolf Hitlers tale på slutten av seremonien var det lett å se et klassisk propagandashow som speilet rikskanslerens mørke overbevisning. Åpningsseremonien var symboltung og bar på et tydelig budskap. Jødiske utøvere i den tyske delegasjonen var vraket, og olympismens idealer om inkludering redusert til et skuespill. Samtidig ble den ariske rasen fremstilt som overlegen og dermed som den store vinneren av Berlin-OL 1936.

Vertsnasjonen tok riktignok totalt 89 medaljer og toppet medaljetabellen, men det skjedde ikke uten motstand for Hitler. To menn skulle, mot sin vilje, utfordre dyrkingen av den hitlertro ungdommen. De ble symboler på håp, et håp som brant som en flamme, men var skjult i totalitarismens skygge.

Jesse Owens: Det lysende svaret på raseteoriene

Det var særlig i løpsøvelsene disse utøverne fikk vist overbevisningen sin og ønsket om å kjempe mot politisk undertrykkelse. Idrettshistorien husker navnet hans, og det gjorde Hitler også. Han het James Cleveland Owens, bedre kjent som Jesse Owens. Den afroamerikanske utøveren tok fire gullmedaljer og ble et symbol på kampen mot Nazi-Tysklands raseteorier, mens landet forberedte seg på krig. Owens vant 100 meter på 10,3 sekunder, 200 meter på 20,7 sekunder, lengdehopp med 8,06 meter og 4 x 100 meter stafett på verdensrekordtiden 39,8 sekunder. I alle øvelsene slo han de tyske konkurrentene.

Prestasjonene hans ble hyllet av de rundt 100 000 tilskuerne på Berlin-OL, men gjorde lite inntrykk på de tyske offiserene og rikskansleren selv. I dag blir de feiret, selv om livet etter lekene ble preget av rasistiske angrep da utøveren vendte hjem til USA, der raseskillet fortsatt var en del av hverdagen. Likevel forsvarte han idretten som en kraft for samhold og et middel til å overskride sosiale og politiske barrierer.

Ki-Jung: Maratonløper og motstandsmann i kolonialismens skygge

En annen utøver satte også dype spor under arrangementet: Sohn Kitei. Hans koreanske navn var «Ki-Jung», og han ble en sentral maratonløper på 1900-tallet. Flere ganger skulle han symbolisere motstandskraft i møte med urett. Fra denne perioden og frem til 1945 ble Korea utsatt for stadig sterkere økonomisk og politisk undertrykkelse. Japans invasjon av Korea er fortsatt en kilde til spenning mellom de to landene. Sohn Ki-Jungs triumf på idrettens kongeøvelse under Berlin-OL 1936 ble et symbol på motstand for det koreanske folket og et håp for motstanderne av diktatoren i Det stortyske riket, som lot seg inspirere av motet hans. Utøveren, som var født på den koreanske halvøya, ble tvunget til å konkurrere under japansk flagg i en kolonial situasjon. Mot alle odds vant Ki-Jung maraton på ny olympisk rekord: 2.29.19.

Under medaljeseremonien «feiret» olympieren seieren med bøyd hode og lukket munn. Han skjulte brystnummeret med det japanske flagget bak en ung eik som var blitt overrakt ham, et symbol på styrke og lang levetid. Tilfeldigheten skulle vise seg å være talende for det som kom senere. Overfor de internasjonale journalistene gjorde han det dessuten klart at han var koreansk, ikke japansk, for å vise verden at han motsatte seg den japanske okkupasjonen. Landsmannen Nam Sung-yong, som tok tredjeplassen, sa senere at han misunte den triste vinneren, ikke for plasseringen, men for at han hadde hatt mot til å kreve tilbake friheten og identiteten som var blitt undertrykt. Gullvinnerens liv ble etter seieren preget av konstant overvåking fra japanske myndigheter, som følge av triumfen og de små motstandshandlingene hans. Det var nok til at det koreanske folket igjen fikk håp om en bedre fremtid for fellesskapet.

Et universelt symbol på motstandskraft

Ki-Jung satte imidlertid også et tydelig avtrykk på den internasjonale idretten. Etter at Korea ble selvstendig, fortsatte maratonløperen å fremme friidretten og ble landslagstrener, der han utviklet topputøvere frem mot OL. To av elevene hans, Suh Yun-bok og Ham Kee-yong, vant Boston Marathon i henholdsvis 1947 og 1950. En annen elev, Hwang Young-cho, tok OL-gull i 1992. Mange år senere ble også Boston Marathon rammet av en tragisk hendelse. I 2013 gikk to kriminelle eksplosjoner av ved målstreken og satte dype spor i historien til det ikoniske løpet. Akkurat som Sohn Ki-Jung i 1936 viste maratonløperne i Boston motstandskraft og samhold i møte med terroren.

Alle disse hendelsene minner oss om at maraton er langt mer enn en fysisk prøve: Det er stedet der menneskets ideologier møtes, og der ønsket om frihet brynes mot autoritære krefter.